Den salige Maria Teresa Casini ble født den 27. oktober 1864 i Frascati i Castelli Romani, en gruppe kommuner i Albanerhøydene i provinsen Roma i regionen Lazio i Midt-Italia, rundt to mil sørøst for Roma. På den tid tilhørte Frascati Kirkestaten, men dette var en periode preget av politiske omveltninger og sosial uro, og i 1870 ble byen annektert som en del av det nye Kongeriket Italia. Men disse tingene berørte knapt livet til Maria Teresa, som kom fra en adelsfamilie og var eldste barn av ingeniøren Tommaso Casini og hans hustru Melania Rayner, som var fransk (andre kilder sier belgisk). Maria Teresa ble døpt to dager etter fødselen, den 29. oktober, og etter faren Thomas’ ønske var de fattige i Frascati også invitert til dåpen av hans første barn.
Maria Teresa fikk en dypt katolsk oppdragelse, preget av en daglig deltakelse i messen og den vanlige praksisen med gi almisser til de fattige i byen. Hun var bare ti år gammel da hennes far døde, hennes første og effektive pedagog. Hennes besteforeldre på morssiden hadde flyttet fra Frankrike og slått seg ned permanent i Grottaferrata, og nå måtte Maria Teresa flytte til dem sammen med sin mor. Teresa ble først og fremst oppdratt av sin mor. Hun var også dypt religiøs, men etter å ha vokst opp i en intellektuelt stimulerende miljø full av sosiale kontakter, var hun svært langt fra å tenke at hennes datter skulle bli nonne.
Som det var vanlig i gode familier på 1800-tallet, gjennomførte Teresa sine studier hos ordenssøstre. I 1875 ble den elleveårige Teresa sendt til Roma for å bli elev ved kollegiet Santa Rufina i Trastevere, en kostskole for jenter som ble drevet av kongregasjonen «Damer av Jesu hellige Hjerte» (it: Dame del Sacro Cuore; fr: Dames du Sacré-Cœur), som ble grunnlagt i Frankrike i 1800 den den hellige Magdalena Sofia Barat (1779-1865) for utdannelse av unge jenter. Kongregasjonen kalles nå Sœurs du Sacré-Cœur (it: La Società del Sacro Cuore di Gesù; fr: La Société du Sacré-Cœur de Jésus) (lat: Societas Sacratissimi Cordis Jesu; Religiosa Sanctissimi Cordis Jesus – RSCJ). Der opplevde hennes ånd en ro som var ukjent for henne mens hun levde midt i et verdslig samfunn. Teresa forsto at hennes sjel bare kunne finne hvile i Gud, og dette skapte i hennes sinn ideen om å vie seg til Gud gjennom de evangeliske råd i en religiøs kongregasjon.
Hun mottok sin første kommunion i skolens kapell den 7. mai 1878. Denne første foreningen med Kristus i Den hellige eukaristi beseglet hennes beslutning om fullstendig å tilhøre Gud. Men hun måtte dra tilbake til familien av helsemessige årsaker, og så levde hun en periode med stort moralsk ubehag, for hun måtte vise lydighet til sin mor og delta i det sosiale livet i en verden som hun nå ikke følte seg hjemme i, selv om hun ikke var i stand til å motstå verdens tiltrekning. Men uforutsette omstendigheter viste henne ustabiliteten i verdige gleder, og derfor konsekrerte hun seg til Gud, enkelt og ugjenkallelig.
For Maria Teresa Casini var det som bestemt av forsynet da hun i Grottaferrata møtte og ble kjent med p. Arsenio Pellegrini OBas, abbed for basilianermunkene i klosteret Grottaferrata, som med sin ekspertise i åndelig veiledning hjalp henne til å se seg selv ut fra den situasjonen hun var i, og velge sin vei med overbevisning. P. Pellegrini var en karismatisk presteskikkelse som var intellektuelt godt forberedt og åndelig svært krevende. Han ledet fra 1882 det berømte klosteret Santa Maria di Grottaferrata og skulle forbli der til 1920. Han var arkitekten bak den åndelig gjenfødelsen av klosteret, som var blitt grunnlagt tusen år tidligere av den hellige Nilus, og han var en pioner i dialogen mellom det latinske Vesten og det ortodokse Østen. P. Pellegrini var i mange år åndelig veileder og rådgiver for Teresa, i hvert fall inntil tretthet på grunn av for mange forpliktelser og mange akkumulerte oppgaver gjorde at han ikke lenger kunne veilede henne.
Samtidig var hennes ønske om å vie seg helt til Gud blir mer presserende og så intenst at hun bare atten år gammel bestemte seg for å bli nonne. P. Pellegrini nølte ikke med å lede henne til den strengeste klausuren som ble praktisert i klarissenes (Ordo Sanctae Clarae – OSC) kloster SS. Concezione (Sepolte Vive) ikke langt fra basilikaen San Pietro in Vincoli i Roma, kjent fremfor alt for Michelangelos statue av Moses og relikvien av lenkene som den fengslede apostelen Peter bar. Klausuren i dette klosteret var så legendarisk at folk rundt nonnene kalte dem «levende begravd». Tanken på å tilbringe et helt liv på et sted som dette, ville ha vekket frysninger i enhver attenårig jente, selv om de var svært motiverte for et religiøst liv. Men hos Teresa vakte tanken bare begeistring. Et svært diskret forsøk fra hennes mor på å fraråde henne fra et slikt skritt, var nytteløst. Teresa sluttet seg den 2. februar 1885 til de «levende begravde» i klarisseklosteret i Roma, hvor hun tok navnet sr. Serafina av Jesu gjennomborede Hjerte (suor Serafina del Cuore di Gesù Trafitto).
