Den hellige Otteran av Iona (d. ~563)

Skytshelgen for det katolske bispedømmet Waterford and Lismore i Irland (med de hellige Declan og Carthagus den yngre); for sognet Silvermines i Tipperary

Den hellige Otteran (Odhran, Odhrán, Ódhrán, Odhron, Odrian, Odran, Óran; eng: Oran; lat: Otteranus, Odranus) levde på 500-tallet i Irland. Otteran er den vanligste anglifiserte versjonen av hans navn, Odhrán, som kommer fra odhar (= gråbrun farge), som også kunne brukes som navn på en ku av denne fargen, noe som vises av den hellige Kieran av Clonmacnoises (ca 515-ca 549) berømte odhar. Navnet Odran ble båret av mange helgener, og hele femten av dem sto i listen over homonyme helgener. Denne Otteran/Odran var ifølge en tradisjon britisk født som sønn av en Ainghin, en etterkommer av Conall Gulban, og han skal ha tilhørt samme gren av Ceinéal Conaill som sin senere «kollega» Doirbhéan Fada (Dorbbene), som var abbed av Iona de siste fem månedene før sin død i 713. Otteran selv var imidlertid aldri abbed.

Otteran skal ha vært en av den hellige Kolumba av Ionas (ca 521-97) første tolv munker på Iona, men han står ikke på listen over Kolumbas tolv opprinnelige ledsagere som var med ham på pilegrimsreisen fra Irland til Iona i 563. Han har gitt navn til et kapell og en kirkegård på øya Iona.

En irsk tradisjon sier at kan kom fra regionen Midlands, en region som består av grevskapene Laois, Longford, Offaly og Westmeath, alle i den østlige provinsen Leinster. Denne versjonen gjør ham til abbed av Meath og grunnlegger av Leitrioch Odrain (Latteragh) i grevskapet Tipperary, hvor han skal ha levd i førti år. Han grunnla kirken Kilmore i sognet Silvermines. Navnet Kilmore kommer fra irsk Cill Mhór («den store kirken») og er en referanse til den trekirken som ble grunnlagt av Odran [Ódhrán] rundt 520. Trekirken ble senere erstattet av en steinkirke rundt år 1000. Det er trolig, men ikke sikkert, at de to tradisjonene refererer til samme person. Odran av Latteragh regnes vanligvis som en annen, nemlig den Odran som sammen med sin bror Medran var disippel av den hellige Kieran av Saighir (d. ca 530).

Den eldste bevarte versjonen av Otterans historie, som minner om en som fortelles om den hellige Finbarr av Cork (ca 560-ca 610) i revisjonen av helgenens latinske biografi fra 1200-tallet, opptrer i en middelirsk preken fra midt på 1100-tallet.

Ifølge denne kilden var Otteran en av de opprinnelige ledsagerne av Kolumba. Da de kom til Iona fra Irland rundt 563, sa Kolumba til sitt følge: «En blant dere burde ned i jorden på øya for å konsekrere den». Odran meldte seg villig og Kolumba sa til ham: «Ingen vil få innvilget sin bønn ved min egen grav dersom han ikke først søker den hos deg». Dermed døde Odran straks. Kirkegården på Iona kalles fortsatt Reilig Odrain («Odrans grav»), og det er derfor trolig at den hadde dette navnet allerede midt på 1100-tallet. Kulten for Otteran, som den nevnte prekenen setter på like nivå som kulten for Kolumba selv når det gjaldt hvor attraktiv den var for pilegrimer, kan spores mye lenger bakover.

I sin biografi om Kolumba, som ble fullført rundt 697, forteller den hellige Adomnán av Iona (ca 627-704) historien om Báetán, en samtidig av Kolumba, som han sier ble fortalt ham av munken Máel Odrain, et navn om betyr «proselytt av Otteran». Siden Máel Odrain ifølge sin egen beretning var i live og voksen svært kort tid etter Báetáns død, indikerer hans navn at Otteran ble minnet i kretsen på Iona innen en generasjon etter det tidspunktet for hans død dom ble angitt i historien fra 1100-tallet.

Otterans død angis til rundt 563, ikke lenge etter Kolumba og hans munkers ankomst til Iona, og han var den første av munkene som døde på øya. Noen kilder skriver at Kolumba da så i en visjon Otterans sjel stige opp til himmelen, etter at engler og djevler først hadde slåss om den. Den eldste bevarte kirken på Iona er viet til St Odhran, og kirkegården som omgir den, ble kalt Reilig Orain (Odhráin) etter ham, noe som har fått andre historikere til å mene at han var på Iona før Kolumba kom, og noen kilder oppgir 548 som hans dødsår.

