Den hellige Serenicus av Hiémois (~620-~669)

Den hellige Serenicus (Cenerius, Genericus; it: Cerenico, Cenerico, Cinereo; fr: Céneri, Céneric, Cérénic, Cenéré, Sérenic, Sénéric, Séléring, Selering, Selerin, Senéré, Sénéry, Sénery) ble født rundt år 620 i Spoleto i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Hans yngre bror var den hellige Serenus (fr: Sérené, Sérénie, Sérenède, Cénéré). Om dem eksisterer det en lite overbevisende fortelling, som gjengis i bind fem i det sytten bind store verket Les Petits Bollandistes: Vies des saints av Paul Guérin, utgitt i Paris i 1865.

Serenicus og Serenus var brødre i kjød og ånd. De kom fra en adelsfamilie som var mektig i hele Umbria. Deres foreldre skaffet dem helt fra barndommen dyktige lærere som var i stand til å innpode kristne følelser i deres unge hjerter. Serenicus var den eldste, og han elsket sin bror med en svært øm hengivenhet. Han brukte fordelen av sin noe høyere alder til å oppfordre Serenus til å praktisere dyder til fullkommenhet, som han selv ga et eksempel på. Snart konkurrerte de to brødrene i sin iver for fromhet, studier og selvfornektelse, og almisser ble gjenstand for all deres oppmerksomhet. Brødrene var begavet med gode evner, og godt støttet av sine dyktige og hengivne lærere, gjorde de bemerkelsesverdige fremskritt i all den kunnskap de søkte, men de reserverte sin største innsats til studiet av de sannheter som finnes i Den hellige skrift samt i Kirkens og Den Apostoliske stols lære.

Da de to hellige brødrene ble voksne, forsto de mer og mer nødvendigheten av å gi seg reservasjonsløst til Gud. Disse ordene fra evangeliet gjorde sterkest inntrykk på dem: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37). En engel viste seg for hver av de to brødrene i løpet av en natt viet til bønn for å bekrefte dem i deres prosjekter av selvfornektelse. Han fortalte dem at Guds vilje manifesterte seg spesielt i Roma, at de skulle ta et endelig farvel med sine familier og sitt land og at deres offer var å være fullstendig og absolutt. De skulle tilbringe litt tid i Peterskirken, bare opptatt med den guddommelige liturgi, faste, våkenetter og synging av salmer og andre øvelser som ble praktisert av munkene som betjente denne helligdommen.

På den tiden ble Peterskirken og flere av de store kirkene Roma betjent av benediktinermunker (Ordo Sancti Benedicti – OSB) [det er mulig at det er basilikaen St. Paulus utenfor murene det er snakk om]. Serenicus og Serenus forsto straks at himmelen kalte dem til å gå i sporene av Benedikts disipler. Når de nå med sikkerhet visste Guds hensikt med dem, handlet de straks. De forlot alt og dro til Roma, hvor de ble mottatt av paven og kommuniteten av munker i Vatikanet. Brødrene mottok med glede benediktinernes drakt og begynte ivrig å overholde alle observasjoner. I stedet for å reduseres med tiden, økte deres iver bare ytterligere. I flere år konkurrerte de kontinuerlig med de helligste munkene i kommuniteten i praktiseringen av faste, våkenetter og bønner; med andre ord var de perfekte disipler av Benedikt.

Beveget av innsatsen til Serenicus og Serenus, som fortsatt var så unge, for deres tålmodighet, deres ydmykhet, deres nøkternhet og deres andre dyder, anså alle munkene i Vatikanet dem som sine forbilder. Men de var ikke tilfreds med en overflatisk beundring, så de prøvde å etterligne dem og proklamerte høylytt deres meritter. Da den daværende paven hørte om de to brødrenes kvaliteter, ønsket han å gjøre bruk av deres talenter ved at de assisterte ham i hans besværlige tjeneste, så han kreerte dem til kardinaldiakoner. Selv om den ytre ære knyttet til kardinalatet har gjennomgått en betydelig utvikling siden 600-tallet, er det klart at en som ble opphøyet til denne verdighet, var av første rang i presteskapet i den romerske kirken, og derfor i hele den kristne verden. Men Serenicus og Serenus nøt ikke lenge den høye verdighet som deres dyder hadde gjort dem fortjent til, uten å forstå de nye farene som den eksponerte dem for. Selv gjorde de alle anstrengelser for å unngå tegnene på respekt som de fikk på alle kanter, for de fryktet at forfengeligheten skulle krype inn i deres hjerter. Tilstedeværelsen av fare vekket i dem en større årvåkenhet, og de fordoblet sine bønner.

