Skytshelgen for byen og bispedømmet San Severo i provinsen Foggia
Den hellige Severus (it: Severo) var den tolvte biskop av Napoli i Sør-Italia. Gesta episcoporum Neapolitanorum sier at han var biskop i 46 år, to måneder og elleve dager, så ut fra hans dødsdato begynte hans episkopat i februar 363. Vi vet ingenting om hans liv før han ble biskop.
Hans episkopat falt i en tid da den arianske strid var på det høyeste. Den skyldtes heretikeren Arius av Alexandria (280-336), som mente at Jesus ikke var av samme vesen som Faderen, men var den første av hans skapninger. Som en følge av denne striden ble mange biskoper forvist av den arianske keiser Konstantius II (337-61). Denne skjebnen rammet også Severus' forgjenger, den hellige Maximus, i 355/56.
Fra sitt eksil fikk Maximus vite at hans bispestol var overtatt av Zosimus (it: Zosimo), som hadde arianske tendenser, og han bannlyste inntrengeren. Men Zosimus satt på bispestolen i seks år, og åpenbart etter å ha avsverget arianismen, ble han anerkjent som Napolis ellevte legitime biskop. Noen berømte latinske forfattere skriver at Zosimus i 363 ble tvunget til å forlate bispestolen etter en guddommelig straff som gjorde at han ikke klarte å tale i de troendes forsamling.
Etter Konstantius IIs død kom keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) på tronen. Etter det såkalte fredskonsilet i Alexandria i 362 ble motsetningene avblåst for en kort periode, og etter Zosimus ble den ortodokse Severus valgt til biskop av Napoli. Hans første handling som biskop var å få Maximus' jordiske rester brakt tilbake til Napoli. Der ble han gravlagt i gravbasilikaen San Fortunato som hans forgjenger, den hellige Fortunatus, hadde bygd utenfor den daværende bymuren, ikke langt fra Gaudiosus-katakomben. Maximus ble gravlagt nær Fortunatus' grav.
Den hellige biskop Ambrosius av Milano skrev i sitt 54. år et brev til Severus. En Severus nevnes anerkjennende i et brev fra Quintus Aurelius Symmachus til consularis Campaniae Decius i 397/98, men det er omstridt om det dreier seg om biskopen av Napoli. Severus reiste flere kirkebygninger – fire basilikaer, ett baptisterium (dåpskapell) og ett eller to klostre. Utsmykkingen av Basilica Severiana (i dag San Giorgio Maggiore, hvor bare apsis er bevart) med marmor og kostelige mosaikker nevnes i Gesta episcoporum Neapolitanorum.
I sine siste regjeringsår lot Severus bygge et baptisterium ved siden av Basilica Severiana, som ble utsmykket med mosaikker som forherliget dåpen. Det ble altså bygd tretti år før den hellige pave Sixtus III (432-40) bygde baptisteriet ved Lateranet, og det er derfor det eldste i vesten. Baptisteriet er i dag tilknyttet basilikaen Santa Restituta ved katedralen i Napoli, og det kalles også San Giovanni in fonte.
Severus døde den 29. april 409 i Napoli. Han ble gravlagt i en gravkirke som han selv hadde bygd ved bymuren nær San Fortunatus. Sannsynligvis på midten av 800-tallet ble hans jordiske rester overført til Basilica Severiana inne i byen. I 1310 flyttet erkebiskop Umberto d'Ormont hans relikvier til under høyalteret, hvor de ble lagt i et marmorciborium. Denne translasjonen gjenskapte kulten for Severus, som hadde sunket etter 1294 til fordel for den hellige dominikanermartyren Peter av Verona.
Hans minnedag er dødsdagen 29. april ifølge den berømte Marmorkalenderen i Napoli, som er hogd ut på 800-tallet og fortsatt bevart i dagens katedral, og denne datoen er gått inn i Martyrologium Romanum. Severus er også skytshelgen for byen og bispedømmet San Severo i provinsen Foggia.
Et legendarisk «vita» ble skrevet på 1000-tallet, og det forteller at biskop Severus var en stor undergjører allerede mens han levde. Det fortelles at biskopen gjenopplivet en død mann for at han skulle kunne hjelpe sin enke og små barn mot glupske kreditorer.