Teresa startet sitt klosterliv med stort engasjement. Hennes oppførsel var eksemplarisk, i henhold til den intensjonen som hun avslørte for novisemesteren i hennes første møte med henne: «Mor, jeg trådte inn med ideen om å bli en helgen, så jeg legger meg i dine hender». En idé hun hadde som barn og som nå var vokst til å bli et behov, en nødvendighet. Hun viet seg til bønn og indre lytting. En stemme fra det dype syntes formane henne: «Du kom hit for å lære det religiøse liv, men ikke å for å bli værende». Først forsto hun det ikke og mente at det var et djevelsk forslag, men hun fortsatte å lytte og tilbrakte enda mer tid i bønn foran Det hellige sakrament.
Eukaristien ga henne lindring og trøst, og hun mediterte kontinuerlig over Herrens lidelse og den ubeskrivelig lidelse hans hjerte utholdt, gjennomboret av menneskenes synder. Teresa mente at denne lidelsen fortsatte fordi mange sjeler stadig ikke svarte på Jesu universelle kjærlighet. Overfor så mye utakknemlighet, hva kunne en stakkars nonne innelåst i et kloster gjøre? Tilsynelatende ingenting, bortsett fra det essensielle: å ta på seg den delen som er mulig for et menneske å tåle av Herrens smerte, ved å dele, og i all ydmykhet til en viss grad lindre, lidelsen og ved å tilby til Gud en soning gjennom de bønnene og de ofrene som andre fornektet, og å bringe nye sjeler til ham.
I det religiøse miljøet på 1800-tallet var andakten for Jesu Hjerte, først introdusert av den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-1690), og praktisering av en offer-spiritualitet ikke ny. Det som synes nytt i Teresa, var imidlertid den intensitet som dette kallet fant sin vei inn i hennes sjel med, og de enorme og uventede horisonter av aksjon, i tråd med hennes ånd. I bønn følte Teresa Jesu lidelse og oppdaget at det mest av alt var en sorg over sviket hos de hjerter som var innviet til Gud, ordensfolk og prester. Denne smerten så hun, i den mystiske betydning av uttrykket, som en torn som gjennomboret Jesus hjerte. Hennes svar var altså et ubetinget ja til alt som Herren ville be om. Alt i navnet til og for «arbeidet» med å bringe sjeler til Gud.
Alt, selv det å gi opp oppholdet i det klosteret som hun forestilte seg som sitt hjem. Dette skapte noe tvil hos abbed Pellegrini, som begynte å lete etter et institutt for henne som fokuserte mer på Jesu Hjerte-spiritualiteten. Men fremfor alt var det en alvorlig forverring av hennes fra før dårlige helsetilstand som gjorde det umulig å forlenge hennes opphold blant de «levende begravde». Nesten to år etter hennes inntreden bestemte abbedissen at hun måtte dra hjem. «Herre, her er jeg, gjør hva du vil med meg, hvis du ønsker å sende meg tilbake til mitt hjem, drar jeg, hvis du ønsker at jeg skal bli her, vil jeg hvile og tjene deg». Abbedissens beskjed var Hans svar. Den 2. desember 1886 ble hun tvunget til å forlate klosteret.
Men avreisen var smertefull. Hennes mor og bestefar kom i en vogn for å ta henne med tilbake til hjemmet. Den gode kvinnen håpet på mer, så hun dro tilbake til Frascati, hvor hun hadde tilbrakt sin barndom. Avstanden mellom Frascati og Grottaferrata var bare noen kilometer. Der fikk hun akkurat nok tid til å gjenvinne sin styrke, og også i Frascati begynte Teresa å tilbringe tid i bønn til Jesu hellige Hjerte i kapellet som var viet til Jesu Hjerte i kirken San Rocco. Hennes stemme, snarere enn å bli redusert, var styrket.
De siste årene av 1800-tallet og tidlig på1900-tallet var en svært intens periode i kirkehistorien og fortsatt mye studert og diskutert av historikerne. Det utviklet seg en ny uro. Noen var forutbestemt til å modnes i det lange løp, mens andre løp ut i sanden etter et par år. Abbed Pellegrini, som ofte reiste til Roma og Vatikanet, fikk høre om en kvinne som ble kalt La poveretta del Cuore di Gesù («Den fattige av Jesu hjerte», som levde tilbaketrukket på loftet i prestegården i San Lorenzo in Damaso i Roma, sammen med noen ledsagere, som hadde tenkt å grunnlegge kongregasjonen Vere amanti del Cuore di Gesù («Sanne elskere av Jesu hjerte»), et fellesskap av nonner i streng klausur viet til det smale formål å åpne skoler av kristen perfeksjon for prester og legfolk.
