Historien om «fabel-paven» «pavinne Johanna»

«Pavinne» Johanna hører hjemme i enhver pavehistorie, men bare som en kuriositet, fordi hun aldri har eksistert. Hun var angivelig kvinnelig pave mellom 855 og 857/858.

Fra midten av 1200-tallet til 1600-tallet var det en nesten allment akseptert tradisjon at det hadde vært en kvinnelig pave, oftest kalt Johanna, en eller annen gang på 800-, 900- eller 1000-tallet. Historien ga fortsatt ammunisjon til de som angrep pavedømmet og den romerske kirken sent på 1800-tallet.

Historien dukker først opp mellom 1240 og 1250 i «Metz Universalkrønike» tillagt dominikaneren Jean de Mailly. I følge denne ble pave Viktor III (1086-1087) etterfulgt av en talentfull kvinne som forkledd som mann, hadde arbeidet seg frem i kurien som notar, og hadde til slutt blitt utnevnt til kardinal. Hun ble avslørt da hun skulle stige opp på en hest, og da plutselig fødte et barn. Hun ble da bundet fast i hestens hale og trukket rundt i byen til spott og spe, og til slutt stenet til døde.

Både dominikaneren Stefan de Bourbon (død ca 1262), som sier at dette skjedde ca 1100, og fransiskaneren fra Erfurt som ca 1265 skrev Chronicon minor, gir hovedsakelig lignende opplysninger. Fransiskaneren tidfester historien til ca 915.

Legenden fikk imidlertid sin endelige form og svært vide utbredelse på slutten av 1200-tallet. Dette skyldtes de senere utgavene av den uhyre populære og innflytelsesrike «Pave- og keiserkrønike» av den polske dominikaneren Martin av Troppau (død 1297).

Han forteller at en ung kvinne fra området rundt Mainz, trolig datter av engelske foreldre, dro til Aten forkledd som mann og fulgt av sin elsker, en munk ved navn Johannes. Der gjorde hun en strålende studentkarriere, og slo seg så ned i Roma, fortsatt fulgt av sin elsker. Der ble hun kjent for sine store kunnskaper, og hennes forelesninger på en gresk skole, som var berømt for sine forbindelser til Augustin, tiltrakk seg fremstående tilhørere. Hennes liv var så oppbyggelig at hun enstemmig ble valgt til pave da Leo IV døde i 855.

Hun besteg pavetronen som Johannes Angelicus. Uten å bli avslørt skal hun ha kunnet regjere i to år, sju måned og fire dager, altså fra 855 til 857/858. Hun skal ha blitt gravid med sin kapellan, og under en prosesjon, da hun red fra St. Peter til Lateranet, skal hun plutselig ha nedkommet med et barn i en trang gate mellom Colosseum og S. Clemente. Hun døde straks sammen med barnet og ble gravlagt på stedet. På grunn av den skamfulle episoden var paver deretter omhyggelige med å unngå gaten.

Mens Martin av Troppau gir henne navnet Johannes, og senere historikere derfor begynte å kalle henne Johanna, kalte Boccaccio henne Gilberta, Johan Hus kalte henne Agnes, andre lar henne være navnløs. En senere versjon, oppdaget i et benediktinerabbedi i Bayern, påstår at hun var fra Thessaly og at hennes navn var Glancia. Elskeren het i denne versjonen Pircius. I Dietrich Schernbergs stykke Ein Schön Spiel fra 1490 opptrer hun som Jutta. Elskeren heter da Clericus.

Historien som ofte ble utbrodert med fantastiske detaljer, ble akseptert uten motforestillinger i katolske kretser i århundrer. Den ble tatt opp av humanister som Francesco Petrarca (død 1374) og Giovanni Boccaccio (død 1375) og fikk også innflytelse på ikonografien. Johanna figurerer blant pavebystene som ca 1400 ble plassert i katedralen i Siena. Hun ble fjernet i 1600 på ordre av Klemens VIII. Kritikere av pavedømmet, for eksempel Johan Hus på konsilet i Konstanz i 1415, var i stand til å utnytte historien uten å bli motsagt.

