Den hellige Nikolas (Nils, Nicolaus) var prest i Edsleskog sogn i Åmål kommune i Värmland i Sverige. Bygden tilhørte Skara stift, som omfattet Västergötland, Dalsland og Värmland. Han ble overfalt og slått i hjel av ugjerningsmenn da han var på vei til en syk person i menigheten med kommunionen. Ved hans grav skal det ha skjedd mirakler, og på grunn av sin voldsomme død fikk han helgenry som martyr. Folk begynte å bygge en kirke over hans grav.
En gang på forsommeren 1220 skrev biskop Bengt av Skara til paven og fortalte om det som hadde skjedd. Han ba paven om å bevilge avlat til den kirken som var under bygging, for det ville være til stor nytte for troens tilvekst i de dalslandske skogene, mente biskopen. I et brev fra pave Honorius III (1216-27) datert den 4. november 1220 ga han biskop Bengt tillatelse til å innvilge denne avlaten. Det er verdt å merke seg at paven i brevet omtaler «den salige presten Nikolas».
Kirken er sikkert bygd på det stedet hvor Nikolas ble drept, og biskop Bengt betalte størsteparten av byggesummen. Han ga også begge kirkeklokkene til kirken. Det er tydelig at paven bygger på Bengts egen beretning og at mordet hadde skjedd kort tid i forveien. I 1672 opplyser studenten Nils Hesselgren i en lovtale på latin over Edsleskogs sogn (eller Hesselskog, som man sa på den tiden), at det i en eng ved navn Kapellengen nær Edsleskog kirke fantes det en St. Nikolas' kirke, som hadde sitt navn fordi en prest ved navn Nikolas var blitt myrdet der.
Nils Hesselgren bygger på en muntlig tradisjon som fortsatt var levende i Edsleskog. Han forteller litt andre detaljer enn det som står i pavebrevet. Ifølge Nils ble Nikolas drept av noen bondegutter som kom for sent til kirken og ble rasende da presten ikke ville gjenta messen for dem. Men dette er trolig en senere forvanskning av den opprinnelige historien.
Edsleskogs kirke ble til tross for sin avsidesliggende beliggenhet i en skogsbygd en av de rikeste og staseligste i Dalsland fordi den hadde en helgengrav som lokket pilegrimer fra nær og fjern og som mottok rike gaver. De utallige pilegrimene skapte velstand i skogsbygden gjennom kjøp av avlat og offer til helgenen. Kirkens rikdommer vokste så mye at den hellige biskop Brynolf Algotsson i 1308 bestemte at Edsleskog for all fremtid skulle være prebende for domprosten i Skara, som derved fikk en betydelig lønnsforhøyelse. Ved reformasjonen eide Edsleskogs kirke fem gårder og fire kirketorp i sognet, noe som tilsvarte 2/3 av hele arealet. I tillegg kom den såkalte «Nicolaipenningen» (Denarius sancti Nicolai), som pilegrimene måtte betale og som tilfalt domprosten i Skara. Den ble omtalt så sent som i Skara domprostis jordebok av 1488.
Det er tydelig at helgenkulten for Nikolas har gjort Edsleskogs kirke betydningsfull og selve stedet til et mye besøkt handelssted. På 1300-tallet vokste Dalslands eldste kjente marked opp, og det ble hvert år holdt ved Edsleskogs kirke. Det ble holdt på St. Hans, den hellige Johannes Døperens festdag den 24. juni. Kirken i Edsleskog var en treskipet korskirke i stein, 48 meter lang og 23 meter bred over korsarmene, og ble kalt «Katedralen i Edsleskog». Den var stiftets nest største etter domkirken i Skara, som fikk stå modell for bygget. Ifølge sagn fra middelalderen lå det et kloster ved den gamle kirken. Kirken ble rammet av en fatal brann etter et lynnedslag i 1568, og etter det sto den i lang tid uten tak. Da den til slutt ble restaurert, minsket man størrelsen. Koret og sideskipene ble tatt bort, og man bygde nye vegger mellom søyleradene. Derfor kan man på gamle bilder se de opprinnelige hvelvbuene på langhusets vegger. Den 13. april 1902 brant St. Nikolas' middelalderkirke definitivt ned, og ingenting kunne reddes. Etter den siste brannen ble kirken revet og erstattet av en ny.
St. Nikolas' kilde kan fortsatt ses. Den ble fylt igjen ved reformasjonen på 1500-tallet, men ble renset av noen nysgjerrige bønder på 1700-tallet og ble siden brukt som vannhull. I 1934 ble den ødelagt igjen i forbindelse med veibygging, men ved arkeologiske undersøkelser i 1989/90 gjenfant man restene av en steinsatt kilde ganske nøyaktig på det stedet den ifølge legenden skulle ha ligget.
Noen offisiell helligkåring av Nikolas har aldri funnet sted, men vi kan anse pavebrevet i 1220 som i det minste en saligkåring. Kulten har nok aldri vært spesielt omfattende, og det finnes ingen bevis på at noen feiring av Nikolas skal være omtalt i noe offisielt eller kirkelig dokument. Vi kjenner ingen minnedag for Nikolas, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.