Kanskje kunne det nye instituttet være egnet for Teresas temperament og ånd? Hun ble spurt og sa ja, til tross for noe tvil om muligheten for å forene den strenge klausuren med åpningen av skoler. Teresa ble akseptert av Poveretta, men det tok ikke lang tid å innse at selv om dette kunne være en riktig for henne, for selv om det nye instituttet var godt likt av de religiøse myndighetene, var det mangel på tilstrekkelig åndelig hjelp, og grunnleggersken hadde ikke evnen til å veilede søstre. Teresa var oppmerksom på sitt løfte, så hun aksepterte frivillig alle lidelsene og misforståelsene som raskt akkumulerte seg. P. Pellegrini var ikke sen med å innse feilen, men Teresa måtte på grunn av lydigheten oppfylle direktivene fra Poveretta eller forlate denne kommuniteten.
Det skulle bli tuberkulosen, tidens sosiale onde, som løste dette problemet. Sykdommen angrep grunnleggersken, som ble kjærlig assistert bare av Teresa. Hun døde imidlertid, og snart brøt hele gruppen opp. For Teresa var dette uten tvil en negativ opplevelse. Men når man ser fremover, viste imidlertid også dette uvanlige novisiatet å være styrt av Forsynet. Hos klarissene hadde hun lært det religiøse livet, mens Poverettas feil og det ansvaret hun hadde samtykket i å overta under sistnevntes sykdom og etter hennes død, lærte Teresa evnen til å lede andre kvinner. Selv visste hun det ikke, men på mystisk vis hadde hun allerede blitt en grunnlegger. Ingen religiøs institusjon synes i stand til å akseptere henne fordi det «arbeidet» som hun var kalt til av Gud, ba henne om å opprette en ny kongregasjon, selv om hun bare var 23 år gammel.
Teresa Casini vendte nok en gang tilbake til Grottaferrata, hvor hun fortsatte å tenke på hvordan hun skulle realisere sitt ønske om å bruke sin energi for helliggjørelse av prester, som trengte å bli hjulpet og støttet både i sin tjeneste og i livet, med konstant bønn og med en ånd av samarbeid. Jesu hjerte ble gjennomboret av en torn, og i dypet av sin sjel hørte Teresa en stemme som ba henne om å trøste Ham for de forseelsene som var begått av dem som var ham mest kjær, nemlig prestene. Jesus trakk Teresa til seg i den grad at hennes eneste ønske var å ofre seg selv i villighet til å ta imot og ønske velkommen alt som Gud ville tillate i hennes liv, inkludert lidelse, for slik å trøste Jesu hjerte.
Teresa delte denne dype indre følelsen med sin skriftefar. P. Pellegrinis erfaring og klokskap fikk ham til å anbefale for Teresa en annen løsning på hennes ønske om å bli nonne, nemlig for øyeblikket å leve som en konsekrert legkvinne i et privat hjem mens hun praktiserte de bønner og en botspraksis som var mer i tråd med hennes ånd, mens hun ventet på å lære mer og mer om Guds vilje for henne, uten hastverk. Nok en gang var responsen fra Teresa et ja uten betingelser.
Dermed begynte et nytt eventyr. Teresa dro for å leve alene i en leilighet på to beskjedne rom og kjøkken ved hovedgaten, hvor den eneste luksusen var en egen inngang. Hun fikk litt økonomisk hjelp fra familien og klarte seg ved hjelp av mange ofre. Selv om erfaringen ikke var lett, bar den frukt. Den unge kvinnen påla seg en liten leveregel som hun respekterte trofast, og gjennom bønn utdypet hun sin tro, foredlet sitt kall, dyrket grunnleggernådegaven og en offer-spiritualitet. Menneskenes synder er mange, og så smertefull er den torn av svik som prestene har gjennomboret Jesu hjerte med, at intet offer synes tilstrekkelig for å lindre Herrens smerte. Derfor forestilte hun seg at det endelige målet for hennes vei måtte være klausuren, en evig soning og å gi seg selv fullstendig inntil døden. Men hun følte, i begynnelsen svakt, at Gud ikke bare kalte henne til å gi seg selv, men også til å gjøre noe konkret for prestene, for å lage et «verk», som faktisk kunne bidra til en positiv reform av sekularpresteskapet. Nøyaktig hva forsto hun ikke fullt ut, men hun forsto det enda bedre ved å utsette seg selv for strenge former for bot. Snart var hun ikke lenger alene, for hennes eksempel begynte å tiltrekke seg andre jenter, den første av dem var Clorinda Canestri.
Slik begynte den gryende kongregasjonen den 1. juni 1888 å ta form i den leide leiligheten med to små rom. Teresa Casini og hennes fromme katolske venninne Clorinda Canestri begynte å leve et ydmykt og asketisk felles liv preget av bønn for prestene. Søstrene skulle be for dem som ikke selv ba, takke for dem som ikke selv takket, be om velsignelse for dem som ikke ba om den selv, sone for dem som ikke visste hvordan det skulle gjøres eller ikke ønsket å gjøre det. I løpet av disse tidlige årene ble Teresa mer og mer glad i Jesus, og hennes sjel ble i økende grad mottakelig for Jesu gjennomborede hjerte. Hennes eget hjerte ble satt i brann av lengsel etter å svare på Jesu uendelige kjærlighet til menneskene med en tilsvarende kjærlighet. Teresa regnet ethvert offer som en velsignelse, spesielt det å møte forakt og ydmykelse. Hun bestrebet seg på å bli stadig mer eksakt i sin lydighet, og hun bestemte seg for å gjøre alt som hun mente kunne glede Gud.