Til slutt viste en engel seg for Serenicus om natten og sa at han skulle fortsette å gjennomføre planen som gjorde at han forlot far, mor og eiendom. Herren ønsket ikke å bo lenger på dette stedet, men beordret ham til å tjene et mer fjerntliggende land. Etter å ha mottatt engelens varsel, forlot Serenicus og Serenus straks Roma. Det var i år 649. De dro gjennom det meste av Italia, krysset Alpene under store farer og ankom provinsene i det sørlige Gallia. Da de var usikre på hvor de skulle slå seg ned, gikk de gjennom flere regioner av dette enorme territoriet. Regionene i det vestlige Gallia var kjent blant alle for gravene til de hellige Martin av Tours og Julian av Le Mans. Blant de privilegerte helligdommene som fremdeles tiltrakk seg mengder av pilegrimer, og den eneste i bispedømmet Le Mans, var bispedømmets katedral, som i over hundre år hadde vært viet til de hellige Gervasius og Protasius. Siden den hellige biskop Innocent (532-43) hadde bispedømmet Le Mans blitt som Gallias Thebaid (Thebais), munkeørkenen i Øvre Egypt.

Herrens engel ledet Serenicus og Serenus til ensomheten i skogen Charnie, som ligger på grensen mellom de nåværende departementene Mayenne og Sarthe i regionen Pays de la Loire. Da de to hellige brødrene kom for å slå seg ned der på midten av 600-tallet, tilbød skogen Charnie virkelig en dyp ensomhet, hvor mange eneboere levde i stillhet og tilbaketrukkethet og praktiserte verk av den strengeste askese. Det var nettopp det brødrene var ute etter. Men først synes det i henhold til helt plausible tradisjoner at de først bodde en tid på et sted hvor byen Château-Gontier nå ligger. Det var da et viktig land som tilhørte munkene i Bazouges.

Der kunne de to brødrene ha levd i fred, hvis de ikke av en ukjent årsak snart hadde forlatt bispedømmet Angers for å slå seg ned i bispedømmet Le Mans og hertugdømmet Maine (nå departementene Sarthe og Mayenne), i nærheten av landsbyen Saulges (Salvia, Salicae). Der fant de rundt 659 en kilde som strømmet ned i elven Erve og slo seg ned der. Dette stedet bærer i dag Serenus’ navn, Saint-Cénéré, i departementet Mayenne. Den cellen som de hadde bodd i på eiendommen til munkene i Bazouges, ble senere omgjort til et kapell hvor fromme kristne bønnfalt Serenus om hjelp helt frem til de første årene av 1800-tallet.

Deres nye eneboercelle lå nær landsbyen Saulges, noe som tiltrakk mange besøkende til de to brødrene. Dette var spesielt slitsomt for Serenicus, som hadde stor kjærlighet til kontemplasjon. Gud brukte denne holdningen til å lede den hellige eremitten til et nabobispedømme, ettersom Han ikke ville at de to faklene utelukkende skulle brukes til å opplyse provinsen Maine (nå departementene Mayenne og Sarthe og deler av Loir-et-Cher, Eure-et-Loir og Orne). Serenicus begynte da å få en avsky for dette stedet som virket altfor travelt og nært alle livets bekvemmeligheter, og snart åpnet han seg for sin bror og fortalte om sitt ønske om å trenge dypere inn i ørkenen. Aldri før hadde de to brødrene vært borte fra hverandre. Men Guds vilje krevde et nytt offer, som de tilbød sjenerøst og uten forbehold. Men det skjedde ikke uten smerte, og det ble felt mange tårer da Serenicus og Serenus tok avskjed med hverandre.