En entusiastisk forfatter, Mario Equicola fra Alvita nær Caserta (død 1525) hevdet til og med at Forsynet hadde brukt Johannas opphøyelse til å demonstrere kvinners likeverd med menn. 1900-tallshistorikeren professor N. C. Kist påstår (nokså naivt) at Johanna faktisk var Leo IVs enke som tjente som pave sammen med Leos etterfølger Benedikt III.

Den katolske kritikken av legenden ble mer og mer uttalt fra midten av 1500-tallet, men det var en fransk protestant, David Blondel (1590-1655) som effektivt plukket den fra hverandre i avhandlinger han publiserte i Amsterdam i 1647 og igjen i 1657.

Vitenskapelig er uholdbarheten i denne like fantastiske som meningsløse legende altså forlengst bevist. Dessuten er det ikke plass til noen ukjent «pavinne» på dette tidspunkt, for Benedikt III fulgte umiddelbart etter Leo IV på pavetronen. Heller ikke i den følgende paverekken er det noe uforklarlig mellomrom hvor Johanna kan ha regjert. Dessuten finnes det ingen samtidige kilder fra noen av de foreslåtte tidspunktene som gir noe holdepunkt for historien.

Legendens opprinnelse har imidlertid aldri blitt tilfredsstillende forklart. Et gammelt romersk folkelig sagn regnes oftest for å være kjernen i historien. Det var blåst opp av flere forhold som selvfølgelig ble tatt for å være mistenkelige: For eksempel at en viss gate alltid bevisst ble unngått ved pavelige prosesjoner, dessuten var det i denne gaten en antikk statue som ble tatt for å vise en kvinne som ammet et barn, og en gåtefull inskripsjon like ved, som i den folkelige tolkningen henviste til en pavinnes nedkomst.

I en beretning fra Innocent VIIs kroning i 1404 forteller waliseren Adam av Usk, som var i Roma på den tiden: «Etter å ha svingt til side av avsky for pave Agnes, hvis bilde i stein står i den rette gaten nær S. Clemente, gikk paven av hesten og inn i Lateranet for å bli kronet.»

Denne statuen er nevnt i forskjellige utgaver av Mirabilia Urbis Romae, en guidebok for Roma som var til salgs gjennom middelalderen fra 1375 til 1500, og i andre guidebøker. Johann Buchard, den pavelige seremonimester under Innocent VIII, Alexander VI, Pius III og Julius II, nevner den også når han skriver om pavekroninger.

Den mest sannsynlige forklaringen på at prosesjonene unngikk gaten, er vel så prosaisk at den var for trang. Den ble i alle fall utvidet av Sixtus V (1585-90), men Buchard nevnte ikke at prosesjonene hadde noe problem med å bruke gaten. Dessverre ble statuen fjernet da Sixtus V utvidet gaten. Det er i dag en lignende figur i Vatikanhagene.

I tillegg hadde man den folkelige tro (fra sent på 1200-tallet) at en pave etter sitt valg måtte bevise at han virkelig var mann. Ved pavekroninger ble det benyttet en gammel trone av porfyr, som med tiden hadde fått en sprekk i setet. I folkefantasien skulle denne tjene til å bestemme den nyvalgte pavens kjønn...

Dominikaneren Robert d'Usez skrev i 1409 at den nye paven måtte sitte i et sete «hvor det er sagt at paven blir bevist å være mann». Fem år senere nevner den franske munken Gaudridus de Collone fra abbediet Saint-Pierre-le-Vit og Sens at denne praksisen startet som en konsekvens av den kvinnelige paven, men sa også at den valgte pavens kjønn ble sjekket gjennom et hull i et steinsete.

Tidligere kronikører sier at dette også var for å sjekke at pave-elekten ikke var kastrert, for en evnukk tillates ikke å sitte på pavetronen.

En slik stol kalles Sedes stercoraria, og fortsatt eksisterer to slike stoler. Pius VII (1800-23) fikk dem flyttet fra St. Johannes til Vatikanmuseene. En er fortsatt i Museo Pio Clementino, mens Napoleon tok med den andre til Paris. Den er nå i Louvre.

Det er også sannsynlig at vissheten om at pavedømmet på 900-tallet hadde vært dominert av skrupelløse kvinner som Theodora den Eldre, Marozia og Theodora den Yngre hjalp til å gi historien aktualitet.