Den hellige Pelagia av Limoges (d. ~584)

Den hellige Pelagia (fr: Pélagie) ble født på slutten av 400-tallet i Limoges (apud Limovices) i Aquitania, nå i departementet Haute-Vienne i regionen Limousin i det vestre sentrale Frankrike. Hun kom fra en fornem familie og ble gift med den adelige landeieren Jocondus (fr: Jocond; lat: Jucundus), og hun ble en rik og ansett kvinne. I 510/516 ble de foreldre til den hellige Aredius av Limoges (Arigius; fr: Yrieix) (d. 591), som de ga en fortreffelig oppdragelse og som senere ble abbed for klosteret Atane. En andre sønn, Rinoscindus, som var foreldrenes håp og trøst for denne verden, døde i sin ungdoms vår, like etter sin far.

Fra da av ga Pelagia avkall på alle jordiske gleder og håp og levde i stille andakt og fromhet mens hun utøvde gudfryktige og nestekjærlige verker. Aredius flyttet tilbake til Limoges for å trøste og støtte henne, men han ga ikke avkall på sin tidligere livsstil og grunnla klosteret Atane (Attane; lat: Attanum), hvor han ble den første abbeden. Dette klosteret ble senere oppkalt etter ham: Saint-Yrieux-la-Perche. At det var Pelagia som sørget for de timelige anliggendene til klosteret Atane, slik noen biografier hevder, er tvilsomt, ettersom forfatteren av biografien om Aredius jo ikke var ukjent med hennes navn, mens han ikke kjente navnet til klosteret kvinnelige økonom, selv om han levde rundt samme tid. Men det stemmer at hun bodde ved og hos sin sønn.

Pelagia døde rundt 584 (bollandistene sier 570) og Aredius gravla henne i sin klosterkirke i Atane. Over hennes legeme viste det seg nattestid en stor ildkule, som det bredte seg et slikt lys fra at kirken var opplyst som på lyse dagen. Mange mirakler ble tilskrevet hennes forbønn. På grunn av de mange helbredelsene ved hennes grav spredte hennes kult seg fra Frankrike til Nord-Spania. Hennes minnedag er 26. august, dagen etter sin sønn Aredius. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) skrev om henne på slutten av 500-tallet, kort etter hennes død, i sin bok «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum), hvor han gir et livfullt bilde av samtidige eller nær samtidige skikker og vaner. Under nr. 102 skriver han:

Pelagia var en from asket og mor til den salige abbed Aredius som jeg tidligere har fortalt om. Da hun ble angrepet av feber, tilkalte hun sin sønn og sa: «Min kjære sønn, jeg vil gjerne bare be deg om å begrave meg etter fire dager slik at alle tjenere og tjenestepiker kan komme og se mitt legeme. På denne måten kan alle som har lyst, få oppleve min begravelse med masse kjærlighet».

Etter disse ordene trakk hun sitt siste åndedrag. Etter å ha blitt vasket, ble hun plassert på en båre og tatt med til kirken. Før hun ble gravlagt på den fjerde dagen, var det slik en deilig lukt av kroppen hennes at alle måtte se på. Den kvelden dukket det opp fra øst en enorm ildkule som klatret over himmelen og ble liggende over kirken der liket av den døde kvinnen ble lagt. Det plutselige bluss fra kulen fylte hele kirken, slik at de tilstedeværende trodde det var midt på dagen. Umiddelbart begynte alle besatte å skrike: «Martin har kommet til Pelagias begravelse!»

På søndagen etter hennes begravelse plasserte de troende et lys ved hennes hode med ordene: «Vårt lys er for kort til å kunne brenne hele natten Kan dette lyset likevel fortsatt brenne når vi kommer tilbake i morgen tidlig til matutin». De lukket døren og gikk bort. Da de sto opp og gikk inn i kirken, brant stearinlyset faktisk fortsatt. Det har skjedd mange helbredelser av syke på graven til denne asketiske kvinnen».

I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).

Hun spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i 2009. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. De består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.