Den hellige Otto Frangipane (it: Ottone, Oddone; lat: Otho) ble ifølge tradisjonen i Ariano født rundt 1040 i Roma i Italia og nedstammet fra den adelige familien Frangipane, en mektig familie med en prominent posisjon i Roma fra 1000- til 1200-tallet. De manøvrerte dyktig mellom keiserriket og pavedømmet, og de bidro til utnevnelsen av minst to paver, Honorius II (1124-30) og Innocent II (1130-43).
Man mener at den første Frangipane, som ga familien sitt navn, var Pietro, en rik kjøpmann som hevdet å nedstamme fra den gamle romerske familien Anicii, som under en flom i elven Tiberen delte ut brød til de trengende fra en båt gjennom de oversvømte gatene i byen, noe som ga ham tilnavnet frangi pane («bryte brød»). Familien nevnes første gang i 1014 i et offisielt dokument, da en viss Leone Frangipane signerte en anmodning som gjaldt klosteret Farfa i Sabina. Familien slo seg ned i Roma nær Circus Maximus, i Settizonio, et gammelt palass som var reist under keiser Septimus Severus (193-211), og de bygde på et tårn som står der den dag i dag. Denne bygningen var stedet for det første konklavet ved pavevalget i 1241.
Croniche Subiacensi (krønikene fra klosteret Subiaco) viser at familien Frangipane forente seg gjennom giftemål med grevene av Tusculum og utvidet sine eiendommer til Terracina, Ninfa (Cisterna di Latina), Marino og Nettuno. Deres historiske rivaler var familien Pierleoni. I kampen mellom de to familiene støttet familien Frangipane valget av motpaven Benedikt X (Mincio) (1058-59). I 1258 forrådte Giovanni Frangipane, herre av Astura, den sekstenårige hertug Konradin av Schwaben (1252-68), som hadde anmodet om hans gjestfrihet da han flyktet fra slaget ved Tagliacozzo, og sendte ham til Karl I av Anjou. Konradin var den siste legitime mannlige arving fra staufernes dynasti, og han var hertug av Schwaben (1262-68 som Konrad IV), konge av Jerusalem (1254-68 som Konrad III) og konge av Sicilia (1254-58 som Konrad II). Den 29. oktober 1268 ble han henrettet i Napoli. Navnet Konradin kommer fra den ironiske diminutiven Corradino, som han ble kalt på folkemunne i Italia.
Fra rundt 1058 til 1060 måtte Otto, som da var ridder, forlate hjembyen i likhet med sine jevnaldrende av samme stand, for å delta i en militær ekspedisjon for å forsvare paven mot opprørske adelsmenn i området ved Frascati. I denne ekspedisjonen ble Otto tatt til fange av motstanderne og lagt i lenker i en celle i et tårn. Han ble satt fri fra fengselet ved guddommelig inngripen, da han ba om forbønn fra fangenes skytshelgen, den hellige Leonard av Limoges (d. 559), som viste seg for ham om natten og satte ham fri fra sine lenker. Deretter dro han tilbake til Roma. Derfra dro han på en pilegrimsreise for andektig å besøke ulike kristne helligdommer i ulike regioner i verden.
Deretter bestemte han seg i 1120 for å trekke seg tilbake til et liv som eremitt på et sted som lå nesten en kilometer fra byen, i kirken San Pietro Apostolo, som fortsatt eksisterer i dag og kalles San Pietro de’ reclusiis. Ved siden av kirken bygde Otto seg en liten celle og ble låst inne der. I sin eneboercelle økte helgenens nøysomhet, han forlenget sine bønnevigilier, reduserte sitt næringsinntak og økte sin bot. I den lille cellen gravde han en grav som en slags helligdom for å minne seg selv om at døden var nær og som en advarsel om å leve hellig. Hans ry for hellighet spredte seg raskt rundt ham, og det ble meldt om mange mirakler.
En falkoner hos grev Giordano av Ariano hadde liten respekt for hellige steder, så han gikk på jakt med en spurvehauk foran kirken San Pietro. Men hauken satte seg på taket til Ottos celle og var døv for falkonerens stemme, og den ønsket heller ikke å ta noe byttedyr. Falkoneren ville ha falken tilbake, så han våget å forstyrre Ottos bønner, da klatringen endte med at han falt ned på cellens tak. For å straffe en slik dumdristighet ba Otto til Gud om at falken måtte ta til vingene og fly langt bort. Til tross for tre dager med hard og flittig leting, var søket mislykket. Falkoneren fryktet grevens vrede, og endelig angret han sin skyld og bestemte seg for å bønnfalle den hellige eneboeren om hjelp. Otto sa til ham: Gå raskt til kilden San Pietro, og der vil du finne fuglen du søke etter, og snart vil den hvile rolig på din arm. Falkoneren gikk dit, og alt skjedde som Otto hadde sagt.
