Den hellige Paulos (gr: Παύλος; lat: Paulus) ble født på slutten av 200-tallet i Thessaloniki i Hellas. Ifølge 400-tallshistorikerne Sokrates Scholasticus (380-439) og Sozomen (Salminius Hermias Sozomenus) (ca 400-ca 450) var han den unge lektoren Paulus som det fortelles om i en historie som er bevart av Fotios.
De forteller at keiser Konstantin dro for å treffe den hellige biskop Metrofanes av Bysants (306-14) kort før den gamle biskopens død. Den gamle prelaten sa da til keiseren at Alexander skulle bli hans etterfølger og at en ung lektor ved navn Paulus, som da var til stede, skulle etterfølge Alexander. Den hellige Athanasius av Alexandria, som var til stede som ung diakon, sa: «Se, dette er Kristi edle forkjemper». Den hellige Alexander I (314-37) ble da også Metrofanes' etterfølger og Paulus ble hans andre etterfølger.
Dette skjedde åpenbart i forbindelse med konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325, hvor Athanasius virkelig var til stede som diakon. Tradisjonen sier at Metrofanes døde først i 326. Det kan bety at han trakk seg tilbake fra sitt embete lenge før sin død – tradisjonen sier da også at han ble hele 117 år gammel, mens en annen versjon sier at han var forhindret fra å delta på konsilet i Nikea på grunn av høy alder og sykdom, men at han i stedet sendte sin fremste prest Alexander for å representere seg, og da Alexander vendte tilbake, utpekte han ham til sin etterfølger som biskop. Vanligvis oppgis imidlertid Alexanders episkopat fra 314 til 337.
Alexander ble i 314 valgt til Metrofanes' etterfølger som biskop av Bysants. Men i 330 flyttet keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324) keiserrikets hovedstad fra Roma til den gamle greske byen Bysants, som han ga navnet Konstantinopel, «Konstantins by», og fra da av var Alexander erkebiskop av Konstantinopel. Byen skulle få mye av den betydning og prestisje som Alexandria i sin tid hadde hatt. Patriarkatet i Alexandria hadde allerede mistet sin fremtredende posisjon. Fra 451 skulle Konstantinopel bli patriarksete og nummer to i rang etter Roma.
Alexander sto midt i den opprivende striden om det arianske kjetteri. Denne striden begynte rundt 323 i Alexandria i Egypt, og de to hovedmotstanderne var Arius, en eldre prest i Alexandria, og den hellige patriark Alexander av Alexandria (313-28). Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: om Jesus var både Gud og menneske. Arius mente at «det var en tid hvor Sønnen ikke var», med andre ord at Jesus ikke var av samme vesen som Gud Fader, men skapt av ham, og dermed bare symbolsk kunne kalles Guds sønn. Biskop Alexander og hans tilhengere mente derimot at denne doktrinen anerkjente to guder og dermed var diteistisk («to-guderi»). De mente at Fader og Sønn var av samme vesen, at Jesus var både guddommelig og menneskelig.
Biskopen kalte sammen en synode i Alexandria som avsatte Arius, og erkekjetteren trakk seg tilbake til Caesarea, hvor han fortsatte å forkynne sin lære. Han fikk støtte fra Eusebius av Nikomedia og andre syriske prelater. Striden fant sted i en tid da politikk og religion ikke kunne skilles fra hverandre. Stridighetene bølget frem og tilbake uten ende, og da keiser Konstantin I den Store endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, følte han seg tvunget til å definere et offisielt dogme for å forene de kristne. Med dette formål innkalte han et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 for å avgjøre spørsmålet. Dette var det første og viktigste kirkemøtet, og var samtidig det første møte mellom stat og kirke. Konstantin deltok på møtet sammen med 318 biskoper og deres delegasjoner.
Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt.
Keiser Konstantin hadde anerkjent biskopenes beslutning og utstedte et dekret som forviste dem som nektet å godkjenne den. Konsilet ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere. Han ble forvist og fordømt som kjetter, og hans bøker ble brent. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene.
