Den salige Mikael Sopocko (1888-1975)

Den salige Mikael Sopocko (pl: Michał Sopoćko) ble født den 1. november 1888 i Nowosady (Juszewszczyzna) i distriktet Oszmian nær Vilna i Polen (i dag Vilnius i Litauen), som da var en del av det russiske imperiet. Han ble døpt i kirken i Zabrzezie nær Wolozyn (i dag Valozjyn i Hviterussland) (ru: Volozjin). De tsaristiske myndighetene forfulgte Den katolske kirke og både polakker og litauere i sine territorier. Familien Sopocko var av adelig opprinnelse og hadde bevart og utviklet de katolske og polske tradisjonene.

Den unge Mikael modnet i denne religiøse og patriotiske atmosfæren. Motivert av en lengsel etter en betingelsesløs tjeneste for Gud, Kirken og menneskeheten begynte han høsten 1910 på presteseminaret i Vilnius. Han kunne ikke basere seg på økonomisk støtte fra slektninger, og han kunne fortsette studiene takket være støtte fra kansler p. J. Uszyllo. Den 29. april 1912 mottok han de fire lavere vielser. De ansvarlige i seminaret bestemte å slippe ham frem til ordinasjonene til subdiakon og diakon ett år før tiden. En uke før pinse ble han viet til subdiakon i Kaunas, og noen uker senere ble han diakonviet. Begge vielsene ble foretatt av biskop Augustyn Losinski av Kielce (1910-37). Den 15. juni 1914 ble han presteviet av biskop Franciszek Karewicz (Karevièius) MIC av Žemaitija (1914-26). Deretter arbeidet han i fire år (1914-18) som kapellan i Taboryszki i dekanatet Turgiele, hvor han åpnet to misjonskirker i Miedniki og i Onzadòw, i tillegg til ulike skoler.

Under Første verdenskrig var Litauen okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. Etter at de tyske troppene trakk seg tilbake, vekslet ulike stater om å ha herredømmet. Både Polen og Litauen erklærte seg som selvstendige stater, men Vilnius ble vekselvis okkupert av sovjetiske og polske tropper. Kort etter at Den røde hær var beseiret i Slaget ved Warszawa i 1920, ga Sovjetunionen Vilnius tilbake til Litauen ved undertegnelsen av en fredsavtale den 12. juli 1920. Men den 9. oktober samme år brøt den polske hæren avtalen og okkuperte Vilnius. Etter en folkeavstemming ble området den 20. februar 1922 slått sammen med Polen med Vilnius som hovedstad for voivodskapet Wilno. Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om Litauen betraktet Vilnius som sin grunnlovsmessige hovedstad.

Da p. Mikael i 1918 ble informert av noen om at de tyske myndighetene som kontrollerte denne sonen, kunne komme til å arrestere ham, fikk han tillatelse av kapitularvikar J. Hanusowicz til å forlate sitt sogn og dra til Warszawa. Om kvelden den 30. september forlot han Taboryszki og dro via Vilnius til Warszawa. Der ble han militærkapellan for den polske hæren. Samtidig som han viet seg til sin tjeneste som kapellan, påbegynte han studier ved det teologiske fakultet ved universitetet i Warszawa, hvor han tok en doktorgrad i 1923. Samtidig tok han eksamen ved Det nasjonale pedagogiske instituttet.

Den salige Georg Matulaitis (Jerzy Matulewicz) (1871-1927) var da biskop av Vilnius (1918-25). Han kjente p. Mikaels ry og hans teologiske og pedagogiske studier, og biskopen ønsket å dra nytte av hans evner i bispedømmet. Først ville han at p. Mikael skulle ta ansvaret for arbeiderungdommen i bispedømmet. Han aksepterte forslaget og bestemte seg for å vende tilbake til bispedømmet. Han søkte om å bli fritatt for oppgavene som militærkapellan, men fikk avslag. Biskop Matulaitis henvendte seg da personlig til militærbiskopen, og sommeren 1924 fikk han løfte om at p. Sopocko ville bli utnevnt til koordinator for de regionale militærkapellanene med base i Vilnius. På denne måten kunne han også drive pastoralt arbeid i bispedømmet. Han reiste til Poznan for å lære mer om arbeidet blant arbeiderungdom. Han kom til Vilnius den 8. desember 1924.