Etter syv år i sin celle og etter ti år i Ariano døde Otto den 23. mars 1127, mer enn 85 år gammel. Etter at folket i Ariano fikk høre om helgenens død, gikk de til hans celle. De la hans døde legeme på en vogn og førte det i prosesjon til katedralen, hvor biskopen i Ariano fikk ham lagt i graven på en hedersplass.
Ottos kult må ha startet svært snart blant innbyggerne i Ariano. Den eksisterte med sikkerhet da innbyggerne for å sikre sin helgen mot sarasenske angrep, overførte hans legeme til Benevento. Dette må ha skjedd i 1220 under keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220) da sarasenerne var en trussel i Puglia og Campania. I Synodicon Diocesanum Sanctae Beneventanae Ecclesiae fra 1686 rapporteres det at relikviene av San Ottone Frangipane ble oppbevart i sognekirken San Pietro i Montemiletto.
For etter at faren fra sarasenerne var over, beholdt innbyggerne i Benevento det hellige legemet i flere generasjoner, og innbyggerne i Ariano prøvde i to århundrer forgjeves å få sin skytshelgen tilbake. Til slutt tok kong Alfons I av Napoli (1442-58) i 1452 Arianos sak til sitt hjerte, og han skrev inntrengende brev til kardinal Cerdano og til pave Nikolas V. Deretter sørget erkebiskop Giacomo della Ratta av Benevento for en retur av Ottos legeme til kirken i Ariano. Etter rundt 230 år kom de hellige relikviene av skytshelgenen tilbake til Ariano og ble plassert i et storslagent kapell i katedralen.
Det mest kjente miraklet som skjedde etter hans død, inntraff ifølge tradisjonen rundt 1180, da sarasenerne fra Lucera som beleiret Ariano, ble slått ned av en haglbyge av steiner som falt ned fra himmelen på forbønn av Otto, som viste seg blant skyene. Dette gjorde at sarasenerne ble drevet tilbake fra beleiringen av byen (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Til minne om denne hendelsen ble det i Ariano bygd en kirke som fikk navnet Santa Maria della Ferma. Blant andre som mottok mirakuløse bønnesvar på Ottos forbønner, var også den hellige Elzear av Sabran (ca 1285-1323), som ble greve av Ariano og også er medskytshelgen for Ariano.
Spesielt godt kjent er det bønnesvaret som innbyggerne i Ariano mottok i 1528 av skytshelgenen. Ariano var omringet av pest og innbyggerne vendte seg til Otto for å bli befridd fra den, og resultatet var at de slapp å bli rammet. Tradisjonen sier at Ariano under andre omstendigheter ble reddet eller bevart fra pesten av helgenen.
I Ariano er de store sentrene for helgenens kult kapellet St Otto, det største i katedralen, og den gamle kirken San Pietro de’ reclusiis. Det vakreste monumentet som er viet til Otto i Ariano, er sikkert helgenens statue som i 1502 ble plassert i en nisje over døren til høyre på fasaden av katedralen av den daværende biskopen av Ariano, Nicola degli Ippoliti. Under nisjen er det skåret inn denne vakre kupletten (en strofisk sang av humoristisk eller satirisk karakter) på latin:
ASSURGAS QUICUMQE POTES SPECTARE FIGURAM NAM PATER EST URBIS NOMINE DIVUS OTHO
Stig frem om noen ønsker å se hans bilde, fordi skytshelgen for byen heter Otto.
Otto Frangipane er skytshelgen for byen Ariano Irpino og for bispedømmet Ariano Irpino-Lacedonia. Han deler også dedikasjonen i katedralen i Ariano. Han æres også høyt i byen Castelbottaccio i Molise, hvor han er skytshelgen. I Ariano Irpino blir helgenen høytidelig feiret på dødsdagen den 23. mars og i oktaven for Marias himmelfart. Hans navn står også under denne datoen i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum:
Ariáni in Hirpínia, sancti Othónis, eremítæ.
I Ariano Irpino, den hellige Otto, eremitt».
Hans attributter i kunsten er munkedrakt, et sverd og en pisk. I Roma ble det bygd et alter til hans ære i kirken Santi Martino e Silvestro (San Martino ai Monti).
Ottos biografi («selvbiografi») ble ikke skrevet før på 1500-tallet, og bollandistene avviser den som apokryf, for den er full av anakronismer, usannsynligheter, feil og usannheter. Det gamle officiet for Otto, som ble skrevet på 1100-tallet eller senest på begynnelsen av 1200-tallet, regnes derimot som troverdig.
Kilder: MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, zeno.org, culturaariano.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. mai 2015