I 327 overtalte prinsesse Konstantia sin bror keiser Konstantin den Store til å oppheve landsforvisningen av Arius. I 328 vendte også den arianske biskop Eusebius av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), som ikke lå langt fra Konstantinopel, tilbake fra sitt eksil. I 336 ankom Heresiarken (erkekjetteren) Arius i triumf til Konstantinopel med en ordre fra keiser Konstantin om at erkebiskop Alexander skulle ta ham inn i Kirken i full kommunion. Alexander lukket seg inne i kirken og ba Gud om å fjerne ham eller Arius. Natten før dagen for den høytidelige mottakelsen, døde Arius, over åtti år gammel. Det skal ha skjedd på åpen gate ved at hans buk revnet og tarmer og indre organer veltet ut. Dette syntes å være en guddommelig inngripen som et svar på Alexanders bønner. Arius ble gravlagt av sine tilhengere, som mente at han måtte ha blitt forgiftet. Etter hans død var Eusebius av Nikomedia arianernes leder, og de var nå de dominerende i øst. Arianismen skulle bli fordømt igjen på konsilet i Konstantinopel i 351.
Men Alexander skulle ikke leve lenge etter Arius' død. Da den gamle biskopen var døende, trolig i 336, utpekte han Paulus til sin etterfølger. Helt fra sine guttedager hadde Paulus vært sekretær for Alexander, som hadde viet ham til diakon og senere til prest. Alexander døde i 337. Ikke før hadde han trukket siste åndedrag før de arianske og ortodokse partiene havnet i åpen konflikt. Denne gangen seiret de ortodokse, og elektorene stadfestet Alexanders utnevnelse og valgte Paulus til ny erkebiskop. Han ble gyldig konsekrert av en rekke ortodokse biskoper, som tilfeldigvis var til stede i Konstantinopel, i kirken St. Irene (gr: Hagia Eirēnē, Αγία Ειρήνη = «Hellige Fred»), nær det som skulle bli den store kirken St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom»). Historien om Paulus' vanskelige episkopat (337-39; 41-42; 46-50) og tragiske endelikt forteller oss mye om splittelsene i Kirken som et resultat av det arianske kjetteri.
Omtrent på samme tid som erkebiskop Alexander døde, trakk også keiser Konstantin den Store sitt siste sukk den 22. mai 337, etter få dager tidligere å ha mottatt dåpen av den arianske biskop Eusebius av Nikomedia. Nå ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen (Gallia, Britannia og Spania) under Konstantin II (337-40), den sentrale delen (Italia, Illyria og Afrika) under katolikken Konstans I (337-50) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som i sin tur ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.
Under Konstantius' regime var arianismen tilstrekkelig sterk i Østriket til at Paulus tre ganger skulle forvises fra sitt sete og til slutt bli drept i fangenskap. I begynnelsen av sin regjeringstid bodde keiser Konstantius i Antiokia, så han hadde ikke vært i hovedstaden under bispevalget. Da han vendte tilbake til hovedstaden Konstantinopel, var han irritert over ikke å ha blitt rådspurt. Han innkalte et konsil av arianske biskoper, som erklærte Paulus fullstendig uegnet til bispeembetet, og deretter avsatte og forviste konsilet ham. Dette skjedde i 339 (338?). Som ny erkebiskop innsatte de arianske biskopene en av sine egne, Eusebius av Nikomedia (339-41), som hadde døpt keiser Konstantin og som tidligere hadde vært biskop av Berytus (nå Beirut) og fra rundt 318 av Nikomedia, til tross for den tidlige Kirkens forbud mot å flytte fra ett bispesete til et annet.
