Kristi Tornekrone

Selv om Kristi tornekrone nevnes av tre evangelister (Matt 27,29; Mark 15,17; Joh 19,2.5) og ofte henspilt på av de tidlige Kirkefedrene, som den hellige Klemens av Alexandria, Origenes og andre, er det relativt få forfattere i de første seks århundrene som taler om den som en relikvie som var kjent for å fortsatt eksistere og bli æret av de troende. Det er bemerkelsesverdig at den hellige Hieronymus, som skrev utførlig om Korset, Titulus og naglene som ble oppdaget av den hellige keiserinne Helena,1 ikke sier noe verken om lansen eller om tornekronen, og tausheten til den hellige Andreas av Kreta på 700-tallet er enda mer overraskende.

Men det er noen unntak. Den hellige Paulinus av Nola, som skrev etter 409, refererer til «de tornene som Vår Frelser ble kronet med» som relikvier som ble holdt i ære sammen med korset som han ble spikret til og søylen som han ble pisket ved.2 I sin kommentar til salme 86 taler Cassiodorus (ca 570) om tornekronen blant andre relikvier som er det jordlige Jerusalems prakt. «Der kan vi se tornekronen som bare ble satt på Vår Frelsers hode for at alle verdens torner kunne bli samlet sammen og ødelagt».3 Når den hellige Gregor av Tours4 påstår at tornene i kronen fortsatt så grønne ut, en friskhet som på mirakuløst vis ble fornyet hver dag, styrker han ikke akkurat det historiske vitnesbyrdet for relikviens autentisitet, men Antoninus av Piacenzas Breviarius og Itinera, begge fra 500-tallet, sier klart at tornekronen i den perioden var i kirken på Sionfjellet.5 Antonius foretok sin pilegrimsreise før 570 og er den siste forfatteren som så Palestina før muslimenes erobring. Fra disse fragmentene av bevis og andre av en senere dato – munken Bernhards «pilegrimsreise» viser at relikvien fortsatt var på Sionfjellet i 870 – er det sikkert at det som ble påstått å være Tornekronen, ble æret i Jerusalem i flere hundre år.

Konklusjonen til Fernand de Mély 6 er at hele kronen først ble overført til Konstantinopel rundt 1063, selv om det ser ut til at mindre deler av den må ha blitt gitt til de bysantinske keiserne på et tidligere tidspunkt. I alle fall skal keiser Justinian I (527-65) ha gitt en torn til den hellige biskop Germanus av Paris, som lenge var bevart i Saint-Germain-des-Prés, mens keiserinne Irene (formynder 780-90; regjerende dronning 797-802) i 798 eller 802 sendte flere torner til den salige keiser Karl den Store, som han oppbevarte i Aachen. Åtte av disse er kjent å ha vært der da den hellige pave Leo III (795-816) konsekrerte basilikaen i Aachen, og den senere historien til flere av dem kan spores uten vanskeligheter. Fire ble gitt til Saint-Corneille av Compiègne i 877 av Karl den Skallete (843-77). En ble sendt av Hugo den Store til den angelsaksiske kong Athelstan i 927 i anledning visse ekteskapsforhandlinger, og den fant senere sin vei til Malmesbury Abbey. En annen ble gitt til en spansk prinsesse rundt 1160, og en annen igjen ble brakt til Andechs i Tyskland i år 1200.

Hele eller deler av Vår Frelsers Tornekrone hadde vært oppbevart som relikvie i Konstantinopel siden 500-tallet. Korsfarernes latinske keiser Baldvin II (Baudouin, Baldwin, Balduin) (1237-61) pantsatte den i 1238 til venetianske kjøpmenn mot et større lån. Ivrig etter å få støtte til sitt vaklende keiserdømme tilbød han tornekronen til den hellige kong Ludvig IX den Hellige av Frankrike (1226-70). Han kjøpte i 1239 ut tornekronen og i 1241 andre relikvier, inkludert biter av Det sanne kors, ved å legge pantesummen på bordet.7

For å huse relikviene rev kongen ned sitt St. Nikolas-kapell på Île de la Cité i Paris og bygde i stedet det vidunderlig vakre Sainte-Chapelle (1245-48) som et privat kapell for kongefamilien. Tornekronen alene kostet ham hele 135.000 livres, mens byggingen av selve kapellet bare kostet 40.000 livres og skrinet for relikviene (Grande chasse) 100.000 livres.8 Kapellet ble innviet den 26. april 1248.

Mens det var utallige andre slottskapeller som inneholdt relikvier og fungerte som metaforiske relikvarer –keiser Karl den Stores i Aix-la-Chapelle (Aachen) var det mest innflytelsesrike tidlige eksemplet – var Sainte-Chapelle unikt i sin forståelse som et sant relikvar.9 En slik distinksjon er attestert av pave Innocent IV (1243-54), som i mai 1244 ga kong Ludvig IX det privilegium å grunnlegge et spesielt prestekollegium for å betjene det nye kapellet og som beskrev kapellet under bygging i ordelag som til da var reservert for egentlige relikvarer og andre gjenstander laget av dyrebare materialer: opere superante materiam («håndverket overgår materialet»).10

Den dyrebare relikvien av Tornekronen ble værende i Sainte-Chapelle til Den franske Revolusjon, da den ble flyttet til Bibliothèque Nationale. Etter Napoleons konkordat med Vatikanet i 1801 ble den gitt tilbake til erkebiskopen av Paris og ble i 1806 brakt til kirken Notre-Dame. Napoleon ga et neoklassisk relikvar til relikvien. Nitti år senere (i 1896) ble et praktfullt nytt relikvar av steinkrystall laget til den, 2/3 av det dekket av et rikelig dekorert sølvskrin. Den kronen som er bevart, består bare av en krans av siv uten noen spor av torner, og denne kransen er antakelig brukt til å holde tornene sammen. Allerede da kransen ble brakt til Paris synes det ifølge Fernand de Mély som om de seksti eller sytti tornene, som senere ser ut til å ha blitt delt ut av Ludvig og hans etterfølgere, var separert fra sivkransen og oppbevart i et separat relikvar. Ingen av disse er nå igjen i Paris. Noen små fragmenter av siv er også bevart utenom Sainte Couronne i Paris, for eksempel i Arras og i Lyon. I skattkammeret i Notre-Dame oppbevares i tillegg til tornekronen også en del av Det sanne kors og en av naglene fra Jesu lidelseshistorie.

