Den salige Robert Wilcox (1558-1588)

Han ble den 7. januar 1586 sendt til den engelske misjonen sammen med Edmund Calverley. Men de ble nesten umiddelbart arrestert i «Lydes i Sussex», som trolig er Lydd i Kent, det stedet hvor de gikk i land. De ble sendt til Marshalsea-fengselet i Southwark i Sør-London, enten den 5. mars 1586, eller den 17. januar 1586, som en annen kopi sier. En annen beretning sier at Robert ble arrestert i Kent, noe som forklarer hvorfor han ble sendt til Canterbury for å henrettes.

Robert ble avhørt i Marshalsea den 15. august 1588. I avhøret innrømmet han at han var prest. Han hadde dermed forbrutt seg mot den strenge loven som parlamentet vedtok i 1585, The Act Against Jesuits, Seminary Priests and Other Suchlike Disobedient Subjects (27 Elizabeth cap 2). Den definerte det som høyforræderi å bli presteviet i utlandet og deretter vende tilbake til England for å gjøre prestetjeneste. Edmund Calverley ble flyttet til Wisbech rundt januar 1588. Han klarte å rømme mot slutten av året, men ble tatt igjen og landsforvist i 1603.

Robert ble holdt i Marshalsea til etter at Den spanske Armada var utslettet i slutten av juli 1588. Denne seieren ble fulgt av en hard forfølgelse av katolikker. Enten de var entusiastiske patrioter eller ikke, ble de nå generelt identifisert som medlemmer av en femtekolonne, potensiell eller reell, av spioner og mordere som var ivrige etter å følge pavens anbefalinger, fjerne usurpatoren Elisabeth fra tronen og underlegge England et kombinert pavelig og spansk tyranni.

Robert ble sendt til Canterbury for rettssak og henrettelse. Det synes som om det var bestemt at henrettelsene av katolikker skulle skje i viktige lokale sentre rundt London slik at flest mulig skulle advares av deres eksempel.

Han ble henrettet den 1. oktober 1588 på Oaten Hill i Canterbury ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered». Han var en av de fire Oaten Hill-martyrene som led martyrdøden der den dagen; de andre tre var de salige seminarprestene Edward Campion og Christopher Buxton og den salige legmannen Robert Widmerpool. Robert Wilcox var den første som ble henrettet, og han ba sine ledsagere om å være ved godt mot. Han skulle dra til himmelen før dem, og der ville han fortelle at de andre kom etter. Han var bare tretti år gammel.

Edward Campion var den neste som ble drept, og trolig var Robert Widmerpool den tredje. Han kysset stigen og tauet, og med tauet rundt halsen takket han Gud hjertelig for at han fikk motta den store ære å dø for sin tro på samme sted som den hellige Thomas Becket av Canterbury døde for sin. Til slutt ble Christopher Buxton ført til skafottet. Han var den yngste med sine 26 år og ble tilbudt livet hvis han gikk over til den nye kirken. Han svarte: «Jeg vil ikke kjøpe meg et forgjengelig liv til en slik pris, og hvis jeg hadde hundre liv, ville jeg med glede miste dem alle i forsvar for min tro».

Alle fire ble saligkåret den 15. desember 1929 av pave Pius XI (1922-39) i gruppen «Den salige Thomas Hemerford og hans 135 ledsagere». Deres minnedag var tidligere dødsdagen 1. oktober, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».