Paulus dro til Roma i likhet med den hellige patriark Athanasius av Alexandria (d. 373) og biskopene Asclepas (Asclepius, Aesculapius) av Gaza og Marcellus av Ancyra (d. ca 376), som det arianske partiet hadde forvist fra bispesetene. På en synode i Roma som den hellige pave Julius I (337-52) innkalte i begynnelsen av 341 med over femti biskoper til stede, ble biskopene fullstendig renvasket for doktrinære feil og avsettelsen av dem ble kjent ugyldig. Paven meddelte dette i et mesterlig brev til deres motstandere, som ikke deltok på synoden, selv om det var de som opprinnelig hadde krevd den, og han lot dem få vite at han var misfornøyd med deres manglende samarbeidsholdning. Han fordømte dem for deres forsøk på å fordømme biskoper uten å referere til alle biskopene som et hele og for å ha ignorert Romas aksepterte rett til å bli konsultert i slike spørsmål.
Eusebius av Nikomedia/Konstantinopel presiderte over en kirkelig synode som ble holdt i Antiokia sommeren 341. De 97 biskopene som var samlet, vedtok en enstemmig protest mot pavens brev. De gjentok fordømmelsen av de avsatte biskopene og vedtok en trosbekjennelse som utelot det nikenske nøkkelordet homoousios, «av samme vesen [som Faderen]». Eusebius døde like etter, i slutten av 341 eller begynnelsen av 342, i alle fall før den neste synoden som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria). Etter hans død kalte folket straks Paulus tilbake til byen og sitt bispesete. Han vendte tilbake til Konstantinopel og hadde med seg brev fra paven og vestkeiseren som insisterte på at han skulle få bispesetet tilbake, og han ble gjeninnsatt i katedralen St. Irene med folkelige støttedemonstrasjoner. Men arianerne nektet fortsatt å anerkjenne ham, så de valgte Makedonius I (342-46) til ny erkebiskop og fikk ham konsekrert av Theognis av Nikea, Theodorus av Heraclea og andre heterodokse (uortodokse) biskoper i kirken St. Paulus, og igjen brøt det ut borgerkrig i byen.
Det kom til blodige gatekamper i hovedstaden. Keiser Konstantius var i Antiokia da han hørte om hva som foregikk, og han ga sin general (magister militum) Hermogenes ordre om å drive Paulus ut av Konstantinopel. Men de rasende folkemassene satte fyr på Hermogenes' hus, drepte ham og trakk hans lik gjennom gatene etter føttene i triumf. Dette skjedde tidlig i 342. Den rasende keiseren kunne ikke overse dette opprøret mot hans egen autoritet, så han kastet seg på hesten og red i full fart tilbake til Konstantinopel, fast bestemt på at folket skulle straffes for sin revolt. Men innbyggerne møtte ham på sine knær med tårer og bønnfallelser, så keiseren bestemte seg for å benåde folket og bare ta fra dem halvparten av kornforsyningen som straff. Men han ga ordre om at Paulus enda en gang skulle sendes i eksil i 342.
Paulus deltok på synoden i Sardica (i dag Sofia i Bulgaria) i 342, selv om det partiet som fortsatt støttet Makedonius, arrangerte et konkurrerende konsil i Filippopolis (nå Plovdiv i Bulgaria) og vedtok ekskommunikasjonsdekreter mot Paulus, Athanasius og pave Julius. Paulus søkte tilflukt i Trier i Belgisk Gallia (nå Tyskland), den keiserlige hovedstaden for vestriket, hvor han ble ønsket velkommen av den hellige biskop Maximinus (329-46) og den katolske keiser Konstans. Trier hadde blitt et tilfluktssted for prester som var forfulgt av arianerne i Østriket, og Athanasius av Alexandria bodde der i to år (336-37).
For å roe situasjonen nektet Konstantius å sanksjonere valget av Makedonius, som ble kraftig irettesatt for sin andel i uroen som hadde vært i byen og for å ha latt seg bli bispeviet uten keiserlig godkjenning, men han fikk lov å tjenestegjøre i kirken St. Paulus hvor han var blitt vigslet. På grunn av støtten fra keiser Konstans I og pave Julius I kunne Paulus i 346 vende tilbake til Konstantinopel, og Makedonius måtte trekke seg tilbake til en privat kirke. Deretter kan Paulus ha hatt noen år med fredelig administrasjon.
