De hellige Fire kronede martyrer (Quatuor Coronati) (d. ~306?)

I Roma, fem kilometer fra byen, ved Via Lavicana, martyriet til de hellige martyrer Claudius, Nicostratus, Symforian, Castorius og Simplicius, som først ble kastet i fengsel, deretter fryktelig pisket med blysveper, og til slutt, siden de ikke kunne fås bort fra troen på Kristus, kastet hodekulls i elven etter ordre av Diokletian.

Likeledes ved Via Lavicana [den himmelske] fødselsdagen til de fire hellige kronede brødrene ved navn Severus, Severian, Carpoforus og Viktorinus, som under samme keiser ble slått i hjel med blysveper. Siden deres navn, som først senere ble avslørt etter en guddommelig åpenbaring, ikke var kjent, ble det bestemt at deres fest, sammen med den for de andre fem, skulle feires under navnet De fire hellige kronede (Quatuor Coronati); og dette har man fortsatt med i Kirken, selv etter at deres navn ble avslørt.

«Kronet» i denne sammenheng henviser til martyrkronen. Vanskeligheten var at mens den første gruppen inneholdt fem navn i stedet for fire, ble de fire navnene i den andre gruppen, som Martyrologium Romanum og breviaret sier ble avslørt som navnene på De fire kronede martyrer, lånt fra martyrologiet i bispedømmet Albano, som feiret deres fest den 8. august. Og det finnes ytterligere en komplikasjon: De fire kronede martyrene kalles noen steder Claudius, Nicostratus, Symforian og Castorius, som sammen med Simplicius ikke er navnet på en romersk martyrgruppe, men en gruppe på fem som led martyrdøden under keiser Diokletian i provinsen Pannonia (deler av det nåværende Østerrike, Kroatia og Bosnia).

Selv om dette mer enn antyder at det må dreie seg om to ulike martyrgrupper, mener den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) etter ekstremt detaljert forskning at det dreide seg om bare én gruppe med steinhoggere fra Pannonia, og at deres relikvier senere ble overført til Roma. Den nyeste forskningen er tilbøyelig til å være enig i dette.

Legenden fortelles i en konvensjonell og uspesifikk romersk passio og i en mye mer levende og detaljert pannonisk beretning, hvor blant andre ting keiser Diokletian ikke fremstår som noe endimensjonalt monster, men som en ustabil og kompleks skikkelse med en lidenskap for bygging. Vi får også et interessant innblikk i aktiviteten ved de keiserlige steinbruddene ved Sirmium. Beretningen fra Pannonia forteller:

Keiser Diokletian abdiserte i 305 og bosatte seg i Split i Dalmatia ved Adriaterhavet. Han viet seg særlig til byggearbeider og besøkte ofte de keiserlige steinbruddene for marmor og porfyr og de tilhørende verkstedene i fjellene nord for Sirmium i Pannonia (det nåværende Mitrovica i Serbia). Der plukket han personlig ut materialene som skulle brukes. Da ble han oppmerksom på arbeidet til fem spesielt dyktige steinhoggere, Claudius, Nicostratus, Symforian og Castor, som alle var kristne, og Simplicius, som hadde blitt kristen fordi han mente at de andre fires dyktighet skyldtes deres religion.

Diokletian ga straks ordre til at de fem skulle utføre et visst antall skulpturer. Dette gjorde de, bortsett fra at de utelot en statue av den hedenske guden Aesculapius, en gresk gud for medisin og helbredelse, som romerne hadde overtatt etter en pestepidemi i Roma i 293 f. Kr. De sa at de ikke kunne lage den av religiøse grunner – noe inkonsekvent, siden de allerede hadde laget en statue av solguden. Diokletian var overbærende – «hvis deres religion gjør dem i stand til å gjøre så godt arbeid, desto bedre» – og Aesculapius ble overlatt til andre skulptører.