Men dessverre fornyet tuberkulosen også sine besøk. Clorinda ble svært syk og måtte dra tilbake til sitt hjem. Teresa følte et stort behov for å passe på henne, og derfor ga hun avkall på deres lille leilighet. Selv om Teresa måtte skjære ned på sin tid foran Sakramentet, visste hun dypt i sitt hjerte at hun forlot Gud for Gud. Teresa fulgte sin venninne helt til slutten, klar over at å være hos sin ledende ledsager, var ensbetydende med å stå foran tabernaklet med Det hellige sakrament, fordi hun var sammen med Jesus, som var til stede i smerten og i den vigslete hostien.
Clorinda døde, men hennes plass ble tatt av to nye unge. Offeret og en total soning i hennes liv hadde produsert nye kall. Hun måtte derfor ha mer plass, og hun leide huset til Filip Roncaccia, som var stort nok til å ha et lite kapell, en privat bolig for kvinnene og et resepsjonsområde. Det var nesten et kloster. Etter hvert som Teresas kjærlighet til Jesu Hjerte ble dypere, vokste hennes lengsel etter fattigdom og enkelhet. Hun begynte å kle seg i en svart kjole av dårlig stoff, et forkle og et lommetørkle på hodet. Hun påla også sine ledsagere å ikle seg denne primitive ordensdrakten.
Men kostnadene økte også, og sammen med disse kom abbed Pellegrinis første tvil på om at han nå ikke lenger bare var den åndelige veileder for en religiøs aspirant, men veileder for en ny kommunitet. Var den nye grunnleggelsen Guds vilje? Eller kanskje en frukt av stolthetens synd? Først måtte verket settes på prøve og betros fullstendig til Forsynet. I tillegg var Teresa, som tilhørte en velstående familie og ønsket å leve i sølibat i et kloster, tvunget å dra til Roma for utmattende runder med tigging på gaten for å kunne betale husleien hver måned. Som alltid lystret hun, men det var et offer som tynget mye. De innsamlede almissene var dessuten alltid utilstrekkelige i forhold til behovet, selv om de nøyde seg med et minimum av det minimale.
De samlet hekker og knipper av greiner for å bruke som ved, vasket og preparerte grønnsaker til mat og utførte alle andre simple arbeidsoppgaver for å etterligne den fattige Kristus og være solidarisk med de fattige. Mens hun gikk omkring i Romas gater og tigde om almisser, pleide hun konstant å be rosenkransen. Teresas klassebevisste familie irettesatte henne ofte og anklaget henne for å være årsak til en dyp ydmykelse for familien og foran samfunnet. Ofte pleide de å unngå henne når de så henne på gaten. Heldigvis grep Forsynet inn i siste øyeblikk.
Teresa hadde to lengsler: å elske Gud totalt og å bringe sjeler til Jesu gjennomborede hjerte. For å unnslippe marerittet med husleien, tok Teresa en dristig beslutning, nemlig å selge sin lille andel av arven fra farens eiendom og hennes del av familiens hus, og med de pengene dette innbrakte, begynne hun byggingen av en religiøs bolig i Grottaferrata for seg selv og de nye konsekrerte. Familien motsatte seg dette, men til slutt aksepterte de forslaget, selv om de mente at den husleien de hadde betalt, ville erstattes av en sum som åpenbart ville bli mye større, inkludert kostnadene for bygging, mat og oppvarming. Teresa gikk gjennom en tid med angst og frykt for at hun hadde valgt helt feil vei. Men tankene gikk stadig til Herren lidelser og ga henne styrke til å gå videre, til tross for alle kamper og alle de stadig strengere krav til «bevis» og økningen av almisser som var pålagt av p. Pellegrini.
I denne utfordrende perioden ble Teresas skriftefar svært desillusjonert over henne. Hun opplevde konstant kvaler og frykt for å bedra seg selv. Men i dypet av hennes sjel forble det en stor ro. Tanken på Jesu Hjerte og Sakramentet holdt henne gående. Hun ble værende i denne mørke natten inntil huset var fullført. Nøklene til huset kom endelig den 12. oktober 1892, og det virket som et mirakel. Et par dager senere, den 17. oktober 1892, tok Teresa sammen med sine to ledsagere, Teresa Canestri og Angelina Mascherucci, huset i besittelse, i første omgang uten å tenke på å etablere en religiøs kongregasjon. Men i løpet av kort tid sluttet tre andre kvinner seg til gruppen. Teresas skriftefar opprettholdt sin negative innstilling inntil en måned før den lille kommuniteten ble offisielt anerkjent som en kongregasjon for konsekrerte kvinner innen Kirken. I mellomtiden hadde antallet av disse første «Ofre av Jesu hellige hjerte», til tross for periodiske besøk av tuberkulosen, vokst til seks. Selv p. Pellegrini, som aldri ga slipp på en viss skepsis om fremtiden for det arbeidet som han selv hadde født, kom med en betydelig bekjennelse til Teresa: « (Du) har vært i stand til modig å kjempe alene. Jeg visste at de følte behov for å komme til fasthet i din tro og styrken i din vilje som elsket Gud mer enn noe annet, mer enn noe annet godt. Jeg var mer en tilskuer enn en aktør, og noen ganger prøvde jeg å hindre hendelsesforløpet. Men dere har seiret over alt, fordi du har elsket. I dag er drømmen oppfylt, din og min!»