Keiser Konstans hadde hatt en dempende innflytelse på broren Konstantius, men da han ble myrdet i Gallia i 350 av usurpatoren Magnentius, var Paulus uten beskyttelse. Konstantius var igjen i Antiokia, men han sendte en pretorianerprefekt ved navn Filip til Konstantinopel med instruksjoner om å utvise Paulus og gjeninnsette Makedonius i hans sted. På grunn av den store støtten Paulus hadde i byen, turde ikke Filip gjøre dette åpent og risikere samme skjebne som Hermogenes, så han måtte ty til lureri. Han inviterte Paulus til å møte ham i et praktfullt offentlig bad kalt Zeuxippus, som lå i tilknytning til et palass ved kysten av Hellesponten, for å diskutere noen offentlige spørsmål. Mens folkemassene samlet seg utenfor, mistenksomme overfor prefektens intensjoner, viste Filip biskopen keiserens brev. Han ga ordre om at Paulus skulle bringes i stillhet gjennom palasset og ut gjennom et vindu mot sjøen. Der ble han satt om bord på et skip og brakt bort fra Konstantinopel til Thessaloniki, sin hjemby. Filip tillot ham å besøke Illyricum og de fjernere provinsene, men han fikk forbud mot noensinne å sette sin fot i øst igjen. Makedonius I ble gjeninnsatt som erkebiskop av Konstantinopel (351-60). Erkebiskop Makedonius inspirerte etableringen av makedonianerne, en sekt som senere ble fordømt som heretikere.
Men Paulus var åpenbart fortsatt en trussel, selv i eksil. Han ble lagt i lenker og brakt til Singara i Mesopotamia, deretter til Emesa i Syria og til slutt til den lille landsbyen Kukusus (lat: Cucusus) i Taurusfjellene i Kilikia i det sørøstlige Lilleasia, senere kalt «Lille-Armenia» (1080-1375); nå Göksun i provinsen Kahramanmarash i Tyrkia. Dette er forøvrig samme sted som den hellige erkebiskop Johannes I Krysostomos av Konstantinopel (398-404) senere skulle forvises til. Athanasius skriver kort om hans eksil: «St. Paulus ble første gang sendt av Konstantin til Pontos, den andre gangen ble han lagt i lenker av Konstantius og deretter ble han stengt inne i mesopotamiske Syngara og derfra flyttet til Emesus, og den fjerde gangen til kappadokiske Cucusus i den taurinske villmarken».1
Filagrius, en tjenestemann som var stasjonert i Kukusus på den tiden, forteller at Paulus ble etterlatt i et fangehull i seks dager og netter uten mat, og deretter kvalt. Det skjedde i eller like etter 351. En tradisjon sier at mens han feiret den hellige liturgi, kastet noen arianere seg over ham bakfra og kvalte ham med hans eget omoforion (liturgisk verdighetstegn, tilsvarer latinsk pallium).
Under den ortodokse keiser Theodosios I den Store (379-95) ble Paulus' levninger brakt til kirken St. Irene (gr: Hagia Eirēnē, Αγία Ειρήνη = «Hellige Fred») i Konstantinopel. I 1326 ble Paulus' relikvier brakt til Venezia. I malerhåndboken i Athos blir han under navnet «Paulos Homologeten» (Bekjenneren) beskrevet som «ung med kort, splittet skjegg» med et manuskript i hånden. Ofte fremstilles han også som martyr, kvalt med sitt eget omoforion. I den østlige liturgien kalles «den hellige far Paulos, erkebiskop av Konstantinopel og bekjenner».
Da den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, kalte han ikke Paulus for martyr. Men han æres som martyr i Østkirken og gis også denne tittelen i bollandistenes Acta Sanctorum. I kunsten avbildes han som biskop med en stola i hånden eller som kvalt med sin egen stola. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 7. juni, men de ortodokse minnes ham den 6. november.