Den hellige Nerses IV den Nådige av Kla (1102-1173)

Nerses’ familie Pahlavuni viste en grad av nepotisme, inkludert på området religiøse kall. Nerses selv ble ordinert til en sølibatær prest i en alder av sytten år av sin eldre bror, nå katolikos Gregor III av Kilikia (1113-66), og han ble konsekrert til biskop i en alder av 35 år. I 1125 hjalp Nerses sin bror Gregor med å flytte Katholikatet til Dzovk nær innsjøen Kharput, på eiendommen til deres far, fyrst Abirad. Under politiske spenninger i 1138 startet Gregor og Nerses på en pilegrimsferd til Jerusalem, og på veien deltok på en synode i Antiokia for å granske oppførselen til Radulf av Domfront, latinsk patriark av Antiokia (1135-39). Ved avslutningen av synoden fortsatte Gregor til Jerusalem, mens han sendte Nerses tilbake.

I 1165 brøt det ut fiendtligheter mellom fyrst Thoros II av Armenia og Oshin av Lampron, de to sterkeste armenske fyrstene av Kilikia. Gregor sendte sin bror Nerses ut for å megle. På veien stanset Nerses i Mamistra, hvor han møtte den bysantinske guvernøren Alexios Axouch og diskuterte de anstrengte forbindelsene mellom de armenske og greske kirkene siden de gresk-ortodokse erklærte den armenske kirken og den jakobittiske kirken (de syrisk-ortodokse i Kerala i India) for å være heretikere i 1140. Axouch var tilstrekkelig imponert av denne diskusjonen til å prøve å overtale Nerses til å skrive en utlegging av den armenske tro som Axouch deretter kunne sende til keiseren i Konstantinopel. Dette gjorde Nerses, og i brevet understreket han at både den armenske og den greske kirken aksepterte vedtakene fra det første konsilet i Efesos i 431, så det var ingen klar grunn for dem til ikke å være enige, og han kom ikke med noen polemiske erklæringer om det senere konsilet i Kalkedon (451) og dets trosbekjennelse.

Da Nerses vendte tilbake fra sin vellykkede meglingsinnsats i den armenske krigen, døde hans bror Gregor kort etter. Nerses ble da ny katolikos for den armenske kirken (1166-73). Mens han var i embetet, flyttet han setet for landets katolikos fra Sis til Hromkla (Rumkale).

Etter at hans bror Gregor var død, fikk det brevet som Nerses skrev til den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos (1143-80), et svar fra keiseren. Der inviterte han den da avdøde katolikos Gregor til å komme til Konstantinopel. Nerses skrev tilbake til keiseren og informerte ham om Gregors død og foreslo at et alternativ kunne være en diskusjon hvor både den armenske og den greske kirken kunnes presentere sine syn. I 1171 sendte keiseren en delegasjon ledet av Theorianos, en teolog fra Konstantinopel, og Johannes Atman, et armensk medlem av den ortodokse kirke og abbed for klosteret i Filippopolis. Selv om det hadde vært tidlig håp om aktiv deltakelse fra også den jakobittiske kirken, valgte patriarken for den jakobittiske kirken, Mikael syreren, å bare sende en observatør til møtet med en jakobittisk trosbekjennelse. Møtet sluttet med en avtale som grunnleggende aksepterte synspunktet til den greske kirken. Nerses skrev en ny trosbekjennelse for sin kirkeskrevet i en forsonende tone for å bli brakt tilbake til Konstantinopel for revisjon av den ortodokse kirke. Han sendte med en konfidensiell beskjed til keiseren hvor han lovte å gjøre alle anstrengelser for å forsone de armenske og ortodokse kirkene.

Nerses ble overrasket over strengheten i flere av forslagene og kom med innvendinger mot dem. Som svar la delegatene fra keiseren frem de konfidensielle brevene som var utvekslet mellom Nerses og keiseren, to som tjente til å gjøre Nerses brydd overfor armenerne. Avsløringen tjente til å hardne innvendingene fra det armenske presteskapet mot ethvert forsøk på forsoning. Nerses skrev et brev til Konstantinopel hvor han takket keiseren for hans interesse og lovte at når tiden var inne, skulle det holdes et konsil i Armenia for å ta opp hans forslag. Nerses foreslo også at grekerne burde vurdere muligheten av at kanskje noen av deres egne tradisjoner kunne trenge noe oppmerksomhet og korreksjon.

