Den hellige Prokopius (Prokop, lat: Procopius) ble født ca 980 [ca 970; ca 990] i byen Chotaun (i dag Chotanek) i Bøhmen i dagens Tsjekkia. Hans familie tilhørte den frie landadelen. Legenden forteller om de mest fantastiske hendelser i hans liv. Men kaller en nesten tre mil lang ravine, som ennå i dag er synlig mellom klosteret Sázava og hans fødeby, for «den hellige Prokopius' fure», som han skal ha pløyd. Djevelen, som hadde fristet ham, ble gjennom hans bønner tvunget til å dra plogen.
De historiske fakta som vi kjenner, er følgende: Den unge Prokopius kom til Praha for å studere. Der giftet han seg og fikk en sønn ved navn Jimram. Men dette var ikke til hinder for at han ble presteviet og ble kannik, for sølibatet ble innført først hundre år senere i Bøhmen, og på Prokopius' tid var nesten alle sekularprester gift.
Men Prokopius lengtet etter et dypere åndelig liv, forlot familien og ble munk i den hellige Adalbert av Prahas kloster Brevnov. Men heller ikke klosterlivet kunne stille Prokopius' hunger etter meditasjon og selvforsakelse. Han fikk i 1009 sin abbeds tillatelse til å bosette seg i en grotte i villmarken som var klosterets eiendom ved elva Sázava i Bøhmen. Legenden skildrer den helliges kamp mot tusen demoner som bodde i grotten, en fortelling som minner om den hellige Antonius den Stores fristelser i ørkenen.
Etter hvert samlet likesinnede menn seg rundt Prokopius, og villmarken ble fylt av et livlig eremittsamfunn som begynte å rydde i urskogen. Den bøhmiske hertugen Oldrich (Ulrik) fikk vite dette - etter legenden ble han ført til Prokopius av en hjort eller hind under en jakt - og ga eremittene så mye jord at de i 1032 kunne grunnlegge det berømte klosteret Sázava (Sazaba). Prokopius ble klosterets første abbed. I klosteret ble liturgien feiret på slavisk, derfor regnes de som østlige basilianere (Ordo Basilianus -OBas), men de fulgte den latinske Benedikts regel. Dermed ble Sázava allerede da et viktig senter for økumenikken. Men i 1097 ankom munker fra Brevnov og innførte den latinske liturgien, og den slaviske ble forbudt.
Prokopius døde den 25. mars 1053 i klosteret Sázava. Han ble nesten øyeblikkelig æret som en av Bøhmens skytshelgener. Han ble helligkåret den 2. juli 1204 av pave Innocent III (1198-1216). I 1588 ble Prokopius' relikvier overført til Allehelgenskirken på slottshøyden i Praha, hvor de fortsatt hviler. Da området ved Sázava i senmiddelalderen ble et bergverksområde, valgte arbeiderne der Prokopius til sin skytshelgen. Under keiser Josef II (1765-90) ble klosteret forlatt i 1785, og på 1800-tallet ble det omgjort til et slott.
Hans minnedag er 4. juli, men 5. juli, 14 juli og dødsdagen 25. mars nevnes også, selv om sistnevnte dag vanligvis er opptatt av Herrens bebudelse. Han avbildes ofte sammen med djevelen, som skal forestille den overvunne hedendommen. Ofte er djevelen spent for en plog. Han avbildes også med en hjort eller hind eller sammen med Prahas skytshelgener, de hellige Adalbert, Ludmilla og Vitus.