Martyrer av Raithu (d. ~410)

Disse hellige martyrene er 39 (eller 43) munker i Raithu-ørkenen mellom Sinaifjellet og Rødehavet som ble massakrert av hedenske arabiske beduiner på 400-tallet. De som navngis, er de hellige Moses og hans disippel Moses, Jeremias, Paulus, Adam, Sergius, Domnus, Proclus, Hypatius, Isak, Makarius, Markus, Benjamin, Eusebius og Elias.

Kristne munker som flyktet unna forfølgelsene, hadde levd i denne ørkenen siden 200-tallet, og klosteret i Raithu ble etablert på 500-tallet etter oppdrag fra den bysantinske keiser Justinian I (527-65). Byen Raithu heter i dag El-Tor eller Tur Sinai og er hovedstad i provinsen Janub Sinà på Sinai-halvøya i Egypt. Navnet kommer av det arabiske navnet på fjellet hvor Moses mottok De ti bud; fjellet kalles Jabal Al Tor eller Tor Sinà i Koranen.

Asketene i Sinai og Raithu levde et spesielt strengt liv. De tilbrakte hele uken i bønn i sine celler. På lørdag samlet de seg til en vigilie som varte hele natten, og på søndag mottok munkene de hellige mysterier. Deres eneste føde var dadler og vann, og mange av asketene i ørkenen ble herliggjort gjennom undergjørende gaver.

Beretningen om massakren har blitt overlevert av et øyenvitne som unnslapp på mirakuløst vis, den hellige Nilus av Sinai («Fasteren») (d. ca 430). Araberne lot noen av munkene løpe for livet. De krysset dalen og klatret opp et fjell, og fra dette gunstige stedet så de beduinene drepe munkene og ransake deres celler. Hegumen (abbed) Paulus av Raithu formante sine munker om å bære sine lidelser med mot og et rent hjerte.

Skylden på disse massakrene legges på arabere eller sarasenere (middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). I likhet med alle andre forfattere fra denne perioden kaller den hellige Hieronymus (331-420) alle de nomadiske beduinske stammene som pleide å vandre i ørkenen i Syria, Palestina og Sinai-halvøya, for sarasenere. Andre kandidater er invaderende etiopiere som kalles «beduiner» i gamle nedtegnelser. Ellers legges gjerne skylden for massakrene på en stamme som kalles blemmyene (lat: Blemmyae), en nomadisk nubisk eller arabisk stamme, sannsynligvis et bedsjafolk (beja), som i tidlig historisk tid holdt til i ørkenstrøkene og i Nildalen sør for Egypt.

En gruppe på førti (eller 38) eneboere ble også massakrert på Sinaifjellet rundt hundre år tidligere, men det skal ha skjedd på samme dato, den 14. januar, og dette har ført til en del sammenblanding. De to gruppene minnes sammen den 14. januar i den bysantinske ritus (erkebispedømmet Sinaifjellet og Raithu i den ortodokse kirke i Jerusalem), mens bare gruppen på Sinaifjellet nevnes i Martyrologium Romanum. Relikviene av Raithu-martyrene skal senere ha kommet til Roma.