Nerses var en energisk forkjemper for kristen enhet, og både som biskop og katolikos hadde han arbeidet iherdig for en union mellom de greske og armenske kirkene, men til slutt måtte han innse at forhandlingene hadde brutt sammen uten suksess. I likhet med sin grandonkel støttet Nerses også en gjenforening mellom de armenske og romerske Kirkene, og selv ble han gjenforent med Roma da han møtte romerske biskoper sammen med korsfarerne. Da han overtok som katolikos, fortsatte han å stå i full kommunion med biskopen av Roma, selv om han ikke fikk oppleve den formelle gjenforeningen. Den kom i 1198, da Leo II ble konge. Da klarte Nerses’ nevø, den hellige Nerses av Lampron (1153-98), som var armensk erkebiskop av Tarsus, like før sin død å oppnå at biskopene av Lille Armenia (vest for Eufrat) gikk i kommunion med den romerske Kirken.

Nerses var på denne tiden rundt sytti år gammel, og han forberedte arrangementer for å overlate vervet som katolikos til en annen. Han fulgte sin families tradisjon og valgte mellom to slektninger som allerede var biskoper i kirken. Nerses’ eget valg falt på den yngste av de to kandidatene, men den andre, Gregor, hadde støtte fra fyrst Mleh, og det endte med at han tokstillingen som katolikos i 1173. Nerses døde den 13. august 1173 og ble etterfulgt av Gregor IV den unge (1173-93).

Nerses fikk av sine samtidige tilnavnet Shnorhali, som betyr «den Nådige», på grunn av sin godhet og sin behagelige litterære stil. En mer presis oversettelse av Shnorhali er «fylt av nåde». Han er blitt kalt «Armenias Fénelon» for sine forsøk på å trekke den armenske kirken ut av isolasjonen. Det henvises da til den moderate gallikaneren François Fénelon (1651-1715), erkebiskop av Cambrai.

Nerses skrev en rekke musikalske verk, flere bind med poesi samt teologiske verker. Hans største litterære bedrifter inkluderer Vipasanoutyoun, en roman skrevet i poetisk form, og Voghb Yedesyo («Klagesang over Edessa») om Edessas fall. Hisous Vordi (lat: Iesu Orti) er en reproduksjon av Bibelen i poetisk form, som også inneholder historier fra kirkehistorien og slutter med begivenhetene i Endetiden. Et annet av hans verker, Toukht Enthanrakan, er en formaning av pastoralteologi og hvordan kristne skulle oppføre seg. Verket inneholder også informasjon om hierarkiet i den armensk-apostoliske kirke og om samfunnet, samt dagliglivets hendelser i den æraen til kilikisk armensk historie.

En samling av hans daglige bønner, «En bønn for hver time på døgnet», er oversatt til mange språk, spesielt er bønnen Havatov Khosdovaneem («Jeg bekjenner med tro») populær. Flere av Nerses’ dikt har blitt adoptert for bruk i det armenske hymnariet og den hellige liturgi. Et verk som har gått tapt, er hans kommentar til Første Mosebok (Genesis). I Iesu Orti, klagesangen om Edessa, og hans første brev til keiser Manuel Komnenos finnes vi vitnesbyrd om biskopen av Romas primat.

Nerses anerkjennes av den armenske apostoliske kirke som en av De hellige oversettere. Den armenske kirken feirer festen for «De hellige oversettere» på andre lørdag i oktober, i år den 12. oktober 2013 (varierer mellom 8. og 13. oktober). Foruten Mesrop og Isak og deres disipler minnes også andre oversettere som fortsatte arbeidet, nemlig de hellige Eliseus (Yeghishe) (410-75), poeten Moses av Khoren (ca 410-ca 497) og filosofen David Anhaght (500-t), samt to som senere fortsatte deres hellige arbeid og misjon, nemlig den hellige Gregor av Narek (951-1003) og katolikos Nerses IV den nådige av Kla. Gjennom feiringen av denne festen gir Den armensk-apostoliske kirken sin respektfulle hyllest til deres strålende minne. Kirker viet til De hellige oversettere er etablert i Armenia og i ulike kommuniteter i diasporaen i USA, Iran og andre steder.

Nerses anerkjennes også som helgen av Den katolske kirke og hans katolske minnedag er dødsdagen 13. august. Da minnes han sammen med nevøen Nerses av Lambron på grunn av deres arbeid for kristen enhet.