Johannes Døperens unnfangelse

De hellige Elisabeth og Zacharias (Sakarja) var den hellige Johannes Døperens foreldre. Det vi vet om dem, finnes i Lukasevangeliets 1. kapittel:

På den tid da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest der som hette Sakarja; han hørte til den gruppe av prester som hadde navn etter Abia. Hans hustru hette Elisabet og var også av Arons ætt. De var begge gudfryktige mennesker, som levde etter alle Herrens bud og forskrifter, og ingen hadde noe å utsette på dem. De var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn; og begge var nå oppe i årene. Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans gruppe. Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret. Hele folkemengden stod utenfor og bad mens ofringen fant sted. Da viste en Herrens engel seg for ham, på høyre side av røkelsesalteret. Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud. Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren.» Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud. Men fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.» Imens ventet folket på Sakarja og undret seg over at han ble så lenge inne i templet. Da han kom ut og ikke kunne snakke, forstod de at han hadde sett et syn der inne. Han gjorde bare tegn til dem; han var og ble stum. Da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem. En tid etter ble hans hustru Elisabet med barn, og i fem måneder framover holdt hun seg borte fra folk. «Dette har Herren gjort for meg,» sa hun. «Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant menneskene» (Luk 1,5-25).

Elisabeth fødte sønnen trass i sin høye alder, og etter åtte dager skulle han omskjæres. De ville gi ham navnet Zacharias etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Zacharias, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake og brøt ut i lovprisning av Gud. (Luk 1,68-79). Denne lovprisningen er nå kjent som Benedictus, og er fortsatt en del av Kirkens tidebønner.

I Østkirken minnes døperen Johannes' unnfangelse den 23. september, midt mellom jul og St. Hans. Det er ni måneder og en dag før festen for Johannes' fødsel den 24. juni. De eneste festene som feires med nøyaktig ni måneders mellomrom, er Herrens bebudelse (25. mars) og Jul (25. desember). Grunnen er at bare Gud er perfekt. Denne festen stammer fra 400-tallet, og er dermed eldre enn festen for Marias unnfangelse. I middelalderen ble festen feiret i mange vestlige bispedømmer den 24. september, men den fikk aldri riktig fotfeste i vest. Den feires fortsatt i den bysantinske kirken1. Johannes' foreldre har i vesten noen steder minnedag den 5. november, mens noen steder feires de den 23. september, den dagen da Østkirken minnes hans unnfangelse.