Den hellige Molua av Killaloe (554-608)

Da barnet var født, la moren ifølge forskeren på Oengus’ Félire det i en haug med siv ved siden av veien. Den hellige Comgall av Bangor (ca 516-ca 602) passerte forbi sammen med sine elever da han hørte barnegråt, og han bød en av sine disipler og gå til stedet for å se hva som var der. Mannen sparket i sivhaugen og fant barnet og tok det under armen.  «Hvor er barnet?» spurte Comgall. «I min armhule», svarte broderen. «Det skal være hans navn», sa abbeden, «Mo lua (spark), sønn av Ocha (armhule)». Comgall tok barnet med seg og oppdro ham, og han ble den berømte St. Lugaidh eller Molua.

Men historien stemmer ikke med den som gis i Moluas biografi. Der var Sochte (Sochla) fra Ossory hans mor, mens faren var en Carthach av Corco Óche, sønn av Daigre av Hy Fidgeinte, som okkuperte Limerick. Dette mønsteret, en Osraige helgen knyttet til en gammel slekt i Munster, er kjent fra hagiografen til Kieran av Saighir. Molua var den yngste av deres tre sønner, og langt fra å sette ham ut oppdro Carthach ham hjemme. Han var full i ni samfulle dager bare etter å ha inhalert barnets pust. Det var ikke før mye senere, da Molua var vokst opp og nærmet seg manndommen, at Comgall mottok ham som elev. Det er derfor klart at forskeren gjorde en feil ved å gjøre Molua sønn av den hellige Carthagus den eldre. Han blandet sammen en Carthach med en navnebror.

Moluas sene biografi hevder at han opprinnelig var gjetergutt, men da han utførte mirakler, ble han sendt for å bli munk under Comgall i Bangor i grevskapet Down, rundt to mil fra Belfast. Også de hellige Kolumba og Gallus ble opplært i klosteret i Bangor. Comgall overtalte ham til å bli i klosteret til han var presteviet. Senere ble han sendt av sin abbed for å grunnlegge klostre andre steder. Molua skal ifølge legenden ha grunnlagt 120 klostre.

Den første kirken han grunnla, var Druim Snechta (nå Drumsnat) i kongeriket Fernmag i provinsen Ulster, nå i grevskapet Monaghan (Muineachán), et av tre grevskap i Ulster som ligger i republikken Irland. Der ble han værende en tid som abbed.

Man mener at han grunnla en rekke andre klostre sør i Irland, men det finnes bare opplysninger om de to største. Tradisjonelt hevdes det at Molua grunnla et kloster i Killaloe (Cill da Lua = Luas kirke), nær sitt hjem i grevskapet Clare, og at han selv ble abbed der i en periode. Men det er en viss forvirring mellom ham og andre med samme navn, og det er mulig at Killaloe fikk sitt navn fra en «Molua den spedalske», eller de kan ha vært samme person. Molua grunnla en kirke og en skole ved elven Shannon, hvor en av hans elever var hans nevø, den fremtidige hellige biskop Flannan, som var Moluas viktigste disippel og etterfulgte ham som abbed av Killaloe. Dagens katedral for den anglikanske Church of Ireland i Killaloe har navn etter Flannan, mens byen er oppkalt etter Molua.

Det fortelles at Molua kanskje ble eremitt og at kapellet St Lua’s oratory på Friars’ Island i elven Shannon i grevskapet Tipperary var hans, få hundre meter fra katedralen, som ble gjenreist før området ble satt under vann under kraftutbyggingen i Shannon i 1929. Kapellet var bare 6 ½ fot bredt innvendig og var et valfartsmål i mange århundrer inntil neddemmingen.  Det ble tatt ned stein for stein og gjenoppbygd, ikke ved katedralen St Flannan’s fra 1100-tallet, men ved den nyere romersk-katolske katedralen i Killaloe, som står på den høyden hvor Brian Borus palass en gang sto.

I følge Gwynn, i hans historie om bispedømmet Killaloe (6), gjorde Moluas familie livet vanskelig for ham mens han var i Killaloe. Han flyttet derfra til Clonard, hvor han studerte læren til den hellige Finnian. Derfra vendte han tilbake til Munster, hvor han fikk et stykke land hvor han bygde sitt viktigste kloster i Clonfertmulloe (Cluain Ferta Mo Lua), nå Kyle i dagens grevskap Laois i Leinster, på grensen til Munster nær hans mors hjem, i fjellene i Slievebloom mellom Leix og Offaly, som hadde en svært stor kommunitet. Der ble han igjen værende en stund som abbed. Klosteret hadde minst ett datterkloster nær landsbyen Knock i Skirke, og trolig flere.

