Den hellige Hidulf av Moyenmoutier (~612-707)

Ifølge noen lærde ble Erhard biskop av Ardagh i Irland, deretter dro han til kontinentet sammen med den fremtidige hellige Albert av Cashel, som oppgis som hans venn eller hans bror og som også feires på samme dato. Til slutt kom de til Roma. Mens Albert deretter dro til Jerusalem, dro Erhard til Bayern og bosatte seg i Regensburg, hvor han ble valgt til biskop. I tillegg til Albert hadde Erhard en annen bror, nemlig den hellige biskop Hidulf, som kalles biskop av Trier. Det fortelles at Erhard først forberedte seg på sitt kall hos sin bror Hidulf. Da hans bror døde, fryktet han at han ville bli valgt til hans etterfølger og flyktet derfor fra Trier sammen med en annen bror, Albert, en like hellig mann. Brødrene vandret gjennom forskjellige deler av Tyskland og forkynte den kristne lære.

Det finnes imidlertid ingen klare bevis på det antatte slektskapet mellom de tre hellige. Tittelen frater som brukes i noen tekster, kan ha betydningen «ledsager i troen», men noen av hagiografene har tolket den bokstavelig som kjødelig bror.

Hidulf hadde et sterkt ønske om å gå i kloster, men foreldrene nektet ham dette. Han dro da til Trier (Trèves) i det nåværende Tyskland, hvor han ble en venn av den hellige Deodatus, som tidligere var biskop av Nevers i Frankrike, men nå allerede hadde trukket seg tilbake til ensomheten i det han hadde døpt «den galileiske dal» (Vallis Galilaeae). Der hadde han grunnlagt et kloster for augustinerkorherrer (Canonici Augustinianum – CanAug), som senere fikk navnet Saint-Dié (Sancti Deodati) etter ham. Etter hans død overtok Hidulf som abbed for klosteret. Mange forskere mener at denne franske forbindelsen er usannsynlig.

På grunn av sin lærdom og fromhet ble Hidulf høyt aktet vidt og bredt, så mange overleveringer forteller at han i 666 ble valgt til biskop av Trier etter den hellige Numerian. Under ham skjedde ifølge bollandistene skrinleggingen av relikviene til hans hellige forgjenger Maximinus, som var biskop fra 329 til 346. Han skal ha bygd Johanniskirche i Trier og utstyrt den med relikviene av noen martyrer fra Den tebanske legion, og en 29. mai brakte han relikvier av byens helgener, de hellige Maximin, Agritius, Nicetius og Basinus over til kirken i klosteret St-Maximin.

Om Hidulf finnes det tre biografier (Vitae Hidulphi), alle fra 1000-tallet, som motsier hverandre på en rekke punkter. Flere forskere mener derfor at det må ha eksistert to hellige med dette navnet. I tillegg til den svært kontroversielle erkebiskopen av Trier, var det i alle fall en abbed av Moyenmoutier. Fordi det ikke er funnet noen biskoper med navnet Hidulf, tror mange at han ikke eksisterte. Andre hevder imidlertid at han faktisk kan ha vært biskop i rundt fem år. Vi antar foreløpig at abbeden og biskopen har eksistert og er samme person. Det er lite tvil om hans grunnleggelse av Moyenmoutier, men de tre påfølgende hagiografiene er suspekte i historikernes øyne. Den autentiske munken ble delvis forvandlet av legenden.

Den offisielle listen over biskoper av Trier fra denne tiden sier at den hellige Numerian var biskop fra 650 til 697, den hellige Basinus i 705 og den hellige Liutwin fra 705 til 715. Der er det altså ikke plass til Hidulf. Noen kilder mener at han trolig ikke var stiftsbiskop, men en chorepiscopus, det vil si hjelpebiskop uten fast bispesete, men tilknyttet klosteret St Maximinus i Trier, noe som kanskje er mer sannsynlig. Denne type biskoper var vanlig i misjonsområdene i Tyskland på 700-tallet og spilte en betydelig rolle i evangeliseringen av landet. En korbiskop var biskopens assistent og ble brukt til å meddele fermingens sakrament og tildele lavere vielser, samt å vigsle kirker, men han hadde ingen makt i forvaltningen av bispedømmet. Vi finner disse chorepiscopi vises fra 300-tallet i Gallia, og vi finner en i Langres i 560 og en i Verdun i 765.

Uansett innehadde Hidulf ikke den biskoppelige verdighet særlig lenge. Motstrebende hadde han akseptert sitt høye embete, men med glede la han det ned for igjen å vie seg det kontemplative liv. Etter bare fem år overga Hildulf embetet til en av sine verdige etterfølgere, Basinus. Deretter trådte han inn i klosteret St Maximinus (Saint-Maximin) i Trier, som han selv hadde reformert, men der fant han ikke den forventede roen.

Den hellige Deodatus (fr: Dié) (d. 679) kom fra Le Nivernais (andre sier Irland). Tiltrukket av den hellige Kolumbans ry, trakk han seg tilbake til fjellkjeden Vogesene (Les Vosges; Wasgau), hvor han oppholdt seg i Romont og Arentelle og ble kjent med den hellige Arbogast og Florentius. En tid var han eneboer i Wibra, utvilsomt dagens Katzenthal i Alsace, men der ble han forfulgt av innbyggerne, så han dro til Vosges og grunnla et kloster som han kalte Galilée på land (kalt «Juncturae») som han fikk av kong Kilderik II av Austrasia (662-75). Byen Saint-Dié står nå på dette stedet.

