Familien var fromme maronitter. Det er en kristen gruppe av syrisk opprinnelse som fører sitt navn tilbake til klosteret Beit-Marun rundt graven til den hellige Maro (Marun, fr: Maron) (d. ca. 433), en venn av den hellige Johannes Krysostomos. De fleste maronittene bor i Libanon, og de har vært unert med den vestlige kirken siden 1182, da 40.000 maronitter konverterte til den katolske tro som en følge av korstogene.
Tre av Youssefs fire brødre ble prester eller eremitter, Tanious ble sogneprest, Elias gikk inn i maronittordenen og var eremitt i 44 år, og Assaf [Msihieh] ble munk i klosteret St. Johannes Døperen i Hrasch. Selv gikk Youssef mellom 1816 og 1822 på skole i klosteret St. Antonius i Houb, drevet av den libanesiske maronittordenen (Ordo Libanensis Maronitarum – OLM), som også kalles Baladitter. Dermed kom han helt fra barndommen under sterk innflytelse av den monastiske tradisjonen i den maronittiske kirken.
I november 1828 sluttet han seg selv til ordenen i klosteret St. Antonius i Qozhaya, nær Qadisha-dalen («den hellige dal»). Han tok da klosternavnet Nimatullah Kassab Al-Hardini. I de to år lange prøvetiden ble han innført i klosterets fellesbønn og kroppsarbeid, og han lærte bokbinding. Han ble snart kjent for sin kjærlighet til Alterets hellige Sakrament. Han ble ofte funnet på kne i kapellet, med armene hevet i korsform og blikket rettet mot tabernakelet.
Etter han hadde avlagt klosterløftene den 14. november 1830, ble han sendt til klosteret Ss Kyprian og Justina i Kfifane, der han studerte filosofi og teologi. Han ble presteviet den 25. desember 1833 sammen med 22 andre munker i Kfifane av biskop Semaan Zouein. Deretter ble han professor i moralteologi for de nye munkene, en stilling han hadde resten av livet. Han hadde også en sterk hengivenhet for Guds Mor Maria og ba rosenkransen hver dag. Han var særlig hengiven til Den uplettede Unnfangelse, og etter Angelus sa han ofte: «Velsignet være Den hellige Jomfrus uplettede unnfangelse».
Under de to libanesiske borgerkrigene i 1840 og 1845 led han mye sammen med sitt folk. Hans bror, p. Elisha, foreslo at han trakk seg tilbake til en eneboerhytte, men han svarte: «De som kjemper for dydene i et fellesliv, vil oppnå mer», og han valgte å være sammen med brødrene. Han fikk en reprimande for å være for streng med seg selv og for mild og overbærende mot sine medbrødre. Han skal ha svart: «En munks første anliggende, dag og natt, skulle ikke være å skade eller plage sine medbrødre».
I 1845 utnevnte Den hellige Stol ham til ordenens generalassistent i klosteret Vår Frue av Tamiche. Med tillatelse fra ordensgeneralen fikk han startet ordningen med at munker ble sendt for videreutdannelse til det nye kollegiet som jesuittene hadde grunnlagt i Ghazir. Hans periode utløp i 1848, men han tjente enda to perioder som generalassistent (1850-53 og 1856-58). Hele tiden fortsatte han å praktisere bokbinderfaget. Han var også ønsket som generalabbed, men han nektet med ordene: «Heller død enn generalabbed».
Han underviste i ordenens høyere skoler, spesielt i den teologiske høyskolen i Kfifane, hvor han var professor i moralteologi. En av hans elever fra 1853 til 1858 var den hellige Sharbel Makhlouf. I desember 1858 pådro Nimatullah seg lungebetennelse i det kalde klimaet i området. Hans tilstand forverret seg og han døde kort tid etter, den 14. desember 1858 i klosteret Ss Kyprian og Justina i Kfifane. I hånden holdt han et ikon av den hellige Jomfru, og hans siste ord var: «O Maria, jeg betror min ånd til deg». Han ble bare 50 år gammel.
På grunn av de mange besøkende ble hans legeme flyttet i 1862 til en celle øst i klosteret i Kfifane etter ordre fra maronittenes patriark Paul Massaad. Hans legeme ble da funnet intakt. Ved hans forbønn ble mange helbredet: en blind mann, en som var lam, gjenopplivingen av et dødt spedbarn, helbredelsen av et barn, helbredelse av en nervøs lidelse, av kreft og andre. Etter ordre av patriark Mar Nasrallah Peter Sfeir ble hans legeme overført til en ny kiste den 18. mai 1996.
Hans saligkåringsprosess ble innledet i Roma den 4. mai 1926. Den 7. september 1989 anerkjente Vatikanet hans «heroiske dyder», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 7. juli 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Den 10. mai 1998 ble han saligkåret av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Messen ble feiret på latin, arabisk, engelsk og spansk. Den 20. desember 2003 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 16. mai 2004 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 14. desember.
Baladittene feiret sitt 300-årsjubileum i 1995. Ordenen er stolt av at tre av dens sønner og døtre er helligkåret: Den hellige Sharbel Makhlouf (saligkåret i 1965 og helligkåret i 1977), den hellige Rebekka Ar-Rayès de Himlaya (saligkåret i 1985 og helligkåret i 2001), og den hellige Nimatullah Al-Hardini.