Det fortelles en historie om en gutt ved navn Conan som var en elev av Molua i Cluain. Conan var en poet og ikke bare uvant med fysisk arbeid, men også uvillig til å prøve noe, for han hevdet at det ville skape blemmer i hans delikate hender. De andre munkene ville sende ham bort, men Molua tenkte annerledes. Han tok med seg Conan på en spasertur gjennom skogen, og de tok med seg to sigder og en høygaffel. Midt inne i skogen var det et stort buskas av tistler, og Molua fortalte den unge mannen at han ønsket dem fjernet. Conan protesterte, men Molua tok en av sigdene og viste hvor enkelt det var å skjære ned en tistel. Deretter hjalp han gutten med å gjøre det samme Det var alt for den dagen, men neste dag vendte de tilbake og skar ned to tistler på samme måte, neste dag tre, og slik fortsatte de til buskaset var fjernet og Conan hadde begynt å få tilfredsstillelse i det arbeidet han hadde sagt at han aldri kanne gjøre. Med en slik effektiv metode for undervisning er det kanskje ikke overraskende at Molua ikke trengte å skrive mye.

Molua skal ha reist til Roma og overlevert den hellige pave Gregor I den Store (590-604) den typiske lidenskapelige regelen han hadde skrevet for sine klostre, og til dette bemerket paven: «Den hellige mannen som skrev denne regelen, har anlagt en hekk rundt sin familie som rekker til himmelen».

Legenden forteller at han aldri drepte noe levende og at fuglene gråt da han døde. Denne nærheten mellom helgener og naturen, spesielt dyrene, opptrer ofte i keltisk hagiografi og mytologi, som understreker skaperverkets enhet mer enn noen andre grupper av helgenbiografier før det skillet som er tydelig i renessansen og postrenessansens spiritualitet og religiøse skrifter. Hans tilfluktssted på Friars’ Island var et pilegrimsmål helt opp til 1929. En legende forteller at en hests hovavtrykk på Friar’s Island var satt der av den hellige Patricks hest en gang da apostelen var tvunget til å hoppe 200 meter fra en strand til en annen for å unnslippe fiendtlige hedninger.

Molua talte til sine munker fra dødsleiet og manet dem til å dyrke landet flittig «... slik at dere kan ha nok mat, drikke og klær. For der hvor man har det nødvendige, er det stabilitet. Der det er stabilitet, er det sann religion. Og målet for den sanne religion er det evige liv».

Molua døde i 608 (609?). Hans minnedag er 4. august i martyrologiet i Tallacht, men 11. mai nevnes også. Det finnes flere redaksjoner av en latinsk biografi om ham. Den eldste, som finnes i Codex Salmanticensis, kan være fra så tidlig som 700-tallet. Selv på dette tidlige stadiet er Corco Óche-elementet i kulten nedtonet. Corco Óche mister sin uavhengige karakter og blir identifisert som en del av Uí Fhidgeinte, og det var på råd av deres konge at Molua sies å ha grunnlagt sitt kloster. Ellers følger hans karriere den normale for en elev under Comgall av Bangor og i tillegg den hellige Finnian av Clonard, som han fulgte i fotsporene av ved å dra til Roma.

Det er et betydelig Leinster-element i biografien. Ved siden av Crónán av Roscrea er de fleste av Moluas ledsagere fra Leinster, inkludert den store hellige Máedóc (Aidan av Ferns). Dette reflekterer grensenaturen til Clonfertmulloe, som lå nesten nøyaktig midt mellom Osraige, Éle og kongeriket Loígsi i Leinster. Det lå nær fjellene Slieve Bloom ved et av de mange passene til Munster, og det skal ha blitt grunnlagt på land donert av kongen av Loígsi. Konflikten mellom Munster og Leinster understrekes etter Moluas i det uidentifiserte Tuaim Domnich. Hagiografen bygger på det kjente eksemplet fra Muirchús biografi om den hellige Patrick og forteller at folkene i Munster og Leinster konkurrerte om helgenens legeme, som imidlertid på mirakuløst vis kom seg til Clonfertmulloe, hvor det ble gravlagt. Selv i døden meglet han mellom de to provinsene. Endringen i verdslig og kirkelig politikk på 1100-tallet omveltningene ved den normanniske invasjonen svekket klosteret, og det gjenstår nå lite av det.

Det har vært en viss sammenblanding med den hellige abbed Moluag av Lismore. Begge skal opprinnelig ha blitt kalt Lughaidh, og begge grunnla klostre. Moluag skal ha dødd rundt 592, og dessuten misjonerte han i Skottland, ikke Irland. Mary Ryan D’Arcy skriver i sin bok The Saints of Ireland at det var «rundt 37 helgener med navnet Molua i Irland».