Etter dette dro Serenicus til det gamle grevskapet Hiémois (Hiesmes, Hyesmes; lat: Pagus Oximensis) i Normandie, hvor hovedstaden var Exmes (Oxima). Stedet ligger i det nåværende departementet Orne i regionen Basse-Normandie (Nedre Normandie). Der valgte han å slå seg ned på et svært øde sted ved bredden av elven Sarthe, omgitt av klipper og bare tilgjengelig via en smal sti. Den nærmeste byen var Alençon. I sin eneboercelle hadde han ikke selskap av noen andre enn en liten gutt ved navn Flavard (Flavart), som han hadde adoptert ved døpefonten, og som hadde knyttet seg til ham med stor hengivenhet. Serenicus takket engelen tusen ganger for denne ensomheten og velsignet sin himmelske veileder som usynlig hadde ført ham til en ørken hvor ingenting lenger forstyrret ham i hans samvær med Gud. En gang da han løftet hodet etter lang tids bønn liggende på bakken, så han nær seg en fontene som på mirakuløst vis strømmet frem ut over den jorden som før hadde vært tørr, og siden den dagen har den aldri sluttet å strømme. I tillegg ga Gud dette vannet evne til å helbrede syke.

En tid senere ønsket Serenicus å krysse elven, men ettersom han ikke hadde noen båt, måtte han ty til bønn, så han gjorde korsets tegn over vannet, som delte seg i to og etterlot en fri passasje. Den unge Flavard, som fulgte sin herre, ble så overrasket over et slikt mirakel at boken han bar på (Serenicus’ bønnebok), falt i elven. Da gutten kom over det første sjokket, skjønte han det tapet han hadde forårsaket, og Serenicus så at han begynte å bli blek og dratt i ansiktet. Han spurte hva som hadde skjedd, og Flavart falt for hans føtter og tilsto skjelvende den feilen han hadde begått. Hans herre trakk ham vennlig opp og beroliget ham ved å fortelle ham at en dag ville denne boken bli funnet igjen. Og faktisk, seks år senere ble boken tatt opp fra elven, og det så ut som om vannet ikke hadde rørt den. Dette manuskriptet var fortsatt bevart på 800-tallet i den basilikaen som var bygd av Serenicus, og forfatteren av hans biografi stadfester at den ikke hadde noen flekker.

Serenicus’ bønn var så lidenskapelig at han ikke bare hver dag resiterte officiet som var foreskrevet av Benedikt og den hellige Kolumban, men han la i tillegg til officiet ifølge den romerske kirkens ritus. Et så stort lys kunne ikke forbli skjult for alles øyne i lang tid, så ryktet om Serenicus’ hellige liv nådde folket i nabolaget. Ryktet spredte seg ytterligere, og det kom en mengde mennesker for å besøke den hellige eremitten og anbefale seg selv til hans bønner.

Blant dem som mest ivrig pleide å besøke Serenicus’ celle, var det noen sjeler som var utstyrt med en sterkere aspirasjon for himmelske ting. De foreslo å følge hans fine eksempel og ba denne Guds mann om å ta dem under sin ledelse. På kort tid vokste antallet disipler enormt, og snart hadde det samlet seg opp til 140 munker under hans disiplin. Han la særlig vekt på å regulere og fromt håndheve de lange salmene som er klosterlivets første plikt og største glede, og som ifølge helgenene stanser plager og bringer rike nådegaver til jorden.

Serenicus ønsket ikke å bli opphøyet til prest, men han oppfylte hver dag sine plikter som diakon i kirken i sitt kloster. Den hellige abbeden hadde begynt å bygge en enorm basilika som han aktet å sette under beskyttelse av den hellige Martin, men dette ble forhindret av hans død, som tok ham fra denne verden en 7. mai rundt 669. Han var da nådd en svært høy alder og kunngjorde på forhånd til sine munker tidspunktet og omstendighetene rundt sin død.