To nye år gikk, og den 2. februar 1894 ble kapellet til det nye instituttet vigslet, og kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915), kardinalbiskop av Frascati (1893-99), ga tillatelse til at Sakramentet kunne oppbevares i huset. Om morgenen den 2. februar 1894, festen for Herrens fremstilling, ble kapellet velsignet med feiringen av eukaristien med de første seks oblatsøstrene – Mor Teresa Casini, Teresa Canestri, Maria Centioni, Assunta Centioni, Cristina Consoli og Anna Raparelli. I en takksigelsesbønn hørte man Teresa si: «Arbeidet har begynt». Samme dag tok gruppen navnet «Ofre av Jesu Hellige Hjerte (Vittime del Sacro Cuore), og dermed utgjorde Teresa og hennes ledsagere de første medlemmene av et nytt institutt av streng klausur og et liv i direkte fattigdom. Denne datoen regnes som kongregasjonens grunnleggelse, og Teresa regnes som grunnlegger og abbed Arsenio Pellegrini som medgrunnlegger.
«Ofrene av Jesu hellige Hjerte» hadde ennå ikke en definert kanonisk regel, men fulgte en livsmodell som i noen essensielle prinsipper, oppsummerte deres ønske om å dele Jesu lidelse og ofre seg selv for sjelenes beste «i fullstendig klausur, også tatt bort bruk av parlatorium (samtalerom). En nesten sammenhengende stillhet. Øvelser i selvfornektelse av egen vilje, uten unntak. Et perfekt felles liv og fattigdom, som inkluderer livets nødvendigheter. En moderat utøvelse av ekstern mortifikasjon. Arbeid med hendene. Bønnen».
Det var en hard skole, men takket være dens radikalitet, var den tiltrekkende. Det gikk ytterligere to år og antallet «ofre» var blitt tretten. Treet kunne kjennes på sin frukt, og kallene blomstret, om enn ganske sakte. Den siste tvil hos de kirkelige myndigheter var fjernet. Gjennom de vanlige og uventede kanaler intervenerte Det guddommelige forsyn for å få betalt regninger til murerne og for å kjøpe brød og grønnsaker for søstrenes daglige livsopphold.
Alt dette syntes det dessverre bare å være én person som ikke la merke til. Klosterets åndelige veileder, p. Pellegrini, skapte vanskeligheter, bremset veien frem til ikledning, kjølte ned søstrenes entusiasme. Han sa at instituttet ikke hadde noen fremtid og ville dø med dem, med mindre de alle kom tilbake til sitt første hjem. Slik som prestenes svik var en torn i Jesu hjerte, ble den åndelige veilederens uvennlig oppførsel en torn i Teresas hjerte. Og som Herren bar sin lidelse, tålte hun situasjonen og ba for ham. Hun ba også for andre prester som ba om «åndelig hjelp» gjennom en stadig mer omfattende korrespondanse, selv fra utlandet.
Alt syntes å være godt i gang, selv om det også kom motsatte signaler. Noen nonner ga opp, andre skapte eller hisset opp uenigheter og satte spørsmålstegn ved grunnleggerens direktiver, noe som gikk ut over hennes styrke og hennes helse, som etter mange år med lidelse begynte å svekkes. Et av gangen, med stor tålmodighet og rolig besluttsomhet, ble problemene løst av Teresa. Hun var sikker på at det som ikke var fra Gud, ikke ville vare lenge.
En trøst for søstrene var hierarkiets positive vurdering, først av kardinal Francesco di Paola Satolli (1839-1910), kardinalbiskop av Frascati fra 1903, og deretter en audiens i 1903 hos den hellige pave Pius X (1903-14), som ba Teresa om «å fortsette arbeidet og ikke bli skremt av de vanskelighetene som er uunngåelige i prinsippene for Guds verk». Invitasjonen viser seg å være særlig aktuelt fordi «Oblatene av Jesu Hjerte», som de nå kalte seg, ble nå utsatt for en annen anklage, nemlig å være for fattige, på grunn av gjelden som de fortsatt betalte ned på og for grunnleggerens overdrevne sjenerøsitet ved å ta imot noviser uten å spørre dem den tradisjonelle «medgiften» for å få hjelp til å finansiere klosteret.
Teresa brøt ikke sammen, men forsvarte seg med kraft: «Siden verket alltid har hatt fremgang, hvorfor være redd for at Forsynet vil trekke tilbake sin beskyttelse? Selvfølgelig når vi forstår at vårt arbeid ikke kan tolereres av den eneste grunn at vi er fattige, så vil vi ikke bare forlate bispedømmet, overbevist om at Herren vil følge oss overalt og vil fortsette å beskytte sitt verk». Som vi ser, hindret ikke Teresas «offerånd» henne i å gi tydelig uttrykk for sin mening, når samvittigheten antydet at det var nødvendig. Hvis hun hadde blitt beordret til å stenge klosteret eller forlate det, ville hun raskt ha adlydt. Men dette skulle aldri skje.
