Foreldrene var fra Val di Sole i Trentino, men flyttet til Po-dalen etter nedleggelsen av gruvene i Forges. I Carpi åpnet faren en jernvarehandel, som også Odoardus arbeidet i etter grunnskolen og teknisk skole. Han deltok som så mange gutter i Carpi i livet til Oratoriet, hvor han møtte Don Armando Benatti, apostel for ungdom og grunnlegger av Opera Realina, som tok ansvaret for hans studier og hans religiøse formasjon, og deretter overtok Don Zeno Saltini (1900-81), advokat og prest, grunnlegger av Nomadelfia, som innpodet i ham interessen for det offentlige og sosiale liv.
I 1924, bare sytten år gammel, var han under veiledning av Zeno Saltini, som ennå ikke var blitt prest, blant grunnleggerne av l’Aspirante, den første katolske avisen for tenåringer, som ble et middel for å knytte guttene til den nasjonale Katolsk Aksjon i Italia.
Under en ferie i Val di Non i Trento, nær dalen hvor hans foreldre kom fra, møtte Odoardus Maria Marchesi (1909-89) som han ble forelsket i. De to unge menneskene som i tillegg til kjærligheten også var forent av det kristne syn på livet, ble gift den 9. juli 1930, 23 og 21 år gamle, og i det lykkelige ekteskapet ble det født syv barn mellom 1931 og 1943.
Focherini ble den 1. januar 1934 ansatt i Società Cattolica di Assicurazioni di Verona (Det katolske forsikringsselskapet i Verona) som inspektør for områdene Carpi, Ferrara, Udine og Pordenone. Hans knappe fritid ble viet til apostoliske aktiviteter, for eksempel sosiale og religiøse konferanser, kongresser og eukaristiske kongresser i bispedømmet, men også amatørteater og trening av et sykkellag.
Samtidig fremmet han i disse årene speiderbevegelsen i Carpi. Han var en forsiktig og pliktoppfyllende reporter for bispedømmet Carpis avis L’Avvenire d’Italia («Italias fremtid») og andre blader, og han fortsatte uten avbrudd sitt engasjement for Katolsk Aksjon, som var delt i fire grener: katolsk ungdom, kvinnelig ungdom, kvinneunionen og mannsunionen. I 1928 ble han president i Federazione Giovanile Maschile (foreningen for unge gutter), medlem av styret for bispedømmes Katolsk Aksjon, i 1934 ble han president for Sezione Uomini (mannsavdelingen) og i 1936 ble han president for bispedømmets Katolsk aksjon.
Ved utbruddet av Andre verdenskrig og med Italias inntreden i konflikten i juni 1940, organiserte Odoardus Focherini sammen med andre i de biskoppelige kuriene i Modena og Carpi og i sitt hjem i Mirandola, et kontor for kontakt med soldatene som var ved fronten eller var savnet.
I 1942 begynte Odoardus sitt arbeid for jødene. Kardinalerkebiskop Pietro Boetto av Genova, som allerede arbeidet med å gi bistand til flyktninger i tett samarbeid med det jødiske byrået Delasem, gjorde direktør Raimondo Manzini oppmerksom på saken til noen polske jøder som kom til Genova med et tog fra Det internasjonale Røde Kors med sårede. Toget ble sendt til Bologna av kardinal Boetto, Som Manzini ofte gjorde i de mest delikate anliggender, betrodde i sin tur oppgaven til Focherini. Dermed begynte Focherini en intens aktivitet til fordel for jødene.
Da Italia den 8. september 1943 inngikk våpenhvile med vestmaktene og tyskerne okkuperte landet, ble de rasemessige deportasjonene intensivert, og Focherinis engasjement for jødene ble mer intenst og risikabelt. Med samtykke fra hustruen Maria begynte han å knytte kontakter med folk han stolte på, og å bygge opp et nett av organisatoriske hjelpemidler. Dette ble brukt til å skaffe blanke identitetskort, fylle dem med falske data og bringe de forfulgte jødene til grensen til det nøytrale Sveits, hvor de var i sikkerhet for Holocaust. Odoardus fant en betrodd venn og kompanjong i Don Dante Sala, sogneprest av San Martino Spino nær Mirandola. Sammen klarte de å sette opp en effektiv underjordisk organisasjon som var i stand til å berge over hundre jøder som var betrodd dem. De første papirene Odoardus skaffet, var til sin venn Giacomo Lampronti, hans hustru og to sønner. Lampronti utga i 1948 boken Mio fratello Odoardo («Min bror Odoardus»).