Men lokalbefolkningen var mindre tolerante enn sin pensjonerte keiser, så de fem ble kastet i fengsel for å ha nektet å ofre til gudene. Først truet Diokletian og hans offiser Lampadius dem mildt, men da Lampadius plutselig døde, la slektningene skylden for dette på de kristne, og de overtalte keiseren til å beordre dem henrettet. De ble lagt i hver sin blykiste og kastet i elven, og derfra ble deres lik berget tre uker senere. En kilde hevder at de alltid satte et lite korsmerke på sine arbeider, og at de ble drept da keiseren forsto hva dette korset betydde.

Historien tas opp av den romerske lidelseshistorien.

Året etter var Diokletian i Roma, hvor han bygde et tempel for Aesculapius i Trajans termer, og han beordret sine tropper til å ofre til gudene. Fire cornicularii (ordonnanser) som nektet, ble slått i hjel med blysveper, og deres lik ble kastet i en kloakkledning. De ble berget og gravlagt ved Via Lavicana av den hellige Sebastian (d. ca 300) og den hellige pave Miltiades (311-14), som fordi deres navn var blitt glemt, sa at de skulle minnes som Claudius, Nicostratus, Symforian og Castorius (disse navnene opptrer også blant dem som ble omvendt av presten Polykarp i legenden om Sebastian).

Disse steinhoggerne var noe mer enn bare arbeidere, men på den andre side var noe mindre enn skulptører i den betydning vi nå vanligvis bruker ordet. Deres fest har vært feiret siden 354. En basilika ble bygd på Celio-høyden i Roma, trolig i første halvdel av 400-tallet, og viet til De fire kronede (Quatuor Coronati). Dagens kirke Santi Quattro Coronati fikk sin nåværende form under pave Paschalis II (1099-1118), etter at den gamle kirken ble ødelagt under den normanniske plyndringen av Roma i 1048. Det finnes gode grunner til å tro at disse var fire av martyrene fra Pannonia – hvorfor Simplicius ikke ble tatt med, er ikke klart – og at deres relikvier var fraktet til Roma. En forklaring på den doble tradisjonen er at da deres navn og historie ble kjent, ble det faktum at de var fem og ikke fire, temmelig pinlig. Den andre lidelseshistorien ble da skrevet for å vise at De fire kronede martyrene var fire romerske soldater, ikke fem pannoniske steinhoggere!

De fire kronede martyrene var populære helt fra starten i England, og den hellige Beda den ærverdige noterer at det så tidlig som på 600-tallet var en kirke viet til dem i Canterbury. Der er de fleste av de tidlige kirkene viet til romerske helgener, kanskje fordi den hellige Augustin av Canterbury kom fra et kloster nær deres basilika i Roma og/eller fordi deres relikvier var blant dem som ble sendt fra Roma i 601. De ble spesielt høyt æret i middelalderens laug for steinhoggere. Hos de engelske frimurerne er det en losje som har navnet Quatuor Coronati, og i 75 år har de utgitt sin årsrapport med tittelen Ars Quatuor Coronatorum.

De fire kronede martyrenes minnedag har alltid vært 8. november, og de står fortsatt i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001). Deres fest pleide å bli feiret i hele Universalkirken, men dette ble endret da den romerske kalenderen ble revidert i 1969. Da ble deres navn fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til spesielle eller lokale kalendere. Grunnen ble snarere antydet enn sagt rett ut: «Selv om feiringen av De fire kronede martyrer er gammel, blir deres minnedag flyttet til spesielle kalendere. Det er mange vanskeligheter knyttet til historien om disse martyrene, som fortsatt har en berømt basilika på Celio-høyden». Men selv om deres minnedag ikke lenger står i Kirkens universelle kalender, er deres minne ikke glemt, spesielt ikke i kunsten, for de fire anses som de tradisjonelle beskyttere av skulptører. De fremstilles som steinhoggere, og deres attributter er meisel, passer, spisshammer og risseskinne.