I 1908 var det uenighet med p. Pellegrini om de konstitusjonene som han nå ønsket å innføre for søstrene, men som de aldri var konsultert om, og dette var dråpen som fikk det til å renne over. Abbeden mistet tålmodigheten og gikk, og med kuriens positive støtte ble han raskt erstattet av en «ekstraordinær» skriftefar, som var marist.
Denne episoden er viktig fordi den ble fulgt av en videreutvikling av instituttet, som fra en streng klausur, åpnet seg mot utenverdenen. Uten å endre noe i de viktigste punktene i oblatenes offer-spiritualitet (ordet oblat betyr en person som har gitt seg helt til Gud), begynte søstrene å svare på noen forespørsler om tjenester som kom fra de troende og fra bispedømmet. Etter oppfordring fra Mor Teresa Casini avskaffet instituttet regelen om streng klausur og gikk etter oppfordring fra kardinal Francesco di Paola Satolli ut i verden og drev en rekke apostoliske aktiviteter. Kardinalen ba oblatene om å ta opp et spesielt apostolisk arbeid til fordel for de prestestudentene som skulle bli fremtidige «andre Kristuser». Skoler for «Jesu små venner» ble opprettet med formål å sørge for preseminar-institusjoner for opplæring av dem som kunne ha i seg begynnelsen til et kall.
Det første aksjonsfeltet til oblatene var, med ekstraordinær intuisjon, familiene, hvor Teresa selv hadde sett de frøene av splid som produserte så mange problemer i samtiden, både i det sivile samfunn og i kirken. Det starter i 1910 med enkle «yrkesskoler», opprettet med svært små midler for å undervise jenter fra de lavere lag og gi dem noen praktiske forestillinger om økonomi og husarbeid og katekismen, og når det var nødvendig, «også bringe paret på troens rette vei». Initiativet hadde en svært uventet suksess, til det punktet at jentene ender opp med å ha et slikt ønske om å gå til søstrenes klasser at de ikke ble sett igjen i sognet. Sognet i Grottaferrata sammenfalt med klosteret til p. Pellegrini. For å unngå ytterligere misforståelser og fiendtlighet, ble eksperimentet flyttet til Roma i form av en kostskole. Hovedstadens respons var svært bra, og etter noen år kom det forespørsler fra ulike bispedømmene om å åpne andre skoler. Oblatenes institutt orienterte seg derfor mot et aktivt liv. Også Teresa flyttet til Roma.
Arkitekten bak endringen var kardinal Satolli, som var motivert av de troendes behov, både ut fra bevisstheten om at etableringen av en gren av aktivt liv kunne dekke et behov det var mangel på, og det som hadde skjedd i den siste tiden, gjorde det umulig for Teresa å leve det klosterlivet hun hadde tenkt for seg selv og sine ledsagere. Etter mye prøving og den lange veien som allerede var gått, måtte man ta hensyn til virkeligheten. For Teresa representerte denne overgangen en viss risiko. Hvordan kunne hennes fortsatt unge og lille institutt reagere på og tåle de utallige behovene til et raskt skiftende samfunn, uten å bli overveldet? Men hvis de i stedet hadde fortsatt i klausur, kunne man ikke da risikere en gradvis nedleggelse av instituttet selv og en like alvorlig forvrengning av dens formål, presset av økonomiske og administrative problemer?
Nok en gang ble den endelige avgjørelsen tatt i lydighet, forsterket av en refleksjon som ble modnet langsomt. Hun hadde alltid ønsket, sammen med sine ledsagere, å ofre for å bringe sjeler til Gud, spesielt presters sjeler. Å hjelpe unge mennesker som var forutbestemt til å bli mødre og føde kristne barn, og da kanskje hjelpe dem blant dem som viser tegn på et kall til å dyrkes og modnes på best mulig måte, kunne være den mest effektive måten å få leve instituttets karisma: å arbeide for helliggjørelse av prester og bringe nye sjeler til Gud. Med full støtte fra kardinalen og andre innflytelsesrike prelater var dette måten oblatene gjennomførte. Som et resultat ble kostskolene (et eksperiment son var ment å nedbemannes med utviklingen av utdannelsen) ledsaget av mottak av foreldreløse eller forlatte barn, mottak av barn for utdannelse, og for noen av dem, forberede seg på å tre inn i seminaret.
Instituttet ble anerkjent som et institutt av bispedømmelig rett med et dekret av 1. november 1916 fra kardinal Francesco di Paola Cassetta (1841-1919), kardinalbiskop av Frascati og prefekt for konsilkongregasjonen. De endret da navnet til «Oblatsøstre av Jesu Hellige Hjerte» (Suore Oblate del Sacro Cuore di Gesù – OSC). Opprettelsen av det som senere ble kalt Piccoli Amici di Gesù («Jesu små venner»), førte til at Teresa skrev en nyttig avhandling om katekismeundervisning for barn, og denne forblir kanskje den mest kjente og høyest verdsatte i hennes forfatterskap. Det bør bemerkes at selv om Teresa Casini mottok en grundig utdannelse, passende for hennes families rang, aldri hadde akademiske tilbøyeligheter eller ønske om å skrive bøker. Så hennes spiritualitet er ikke godt dokumentert bortsett fra i søstrenes minne. Men vi kjenner litt fra noen brosjyrer og ulike «konferanser» som hun forberedte for søstrene.