I 1927 ga erkebiskop Romuald Jalbrzykowski (1926-55) ham ansvaret som åndelig veileder for presteseminaret i Vilnius (1927-1932). I samme periode underviste han ved det teologiske fakultet ved universitetet Stefan Batory i Vilnius. Til slutt ba han erkebiskopen om å bli fritatt for både den militære pastoralomsorgen og fra pliktene på seminaret, ettersom han ønsket å vie seg fullstendig til teologiske aktiviteter. I 1934 fikk han tittelen dosent i pastoralteologi. Men selv mens han underviste, glemte han aldri betydningen av pastoral tjeneste. I mars 1934 reiste han på valfart til Det hellige land, og i juli samme år ble han utnevnt til rektor for kirken St. Mikael (1934-38). Han tjente også som skriftefar for ordenssøstre.

En av de betydeligste hendelsene i p. Sopockos liv skjedde i 1933, da han ble åndelig veileder for den hellige sr. Faustina Kowalska (1905-38) fra kongregasjonen «Søstre av Guds hellige Mor av Barmhjertigheten», Zgromadzenia Sióstr Matki Bozej Milosierdzia, (Congregatio Sororum B. M. V. a Misericordia). Han hadde vært skriftefar for disse nonnene siden 1932, og sr. Faustina var stasjonert i Vilnius fra 1933 til 1936.

Mens sr. Faustina var stasjonert i et kloster i Plock, mottok hun den 22. februar 1931 en visjon hvor Jesus Kristus viste seg for henne og ba om at det måtte innføres en spesiell feiring av Den guddommelige barmhjertighet på søndag etter påske, og at hun skulle spre dette budskapet i hele verden. Faustina så et bilde av Kristus kledd i hvitt og med røde og lyse stråler som stråler ut fra hjerteregionen (de symboliserer blodet og vannet som fløt fra hans side); den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han sitt hjerte.

Det første bildet som ble utført i tråd med denne visjonen, ble laget i Vilna (Vilnius) fra mars til juni 1934 av den akademiske maleren Eugen Kazimierowski med p. Sopockos assistanse og under veiledning fra sr. Faustina. Dette bildet, som kalles «Bildet av den barmhjertige Gud», har siden 1953 med tillatelse fra den polske bispekonferansen blitt berømt over hele verden etter hvert som Faustinas berømmelse spredte seg, først i Polen og deretter i USA og så til resten av verden.

Faustina ble bedt om å bli apostel og ambassadør for Guds barmhjertighet, en modell for hvordan man skulle være barmhjertige mot andre, og et instrument for på nytt å understreke Guds plan om barmhjertighet for verden. I sitt dagligliv skulle hun bli en utøver av barmhjertighet og bringe glede og fred til andre. Ved å skrive om Guds barmhjertighet skulle hun oppmuntre andre til å stole på Ham og slik forberede verden på Hans gjenkomst.

Som hennes skriftefar foretok p. Sopocko en grundig evaluering av Sr. Faustinas mystiske opplevelser og ba henne skrive dem ned. Faustina var overbevist om sin egen uverdighet og vettskremt ved tanken på å forsøke å skrive noe som helst, men likevel begynte hun å føre dagbok i 1934 i lydighet til det uttrykkelige ønsket til hennes åndelige veileder og deretter etter Kristi eget ønske. I fire år skrev hun ned guddommelige åpenbaringer og mystiske erfaringer sammen med sine innerste tanker, innsikt og bønner. Resultatet er boken «Guddommelig barmhjertighet i min sjel» på rundt 600 trykte sider som i et enkelt språk gjentar og klargjør evangelienes historie om Guds kjærlighet til sitt folk og legger fremfor alt vekt på nødvendigheten av å stole på Hans kjærlighetsgjerninger i alle aspekter av våre liv. Den gir også et usedvanlig eksempel på hvordan man kan svare på Guds barmhjertighet og manifestere den for andre.

P. Sopocko fortsatte å veilede sr. Faustina også etter at hun i 1936 ble overført til klosteret Jozefow Lagiewniki ved Kraków, hvor hun døde av tuberkulose den 5. oktober 1938, 33 år gammel. Andakten for Den guddommelige barmhjertighet ble en livgivende inspirasjon for p. Sopocko. Han skrev omfattende om dette temaet, og i 1938 etablerte han en komité med oppgave å bygge en kirke for Den guddommelige barmhjertighet i Vilnius. Dette prosjektet måtte imidlertid stoppes på grunn av utbruddet av Andre verdenskrig.