Når det gjelder tornenes opprinnelse og karakter, tyder både tradisjonen og eksisterende rester på at de må ha kommet fra den busken som botanisk er kjent som Zizyphus spina Christi eller mer populært jujube-treet (brystbær). Disse buskene kan bli opp til fem-seks meter høye og det vokser rikelig av dem i veikantene rundt Jerusalem. De relikviene som er bevart i Capella della Spina i Pisa og i Trier er blant de største, selv om deres tidlige historie er tvilsom og obskur.

Ingen vil benekte at ikke alle de bevarte tornene kan være autentiske. Fernand de Mély har vært i stand til å regne opp mer enn 700 slike relikvier. Erklæringen i en middelaldersk gravtale at Peter de Averio ga til katedralen i Angers unam de spinis quae fuit apposita coronae spinae nostri Redemptoris,11 synes å bety en torn som hadde berørt den ekte tornekronen, kaster lys over den trolige opprinnelsen til mange slike relikvier. To «hellige torner», en i kirken St. Mikael i Gent og den andre i Stonyhurst College, hevder begge med det som synes å være temmelig tilfredsstillende beviser å være den tornen som ble gitt av dronning Maria Stuart av Skottland til Thomas Percy. jarl av Northumberland.12

En liste over kjente tornekronerelikvier:13

Belgia: Sognekirken i Weverlgham: en del av Tornekronen

Belgia: St. Mikaels kirke i Gent: en torn fra Tornekronen

Frankrike: Notre Dame de Paris: en del av Tornekronen, uten torner, fremvist den første fredagen i hver måned og alle fredager i fastetiden, inkludert Langfredag

Tyskland: Katedralen i Trier: en torn fra Tornekronen

Italia: Roma, Santa Croce in Gerusalemme: en torn fra Tornekronen

Italia: Roma, Santa Prassède: en liten del av Tornekronen

Italia: Pisa, Spedali Riuniti di Santa Chiara: en gren med torner fra Tornekronen

Italia: Napoli, Santa Maria Incoronata: en del av Tornekronen

Italia: Ariano Irpino, katedralen: to torner fra Tornekronen

Spania: Oviedo, katedralen: fem torner (tidligere åtte) fra Tornekronen

Spania: Barcelona, katedralen: en torn fra Tornekronen

Storbritannia: Stanbrook Abbey, Worcester: en torn fra Tornekronen

Storbritannia: Stonyhurst College, Lancashire: en torn fra Tornekronen

Torner fra tornekronen i Paris ble i tidens løp gitt bort til kirker og standspersoner. I 1274 ga Ludvig den Helliges sønn, kong Filip III (1270-85), en del av tornekronen til den norske kong Magnus V Lagabøter (1263-80), som overlot klenodiet til apostelkirken i Bergen, det fornemste av kongekapellene så lenge Bergen var hovedstad. Relikvien kom til Apostelkirken den 9. november. Denne dagen ble innført som fest for Kristi Tornekrone i Norge, og den sto i Missale Nidrosiense fra 1519 som en større dobbel fest (Major duplex) med navnet Spinee corone domini.

Tilsvarende fester ble feiret i andre land som hadde fått deler av Tornekronen. De ble feiret på ulike dager. Grotefend sier at festen ble feiret i Frankrike og hos cistercienserne den 11. august, mens Ulrich legger den mellom 24. og 28. august.

Magnus Lagabøters sønn, kong Håkon V Magnusson (1299-1319), ga en torn av tornekronen til den hellige biskop Brynolf av Skara, som alltid hadde opptrådt som en Norgesvenn. Den 2. september 1304 hentet biskop Brynolf selv relikvien i Lödöse fra et norsk sendebud, og han skal ha gått barbeint i prosesjon i de ti milene til domkirken. Den liturgiske Tornekronefesten ble i Skara stift lagt til 2. september, den dagen tornen ble hentet i Lödöse. Relikvien var Skara domkirkes største skatt i middelalderen. Den forsvant under kong Gustav Vasas plyndringer av kirker og klostre i den såkalte reformasjonen på 1500-tallet.

Et moderne kapell som er inspirert av Sainte-Chapelle er The Thorncrown Chapel i Eureka Springs i Arkansas i USA. Det ble tegnet av arkitekt E. Fay Jones og ble bygd i 1980. Det er for det meste brukt lokale materialer, og arkitekturen minner om den berømte amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright, som Jones en gang var lærling hos. Kapellet er en populær attraksjon, og fem millioner mennesker har besøkt det siden det åpnet i 1980. Kapellet er non-denominational, det vil si at det ikke tilhører noe bestemt kirkesamfunn, og det feires i gjennomsnitt rundt 300 brylluper der hvert år.

Kapellet fikk i 1981 en ærespris fra The American Institute of Architects (AIA) og er på fjerde plass på AIAs liste over de ti fremste bygningene fra det 20. århundret. Bygningen kom i 2000 i The National Register of Historic Places. Kapellet fikk i 2006 The Twenty-Five Year Award av AIA, en pris som hedrer bygninger som har vist sin betydning i minst 25 år.