Heller ikke i denne fasen av livet var Teresa Casini som alle andre, ikke spart for arbeid og vanskeligheter. Ikke alle, selv innenfor Kirken, anse det betro utdannelsen av fremtidige prester til kvinner, selv om de var konsekrert. Noen klaget over metoden, som de fant for tørr, i beste fall egnet til å forberede jenter til familielivet, men ikke fremtidige prester som skulle forberedes på apostolatet. Andre igjen anklaget søstrene for stolthet.
Teresa holdt ut, mye takket være det faktum at, til tross for ryktene, vokste antallet små venner. Den pedagogiske metoden, hvor man også kunne merke Don Perrones hånd (den nye åndelige veilederen), beviste også sin verdi, og på mange måter var den virkelig nyskapende. På ingen måte ekstrem, men med mye mindre fysisk avstraffelse, i stedet overtalelse, dialog, eksempel og et språk tilpasset de minstes forståelse, slik det var antydet i Teresas katekisme. Ettersom barna vokste, ble det også foretatt turer i Roma eller ut av byen for et sunt ballspill.
I 1925 ble internatskolen for jenter stengt, og oblatenes arbeid ble helt absorbert av De små venner, som den nye biskopen av Frascati, Michele Lega (1850-1935), kardinal fra 1914, biskop av Frascati (1926-35), også brakte til pave Pius XI (1922-39). Han hadde gode grunn til å gjøre det, fordi flere seminarer, blant annet det romerske, og novisiater i religiøse ordener, åpnet sine dører for elever fra nonnenes skole. I mange tilfeller utmerket de seg i studiene, en ytterligere benektelse av insinuasjonene om den manglende gyldigheten av deres utdannelse.
I 1910 åpnet Teresa det første laboratoriet og fra 1912 flere skoler for jenter, og dette opptok henne frem til 1920. Til tross for mange misforståelser og kritikk, arbeidet hun fra 1925 med Piccoli Amici di Gesù («Jesu små venner»), som hadde som formål å ønske velkommen og utdanne på riktig måte barn som viste en naturlig tilbøyelighet til prestedømmet. Deretter skulle de når de var tolv år, fortsette på seminaret. Et annet formål var å bygge institusjoner for å ta imot eldre prester samt syke og trengende. I det hele tatt er kongregasjonen spesielt viet sekularprestenes velferd.
Men hun fortsatte å være årvåken og hun ba alltid for sine døtre og sine hus. Teresa ble sengeliggende, men det betydde ikke inaktivitet for henne. Langt derifra. Med tankene alltid vendt mot Piccoli Amicis beste og deres fremtid, forvandlet hun sykesengen til et ste hvor hun utførte funksjonen å lede søstrene og Instituttet for oblater. Døren til hennes rom var åpen for alle som hadde behov for en samtale med henne. Det kom også besøk fra utsiden. En kvinne presenterte hennes invitasjon til den hellige Padre Pio av Pietrelcina (1887-1968), som aldri hadde møtt Teresa Casini, men gjennom mystikernes mystiske måter kjente han henne godt igjen som «et ekte offer» av Jesu hjerte.
Noen ganger hørte Teresa ord som skulle trøste henne for hennes sykdom, men hun reagerte uten unntak med et: «Min datter, hvorfor skulle jeg klage? Jeg ofrer alt til Herren». Det meste av smerten skyldtes noen dårlige følelser som oppsto i huset i Grottaferrata, da rektorene for gutte- og presteseminarene i Roma besluttet å legge den første og andre perioden av gymnasstudier før inntreden i deres strukturer, og de overlot til søstrene også denne pedagogiske oppgaven. Dette betydde en høyere alder på barna som skulle utdannes, og etableringen av et nytt kollegium.
Ønsket om å være nærmere sin syke mor, om å bli en del av en tenkt sirkel av favoritter, skapte misunnelse hos noen søster som klaget da de nådde Teresas seng. Hun ba, lyttet og skrev noen få brosjyrer, som ble gitt som gaver til hennes søstre på spesielle helligdager. De har titlene «Instituttets ånd» og «Mitt liv i det guddommelige åsyn». Uten litterære pretensjoner uttrykker de et ønske om å definere alle aspekter av oblatenes karisma og peke ut veien for å forbli tro mot det opprinnelige kallet, mot enhver fristelse til å avskrekkes.
I 1937 hadde sykdommen nådd slutten av sin gang. Fire Piccoli Amici fra det romerske seminaret var de siste som hadde fått tillatelse til det siste besøket. Don Cosimo Petino fant mot til å si: «Mor, ennå er det ikke tid å dø, for du må delta i min første messe, som jeg vil feire neste år». Teresa, som ofte hadde spurt Gud om nettopp denne nåden, å få delta ved den første messen til en av sine Piccoli Amici, hvisket: «Da er jeg ikke lenger her. Men hvis Gud vil la meg, vil jeg være til stede i ånden ved siden av alteret når du skal feire din første messe». Don Cosimo spurte: «Hvilken side vil du stå på, mor?» «På den siden som Herren ønsker».