I perioden fra fengslingen til sin til død skrev han 166 brev til sin hustru, sin mor og sine venner, og disse er verdifulle historiske dokumenter og vitnesbyrd om hans dype kristne ånd og hans bånd til familien. De ble utgitt i 1994. I Bologna ble han avhørt bare én gang, og han sier i et brev at han sa at «han ikke var interessert i jødene for profitt, men av ren kristen nestekjærlighet». Den 5. juli 1944 ble han overført til konsentrasjonsleiren ved Fossoli i Carpi, hvor han bodde en måned med en enkelt kontakt med familiemedlemmer. Den 4. august ble han deportert til leiren i Gries i Bolzano. Der som i Fossoli klarte han få tilgang til post, slik at han kunne skrive og sende noen brev som ikke var gjenstand for sensur. I Gries møtte han sin gode venn, Guds tjener Teresio Olivelli (1916-45).
Focherini fryktet å bli sendt til Tyskland, og dessverre gikk dette i oppfyllelse, for den 5. september 1944 ble han overført til Flossenbürg i Øst-Bayern, en av nazistenes største arbeids- og utryddelsesleirer. Etter rundt en måned ble han sendt til Hersbruck i Mittelfranken i Bayern, i nærheten av Nürnberg, en av Flossenbürgs 74 underleirer. Der dikterte han til sin venn og medfange Teresio Olivelli de to siste brevene som familien mottok. På grunn av et sår i ryggen som skyldtes en alvorlig blodforgiftning, ble han innlagt på sykestuen. Der døde Odoardus Focherini den 27. desember 1944. Hos ham i hans siste stund var hans venn Olivelli, som noterte ned hans siste ord, som han deretter refererte til en annen fange, politimannen Salvatore Becciu, som kunne sende dem til familien, ettersom Teresio Olivelli døde tyve dager etter sin venn i samme leir, etter å ha blitt banket opp av en vakt.
Den første anerkjennelsen for sin uselviske og farlig innsats fra 1942 til 1944 fikk Focherini i 1955, da han ble tildelt en gullmedalje post mortem av L’Unione delle Comunità Israelitiche d’Italia («Unionen av jødiske samfunn i Italia»). I 1969 ble Odoardus Focherini innskrevet som «rettferdig blant folkene» i Yad Vashem av staten Israel sammen med sin venn, Don Dante Salo. I 2007 tildelte den italienske republikk ham gullmedaljen for sivil fortjeneste post mortem.
I det store blodbadet mot de europeiske jødene som var planlagt av Hitlers Tyskland, står det frem en rekke kristne martyrer og representanter for en ekstrem kristen nestekjærlighet, mange fremragende prester, ordensfolk og legfolk, som viet sine liv til konkret hjelp til de forfulgte i denne triste perioden i Europas historie. Noen har allerede blitt hellig- og saligkåret av Kirken, slik som den hellige fransiskaneren Maximilian Maria Kolbe, den hellige karmelitten Edith Stein, den salige sekularpresten Bernard Lichtenberg osv. Men for mange andre er også prosessen for en formell anerkjennelse av deres martyrium startet.
Den 12. februar 1996 ga Den hellige stol grønt lys til bispedømmet Carpi for å åpne en saligkåringsprosess på bispedømmenivå for legmannen og familiefaren Odoardus Focherini, og den ble avsluttet den 5. juni 1998. Deretter ble dokumentene oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma.
Den 10. mai 2012 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 15. juni 2013 i Carpi i Modena i Italia av pave Frans. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 27. desember.
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, odoardofocherini.it, azionecattolica.it, accarpi.it, upi.com, gariwo.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. juni 2013