Men til tross for krigen og den tyske okkupasjonen fortsatte p. Sopocko sine anstrengelser for å fremme andakten for Den guddommelige barmhjertighet. Full av nidkjærhet hjalp han kontinuerlig dem som var undertrykt og truet med utryddelse, for eksempel mange jøder. Han var heldig nok til å unngå arrestasjon og fengsling. I 1942 ble han tvunget til å gå i dekning nær Vilnius sammen med sine medprofessorer og studenter ved seminaret. Han forble i skjul i to år. Likevel var det i disse årene p. Sopocko spilte en fremtredende rolle i etableringen av en ny religiøs kongregasjon. I samsvar med sr. Faustinas åpenbaringer skulle denne kongregasjonen fremme kjærlighet til Den guddommelige barmhjertighet. Etter krigen skrev han kongregasjonens konstitusjoner, og han ble aktivt engasjert i veksten og utviklingen til det vi kjenner som Kongregasjonen av Søstre av Den guddommelige barmhjertighet.

De politiske grensene som ble etablert etter Andre verdenskrig, delte erkebispedømmet Vilnius. Bare en liten del av det forble innenfor de polske grensene, og erkebiskop Romuald Jalbrzykowski (1926-55) ble tvunget av de sovjetiske myndighetene til å forlate Vilnius, som nå var hovedstad i sovjetrepublikken Litauen. Erkebiskop Jalbrzykowski slo seg ned i Bialystok i Polen med sin bispedømmekurie, og både seminaret og det teologiske fakultetet ved universitetet Stefan Batory, som var kastet ut av Vilnius, gjenopptok sin virksomhet der. I 1991 ble bispedømmet Bialystok opprettet (erkebispedømme fra 1992). I 1947 ba erkebiskop Jalbrzykowski om at p. Sopocko også måtte komme til Bialystok, og han aksepterte derfor en stilling som professor i erkebispedømmets presteseminar. Der underviste han i pedagogikk, katekese, homiletikk, pastoralteologi og spiritualitet.

I tillegg fortsatte han å fremme apostolatet for Den guddommelige barmhjertighet. Han gjorde også seriøse forsøk på å skaffe offisiell godkjennelse av andakten for Den guddommelige barmhjertighet fra de kirkelige myndigheter. P. Sopocko arbeidet utrettelige med det bibelske, teologiske og pastorale grunnlaget for å forklare den doktrinære sannheten om andakten for Den guddommelige barmhjertighet. Hans publikasjoner ble oversatt til mange språk inkludert latin, engelsk, fransk, italiensk og portugisisk. I alt skrev han rundt 200 publikasjoner.

En dårlig oversettelse av sr. Faustinas bok nådde Roma i 1958, og den ble stemplet som heretisk av Det hellige officium (Inkvisisjonen). Men p. Sopocko ga ikke opp og fortsatte å fremme sannheten om Den guddommelige barmhjertighet. Etter at Karol Wojtyla – den senere pave Johannes Paul II (1978-2005) – ble erkebiskop av Kraków, fikk han mengdevis av anmodninger om å revurdere boken. Han ga ordre om at det skulle gjøres en bedre oversettelse, og denne ble oversendt til Roma. Bare måneder før han ble pave hadde han etter flere års arbeid lyktes i å få hevet fordømmelsen av Faustinas skrifter, og Den hellige Stol opphevet Inkvisisjonens forbud.

P. Mikael Sopocko døde den 15. februar 1975 i sin leilighet i Poleska-gaten, 86 år gammel. Han nøt straks en folkelig hyllest for hellighet. Han bøle gravlagt på sognekirkegården Assumpsjon i Bialystok. Etter at hans saligkåringsprosess ble åpnet, ble hans legeme den 30. november 1988 flyttet til helligdommen for Den guddommelige barmhjertighet i Bialystok.

Søndag etter påske, den 18. april 1993, saligkåret pave Johannes Paul II sr. Faustina på Petersplassen i Roma, og på søndag etter påske, den 30. april 2000, helligkåret han henne. I 1993 ble også p. Sopockos saligkåringsprosess innledet i Roma.

Den 20. desember 2004 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. desember 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret søndag den 28. september 2008 i helligdommen for Den guddommelige barmhjertighet i Bialystok i Polen. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, den nye prefekten for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet etter kardinal José Saraiva Martins CMF, som gikk av for aldersgrensen den 9. juli 2008. Hans minnedag er dødsdagen 15. februar.