Den kirken som Serenicus hadde påbegynt, ble fullført og vigslet av den hellige biskop Milehard av Séez (d. 670). Den ble kjent som Saint-Martin du Mont-Rocheux. Serenicus’ levninger ble flyttet dit og gravlagt under høyalteret. Antall mirakler som den hellige abbeden utførte, var så stort og menneskenes hengivenhet for undergjøreren så sterk at mindre enn to hundre år etter hans salige død hadde basilikaen sluttet å bære Martins navn og var nå kjent som Saint-Sérenic. Dette sognet i bispedømmet Séez på det stedet hvor Serenicus grunnla sitt kloster, har i over åtte århundrer anerkjent ham som sin skytshelgen. Sognet Saint-Clérin nær Bonnétable kalles ofte med den gamle tittelen Saint-Cénerin et Saint-Céneric.

Klosteret ble ødelagt av vikingene i 903. Under de normanniske invasjonene ble Serenicus’ levninger rundt år 910 brakt til Château-Thierry i Champagne. Der ble de lenge oppbevart i festningskirken, men da denne kirken ble ødelagt, ble relikviene brakt til kirken Saint-Crépin, den viktigste kirken i byen. Den 13. november 1858 skrev erkeprest Husson i Château-Thierry: «Dessverre ble det flotte skrinet som inneholdt disse relikviene, brutt opp i 1793 under revolusjonen, og relikviene ble kastet over hele kirken, et forferdelig teater av skjending og ødeleggelse. Men fromme troende samlet noen fragmenter av disse dyrebare relikviene, for eksempel et armben eller et ribben. Et autorisasjonsdokument ble utarbeidet, og disse relikviene oppbevares nå i et lite skrin i sognekirken». Det var spesielt i Château-Thierry at Serenicus ble påberopt mot feber. Det var samme andakt for ham i byen og over hele landet, som den for den hellige Genovefa (Geneviève) i Paris.

Stedet hvor Serenicus levde, har i dag navnet Saint-Céneri-le-Gérei og ligger i departementet Orne og bispedømmet Séez. Den tradisjonelle stavemåten for byens navn var Séez, og den er beholdt av Kirken. Men de sivile myndighetene innførte stavemåten Sées etter Napoleons hærtog til Italia (1796-97), da Séez i Savoia ble innlemmet i Frankrike. Resultatet er at bispedømmet nå heter Séez, mens byen heter Sées.

Serenus nevnes ikke i det nye Martyrologium Romanum (2001), men Serenicus beskrives slik:

«I Le Mans i Frankrike, den hellige Serenicus, munk og diakon i Kirken i Roma, som etter å ha besøkt gravene til den hellige Martin av Tours og Julian av Le Mans, tilbrakte sitt liv i ensomhet og askese».

Notisen synes å innebære at det var bare en helgen og ikke to, og at han var eremitt.

Serenicus’ kult ble foreviget i bispedømmene Séez og Soissons, hvor han feires på dødsdagen den 7. mai, enten alene eller med sin bror Serenus. Han anropes mot hudsykdommer og barnekolikk og for fruktbarhet. Han feires spesielt i Saint-Céneri-le-Gérei (61250) i dagens Normandie, en landsby som er klassifisert som «en av de vakreste landsbyene i Frankrike». Navnet «le-Gérei» kommer fra William Giroie, som bygde et slott der i 1044, som det i dag bare er deler av veggene igjen av. På 1000- eller 1100-tallet ble også den nåværende kirken Saint-Céneri bygd på stedet hvor Serenicus’ kirke hadde stått.

Serenicus likte det stedet ved Sarthe hvor han hadde gått tørrskodd over elven, så han bygde seg en hytte av greiner der. På 1400-tallet ble La Chapelle du Petit Saint-Céneri (eller La Chapelle du Petit Saint-Celerin) gjenoppbygd i gotisk stil på samme sted, hvor det skjedde mange mirakler. Kapellet inneholder en berømt statue av Serenicus med føttene dekket av nåler som unge jenter har stukket inn i håp om å finne en ektemann.