Om kvelden den 2. april fikk Teresa nyte en kort forbedring, og da fikk hun sakramentet. Hun sa: «Jeg er så stille. Jeg føler Gud nær meg». Dette var hennes siste ord siste ord. Hun døde fredelig i de tidlige morgentimene den 3. april 1937. I tre dager var oblatenes hus i Grottaferrata målet for en kontinuerlig valfart. Hele område ville hylle henne som alle anså som en helgen. Et område som da hun var ung, hadde snudd ryggen til henne fordi de ikke forsto henne og ertet henne når hun som kom fra en fremtredende familie, kledde seg i filler og bar bunter av brensel på hodet som bøndene. Nå erkjente de at hun var en mor til alle, både små og store venner av Jesus. I 1938, et år etter hennes død, ble Don Cosimo Petino som den første seminaristen fra Piccoli Amici, ordinert til prest.
Mor Teresa Casini ble foreløpig gravlagt på byens kirkegård, i kapellet for Zelatrici del Sacro Cuore. Hun skulle komme tilbake til sitt hjem i Grottaferrata etter Andre verdenskrig. Det var et svært merkelig gravfølge som om morgenen den 28. april 1949 dro gjennom gatene i Grottaferrata, en gammel og pittoresk by i de berømte Castelli Romani. Fulgt av en stor folkemengde som samlet seg i veikanten, kom et langt gravfølge bestående av barn, seminarister, prester, nonner og en biskop ut av byens kirkegård. De bar en kiste som var tatt opp av sin opprinnelige grav og som inneholdt levningene av en nonne som døde tolv år tidligere.
Den imponerende prosesjonen stanset en første gang i den lokale kirken, hvor en ung prest, som var kommet dit bare noen få år før sin prestevielse, takket for den avdødes omsorg og holdt en bevegende lovtale. Da prosesjonen igjen satte seg i bevegelse, gikk den inn i det monumentale basilianerklosteret Grottaferrata, hvor munker i sine høytidelige østlige paramenter feiret begravelsesritualene i henhold til den katolsk-bysantinske tradisjon.
Men det var ikke denne vakre kirken, unik for den spiritualitet og kunst som har blomstret i tusen år, som var det endelige målet for kisten, selv om hun som lå i den, mange ganger i livet hadde bedt foran det kjærlige blikket av det gamle ikonet av Jomfru Maria som sto i midten av høyalteret i klosteret. For folket og celebrantene gikk videre på veien til kapellet til det langt mindre prangende Instituttet av Oblatsøstre av Jesu hellige hjerte, hvor bare noen få av de tilstedeværende klarte å finne en plass, mens alle andre sto utenfor. Der ble kisten lagt i en ny, enkel grav. Inngravert på graven var bare et navn, Maria Teresa Casini, samt noen ord til minne om hva denne kvinnen hadde gjort:
«Her ligger de jordiske levningene av Mor Teresa Maria Casini, grunnlegger av Oblatesøstre av Jesu hellige Hjerte, født i Frascati den 27. oktober 1864 og død i Grottaferrata den 3. april 1937. En stor og sjenerøs sjel, som levde, ba og ofret seg for prestedømmet, og etterlot til sine døtre den store arven av sine tanker, sitt hjerte og sitt eksempel».
Til slutt ble hennes levninger den 20. mai 1965 flyttet til kirken som er tilknyttet oblatsøstrenes nåværende generalat, som samtidig ble flyttet til en ny bygning i Via del Casaletto i Roma. Der hviler hun i en hvit sarkofag.
Kongregasjonen har spredt seg ikke bare i Italia, men også i USA (Youngstown, Ohio), India, Guinea Bissau og i Brasil siden 1946, og de bistår prestene også i sognene og i prestenes hjem, noe som sikrer dem omsorg og ro i livet. De mottok den 5. desember 1947 det pavelige Decretem laudis, som er en innledende pavelig anerkjennelse. Deres generalat var da i Grottaferrata. Ved årsskiftet 2005/06 hadde instituttet 201 søstre i 26 hus. Kongregasjonen er nå et institutt av pavelig rett med generalat i Roma og moderhus i Grottaferrata.
Dette miraklet gjaldt helbredelsen av en fem år gammel gutt i Youngstown i Ohio i USA i 2003, som tilskrives forbønn fra Mor Casini. Gutten gikk på Oblatsøstrenes førskole og barnehage og var i koma etter nesten å ha druknet. Etter konstante bønner til Mor Casini fra søstrene og mange troende, ga gutten klare tegn på å våkne opp fra koma ved å bevege armer og ben. Dette skjedde mindre enn 48 timer etter ulykken, på fredag den 27. juni rundt klokken 19, samtidig som messen ble feiret i søstrenes kapell på Høytiden for Jesu hellige Hjerte. Om morgenen lørdag den 28. juni fikk pasienten fjernet alle slanger. På søndag den 29. juni var han i stand til å innta fast føde, og den 30. juni ble han utskrevet. Fra den dagen har unge Jacob vært ved utmerket helse og uten nevrologiske problemer etter den alvorlige ulykken.
Hun ble saligkåret lørdag den 31. oktober 2015 på plassen foran katedralen San Pietro Apostolo i Frascati i Italia. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 3. april.
Se en side med mange bilder.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, it.wikipedia.org, suoreoblate.it, oblatesister.org, avvenire.it, barrymichaels.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. november 2015
