Den hellige Spinulus (Spinolus, Spinula fr: Spinule; lokalt: Spin) ble født en gang på 600-tallet i det nåværende departementet Vosges i Lorraine. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Moyenmoutier (Moyen-Moûtier) i det gamle bispedømmet Toul, i dag i bispedømmet Saint-Dié, under den hellige Hidulf (fr: Hidulphe, Hydulphe). Senere på 600-tallet grunnla Spinulus sammen med sin beskytter Beggon (Bégon) et lite kloster i et stort sogn hvor den gamle veien fra Saulniers gikk gjennom. Spinulus ble første abbed i det lille klosteret i Bégon-Celle (Begonis cella, som ble til Bégoncelle), fra 900-tallet landsbyen Saint-Blaise i kommunen Moyenmoutier i departementet Vosges i regionen Lorraine i Frankrike. Tilknytningen til det gamle navnet på klosteret i Saint-Blaise, vises av at innbyggerne der kalles les Bégoncellois.
Spinulus’ legende forteller at en seigneur ved navn Bégon hadde gitt ham en eiendom, hvor Hidulf av Moyenmoutier bygde en celle som han vigslet til Det hellige kors, og hvor han plasserte Spinulus, som var en av hans beste disipler. La celle de Bégon (Bégoncelle) tok senere navnet Saint-Blaise (St Blasius).
Spinulus hadde en skrøpelig helse og hadde alltid ønsket å hvile midt blant sine brødre som han hadde avlagt sine løfter sammen med, og han døde i 707 (eller i 720) (714) i nærvær av Hidulf, som hadde styrtet til hans seng. Neste dag brakte en lang prosesjon, som besto av de to kommunitetene, hans legeme fra Bégoncelle gjennom skogen til kapellet Saint-Grégoire på klosterkirkegården i Moyenmoutier. Under begravelsen brøt det ut en forferdelig storm som rykket opp trær, men uten å slukke munkenes lys.
Miraklene mangedoblet seg ved Spinulus’ grav i Saint-Grégoire, pilegrimer strømmet til i mengder, og det var en stor tilstrømning av pasienter, lamme som plutselig ble helbredet og forlot sine krykker som en votivgave. Spinulus hadde bidratt til å bore i skogen eller klippene for å samle det verdifulle saltvannet, og dette tiltrakk seg også handelsmenn. Det var snart en hektisk aktivitet ved klosteret som gjorde Hidulf alvorlig bekymret. Han gikk derfor til Spinulus’ grav og sa:
«Vi takker Gud, bror Spinulus, fordi vi tror at du hviler i fredens område, og vi stoler på at du har stor innflytelse hos Herren. Vi vet at du vet hvordan og hvorfor vi trakk oss tilbake fra folkets tumulter for å komme til ensomheten her. Vi ber derfor deg som nå nyter stillheten, om å miskunne deg over oss som fortsatt kastes frem og tilbake på veien mot døden. Hvis vi blir trakassert av publikum, beveger vi oss mye bort fra vårt prosjekt, og selv om det er en Herrens nåde at disse fordelene kommer hit, frykter vi at det er en stor fare for våre sjeler. Så stopp folkemengden og bønnfall Herren for oss om at vi må føle hans nåde, slik at disse begrensningene forsvinner og vi kan observere løftene fra vår profess».
Og miraklene opphørte og munkene levde i fred, mens nye donasjoner styrket klosterets timelige behov. Denne historien finnes i Hidulfs biografi, som dateres til tidlig på 900-tallet, og deretter i senere samlinger. Det er vanskelig å skjelne mellom historie og legende.
I løpet av 1000-tallet ble levningene av Spinulus plassert i den nye kirken i Moyenmoutier. I 1104 ble de brakt til det nye prioratet i Belval i Portieux ved Châtel-sur Moselle i departementet Vosges i Lorraine. I 1647 ble de fleste av disse relikviene brakt til Nancy og prioratet Sainte-Croix, som i 1711 ble til klosteret St Leopold. I 1736 ble de relikviene som var forblitt i Belval, brakt tilbake til Moyenmoutier.
Siden 1791 har de fleste av hans relikvier blitt oppbevart i kirken i Portieux i Vosges, hvor han også ble proklamert som stedets skytshelgen. Under hans beskyttelse står også de fire kirkene og kapellene i Portieux, Couvent de la Providence, l’Hospice de Belval og la Verrerie. Til høyre for hotellet inneholder et skrin en del av levningene av Spinulus.
Han ble funnet verdig til å bli tatt med i Den gylne legende, og tradisjonelt var han inkludert i leksjonene i bispedømmets proprium, men han ble ikke beholdt etter reformen i 1957. Sognekirken i Portieux, vigslet til Det hellige Kors’ opphøyelse, oppbevarer relikviene av Spinulus i et vakkert lite skrin av forgylt tre, under det lokale navnet «Saint-Spin». Relikviene og kirkens tittel er den eneste arven fra prioratet Belval, som ble ødelagt under revolusjonen.
Hans fest ble opprinnelig feiret den 1. november, mens translasjonen ble minnet den 11. juni. Bispedømmet Saint-Dié feirer sin berømte helgen den 5. november, men der har kulten aldri hatt særlig stor betydning. Bare kirken i Belval anerkjenner ham som skytshelgen. Andre minnedager som nevnes, er 11. og 18. mai, 5. og 11. juni og 1. august. Han er faktisk en relativt ukjent skikkelse i bispedømmet. Spinulus’ eksistens er ikke omstridt, men han har ikke vært gjenstand for en egen biografi. Vi kjenner ham bare fra sporadiske referanser i de tre biografiene om Hidulf.
Spinulus æres i landsbyen Saint-Blaise, ovenfor der hvor elvene Meurthe og Rabodeau løper sammen, nedstrøms fra sentrum av kommunen Moyenmoutier og under Roche Saint-Blaise i nord. En tilknytning til ham i Saint-Blaise utgjør prioratet Sainte-Croix, som er vigslet til de hellige Spinulus og Blasius. Han kalles Spinulus av Saint-Blaise (eller av Bégoncelle, Moyenmoutier eller Trier). Det virker som om noen forskere kaller ham feilaktig for biskop. Sannsynligvis har de forvekslet ham med Ursmars etterfølger Theodulf, som i tillegg til abbed faktisk var biskop.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CatholicSaints.Info, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-vosges.fr, scarlet.be, verreriedeportieux.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. april 2015