En legende forteller at det kapellet som Kolumba ville bygge på Iona, ble ødelagt hver natt. Til slutt fikk han høre av en stemme at kapellet aldri ville bli ferdig før en levende mann ble gravlagt under det. Derfor ble Odran frivillig gravlagt levende, og kapellet kunne fullføres. Men en dag skjøv han hodet gjennom veggen og sa at det ikke var noe helvete slik man antok, og heller ikke noen himmel som folk snakket om. Kolumba ble uroet over dette og lot Odrans legeme enten bli dekket av mye mer jord for å være sikre, eller han fjernet det så fort som mulig.

I en versjon av denne legenden fra Hebridene blir Odran lovet at hans sjel ville komme trygt til himmelen. En tid etter begravelsen ville Kolumba se Odran enda en gang og åpnet graven under kapellet. Da Odran så verden, prøvde han å komme ut igjen, men Kolumba fikk graven raskt dekket med jord for å redde Odrans sjel fra verden og dens synder.

Fabelen om Otterans død hadde overlevd med få endringer da Manus O’Donnell samlet sin tidligmoderne irske biografi om Kolumba (Betha Coluim Cille) i 1532. Men i 1698 hadde imidlertid den muntlige tradisjonen, slik den ble nedtegnet av William Sacheverell, fortalt historien for å forklare navnet på St Oran’s Chapel, en bygning fra 1100-tallet som fortsatt står rundt hundre meter sørvest for dagens anglikanske kloster på Iona. I tillegg ble det da sagt at Kolumba hadde drømt at en hungersnød bare ville ta slutt hvis en mann ble gravlagt levende, og at Otteran dermed ble gravlagt stående, med det løfte at hans grav ville åpnes igjen etter 24 timer, og at da han ble gravd opp, beskrev den fortsatt levende Odran livet etter dette med en slik presisjon at Kolumba ikke lenger kunne stole på ham i de levendes land og ga ordre om at han skulle gravlegges igjen. Forfattere fra 1700- og 1800-tallet gjengir linjer på gælisk, som klart stammer fra muntlig tradisjon, som ble sagt å gjengi Otterans blasfemiske ytringer da han kom opp fra sin grav: «Det er ikke noe å undre seg over i døden, og helvete er ikke slik det blir beskrevet». Den sjokkerte Kolumba svarte: «Støv, støv over Otterans øye, slik at han ikke kan si mer».

Historien om St Odrans selvoppofrelse finnes ikke i Adomnáns biografi om Kolumba. Otteran ble helligkåret ved at hans kult (som biskop) ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er 27. oktober (samme dag som grunnleggeren av Latteragh), og den feires i bispedømmet Waterford og over hele Irland. Den står også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

In Hiénsi Scótiæ insula, sancti Otteráni, mónachi, qui inter primos discípulos fuit sancti Colúmbæ.

På øya Iona i Skottland, den hellige Otteran, munk, som var blant de første disiplene av den hellige Kolumba.

Den kirkegården hvor Otteran skal ha vært den første som ble gravlagt, ble senere de norske vikingenes monastiske kirkegård på Iona, hvor de fraktet sine døde høvdinger og store menn til begravelse fra alle deler av Europa. Som den titulære vokteren av deres forfedres levninger, valgte vikingene ham til skytshelgen for byen Waterford i 1096, og han ble senere skytshelgen for bispedømmet. I dag er han den viktigste skytshelgenen for Waterford og sammen med de hellige Declan og Carthagus den yngre er han skytshelgen for det katolske bispedømmet Waterford and Lismore i Irland. Han har gitt navn til Oronsay. Sognet Killotteran vest for Waterford City har sitt navn etter det townland (liten geografisk enhet i Irland) som det sto en gammel kirke på. Navnet betyr «Otterans kirke». På grunn av navnelikheten har noen identifisert Otteran/Odran med den hellige Odran Charioteer, hellige Patrick av Irlands (385-461) (Pádraig) vognkusk som lot seg selv bli drept i stedet for Patrick, den første kristne martyren i Irland. Begge ofret sine liv for å hjelpe arbeidet til en større helgen.