Den hellige Reginald (fr: Réginald, Renaud, Renaude, Rainaud, Régmault, Renald, Ronald; it: Rinaldo, Reginaldo; lat: Reginaldus) ble født på 1000-tallet i Picardie i Frankrike. Han gikk som ung inn i klosteret Saint-Jean-des-Vignes for regelbundne kanniker i Soissons.
Mens han var der, fikk han høre om en gruppe eremitter som levde i Craon-skogen i Mayenne under ledelse av den salige Robert av Arbrissel (d. 1116). Han bestemte seg for å slutte seg til dem, men kannikene gikk imot det. Han ba da om hjelp fra den hellige Ivo av Chartres, som skrev et brev til ham om fordelen ved det cenobittiske liv (monastisk liv i fellesskap) og prøvde å overtale ham til ikke å forlate sin kommunitet.
Reginald svarte på dette brevet med pamfletten De vita monachorum, som er en vakker satire over livet i klosteret. Ettersom Ivo ikke hadde klart å overbevise ham, forlot han kannikene og dro til Craon-skogen for å bli eremitt og disippel av Robert.
Senere dro Robert derfra for å grunnlegge sitt berømte kloster i Fontevraud (tidligere skrevet Fontevrault). Reginald dro da for å slå seg ned som eneboer i Mélinais nær La Flèche i Sarthe i bispedømmet Angers. Der bygde han et kapell viet til den hellige Johannes evangelisten, og rundt seg samlet han noen tidligere disipler.
Etter flere års bots- og eremittliv døde han den 17. september 1104 (eller 1103) og ble gravlagt i det kapellet han selv hadde bygd. I 1182 bygde Henrik II, konge av England (1154-89) og greve av Anjou, et kloster for augustinerkorherrer over hans grav. Som så ofte på den tiden ble relikviene flyttet flere ganger, og etter de store omveltningene under Den franske revolusjon ble de overført til sognekirken i Candé i departementet Maine-et-Loire, hvor de fortsatt æres.
Reginald ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 1. oktober 1868 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 17. september. Hans navn kommer fra germansk «ragin» (klokskap) og «waldan» (befale).