Den hellige Nilus av Sinai (d. ~430)

Den hellige Nilus av Sinai ble født en gang på 300-tallet i Konstantinopel (eller i Antiokia). Hans høye byrd og personlige dyktighet førte til at han ble keiserlig tjenestemann i hovedstaden Konstantinopel, muligens en av pretorianerprefektene under keiser Theodosios I den Store (379-95). I henhold til forordningene fra keiserne Diokletian (284-305) og Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324) var pretorianerprefektene sjefsfunksjonærer og overhoder for alle andre guvernører i de fire hovdedelene av imperiet. Deres autoritet hadde imidlertid begynt å synke på slutten av 300-tallet.

Nilus var gift og hadde to sønner (andre kilder sier en sønn og en datter), men midt i livet, rundt 410 (andre kilder sier rundt 390), fikk han en voldsom lengsel etter å trekke seg tilbake fra verden. Etter avtale med sin hustru trakk han seg tilbake sammen med en av sine sønner, den hellige Theodolus, som da fortsatt var et barn, og de ble begge eneboere tilknyttet et kloster på Sinaifjellet. Med sine egne hender gravde de seg en hule for å bo i, og de levde ikke av brød, men av ville bitre urter. De tilbrakte hele tiden i bønn, med å studere Skriften, kontemplasjon og manuelt arbeid.

To år etter at de kom til Sinai (rundt 410), ble klosteret Raithu ved bredden av Rødehavet angrepet av arabiske nomader, og 39 (eller 43) munker ble massakrert (Martyrer av Raithu). Nilus unnslapp på mirakuløst vis og ble øyenvitne til massakren. Araberne lot noen av munkene løpe for livet. De krysset dalen og klatret opp et fjell, og fra dette gunstige stedet så de beduinene drepe munkene og ransake deres celler. Hegumen (abbed) Paulus av Raithu formante sine munker om å bære sine lidelser med mot og et rent hjerte.

Men gutten Theodolus ble tatt til fange og bortført av de arabiske nomadene. De bestemte seg først for å ofre gutten til morgenrøden, som de dyrket i stedet for Gud. Men gutten ble reddet gjennom farens bønner ved at barbarene forsov seg og våknet lenge etter soloppgang. De ga da opp ideen om å ofre ham, og i stedet tok de ham med seg og solgte ham som slave. Men faren dro ut for å finne ham. Han fant sønnen igjen i Elusa (Eleusa, Eluza, Eluz) sør for Beersheba i Palestina, hvor han fant at en lokal biskop hadde kjøpt ham fra røverne og viet ham til dørvokter (hostiarius) i kirken.

Elusa er en by i den nordvestre delen av den sentrale Negev-ørkenen. Det moderne arabiske navnet al-Khalasa (Khalasah) har bevart den gamle arabiske formen al-Khalus. Elusa var i den sene romerske perioden den viktigste byen i det sentrale Negev og den delen av Provincia Arabia. Senere ble den hovedstad i bysantinsk Negeb (Palaestina Tertia) og bispesete. Etter den arabiske invasjonen forfalt byen og ble offer for steinplyndrere, særlig fra Gaza. I dag er stedet bare en sandslette. Biskop Johannes Olav Fallize (1844-1933), som var overhode for Den katolske Kirke i Norge (1887-1922), ble bispeviet den 19. mars 1892 som titularbiskop av Elusa.

Både Nilus og Theodolus ble presteviet av biskopen i Elusa før de vendte tilbake til Sinai.1 Moren og den andre sønnen (datteren?) hadde også gått i kloster i Egypt. I Sinai tjente de Herren resten av sine levedager. Nilus døde rundt 430 (andre kilder sider rundt 450). Vi vet ikke når Theodolus døde. Deres bevarte legemer ble overført til Konstantinopel under keiser Justin den Yngre (565-78) og plassert i kirken for de hellige Apostler i Orphanotrophia. Nilus feires den 12. november i den bysantinske kalenderen, og han minnes i Martyrologium Romanum samme dag. Armenerne minnes ham sammen med andre egyptiske ørkenfedre på torsdag etter deres tredje søndag i advent.

I lang tid ble denne Nilus feilaktig identifisert med den samtidige Nilus den Eldre av Ancyra, som også døde rundt 430 og som også minnes den 12. november. Dermed beskrives han som en stor teologisk, bibelsk og asketisk forfatter, en venn av den hellige Johannes Krysostomos og senere biskop av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia). Men det er litt uklart hvem av disse to Nilus-er som var en venn av Johannes Krysostomos.

Det finnes en angivelig selvbiografi av Nilus under navnet Nilus Ancyranus, kalt Narratio.2 Den har siden tidligste tider blitt tilskrevet Nilus, men har skapt mye diskusjon blant forskere, som vanligvis regner den som fiksjon, skrevet av en ukjent senere forfatter.3 Uansett gir historien oss et godt bilde av innbyggerne i Negev-ørkenen i den tidlige bysantinske perioden.