Samtidig grunnla den hellige biskop Leudinus Bodo av Toul (ca 669-ca 673) nord for Galilea klosteret Bonmoutier og i sør klosteret Étival. Den hellige Gundebert (Gondelbert, Gumbert, Gombert, Gondeberg), kanskje etter å ha trukket som erkebiskop av Sens, hadde akkurat grunnlagt (rundt 650) klosteret Senones i øst. Disse fire klostrene, alle grunnlagt i løpet av tyve år (mellom 660 og 680), dannet ved deres geografiske beliggenhet de fire ytterpunktene av et kors. Dette korset fikk snart det vakre navnet «Lorraines monastiske kors» (Croix monastique de Lorraine). Men korset manglet et senter midt mellom dem, i det punktet hvor korsarmene krysses. Der grunnla Hidulf snart etter 671 klosteret Moyenmoutier. Han kalte selv klosteret Monasterium Medium (Medianum, Medianense) eller Mittelmünster (Moyenmoutier) på grunn av beliggenheten midt i en gruppe klostre (moyen = midt; moustier = kloster). Alle de fire klostergrunnleggerne er historiske personer, og legendene sa at tre av dem var «avhoppede» biskoper før de trakk seg tilbake til Vosges, Deodatus var biskop av Nevers, Gundebert av Sens og Hidulf av Trier.

I Moyenmoutier ble Hidulf den første abbeden og hadde embetet frem til sin død. Først fulgte han en regel som delvis var basert på den hellige Benedikts og delvis på den som var etablert av den hellige Kolumban for det store klosteret Luxeuil i samme område. Ettersom det snart samlet seg en mengde munker rundt ham, måtte han flytte en del av dem til flere underklostre. I alt skal han ha hatt nesten 300 munker under sin ledelse i de ulike grunnleggelsene. Hans fremste disipler var den hellige Spinulus (fr: Spinule; lokalt Spin) og de to hellige tvillingbrødrene Benignus og Johannes. Hidulf skal ha vært til stede og medvirket i det underet som hans bror Erhard bevirket med den hellige Odilia av Alsace (ca 660-ca 720) da hun ble døpt.

Som det var vanlig i denne gruppen av klostre, understreket Hidulf betydningen av manuelt arbeid, og det ble sagt at han selv alltid gjorde noe arbeid hver dag, unntatt i sine siste år. Ved sin død var han abbed av både Moyenmoutier og Bonmoutier (Galilaea, senere kalt Saint-Dié). Han døde ifølge bollandistene en 11. juli, trolig i 707. Men bollandistene skriver også at Deodatus døde i 729 i Hidulfs armer, så en av opplysningene må opplagt være feil. Acta Basinus antar at Hidulf sannsynligvis døde før 692.

In monastério Mediáno in monte Vósego, sancti Hidúlphi, qui chorepíscopus Tréviris in solitúdinem recéssit et, discípulis affluémtibus, coenóbium fundávit et rexit.

I klosteret Moyenmoutier i fjellkjeden Vogesene, den hellige Hidulf, som var korbiskop i Trier og trakk seg tilbake til et liv som eneboer, me da han fikk mange disipler, grunnla han et kloster som han selv ledet.

Hidulf hadde grunnlagt et levedyktig kloster, som tiltrakk seg nye munker. Moyenmoutier vokste raskt fra et par dusin til hundre munker. Men veksten i klosteret stanset opp av den usikkerheten som ble skapt av de ustanselige suksesjonskrigene etter regjeringstiden til keiser Ludvig den fromme (d. 840). Det førte til at klosterlivet der kollapset på slutten av den karolingiske perioden. Etter de ødeleggende madjarske invasjonene i 914 og 917 var gjenoppbyggingen vanskelig. Rikdommen var borte og arkivene var brent. Men noen få munker holdt ut, og klosteret opplevde en ny blomstringstid midt på 1000-tallet. Munken Humbert av Moyenmoutier ble kardinal og legat for den hellige pave Leo IX til myndighetene i Konstantinopel. Hans ubehøvlete oppførsel og hans ørefik til en bysantinsk embetsmann skal ifølge myten ha ført til skismaet mellom Øst- og Vestkirken i 1054.

I 1600 startet prioren av benediktinerklosteret Saint-Vanne utenfor bymurene i Verdun, Dom Didier de la Tour, en gjennomgående reform av klosteret, og det ble sammen med Moyenmoutier sentret for en gruppe reformerte klostre i Lorraine, Champagne og Burgund. I 1604 slo de seg offisielt sammen til en ny kongregasjon, de Saint-Vanne et Saint-Hydulphe, oppkalt etter Hidulf og den hellige Vitonus av Verdun. Fjorten år senere trakk en rekke av klostrene seg ut for å danne kongregasjonen av St Maurus (Saint-Maur). Begge kongregasjonene ble oppløst ved Den franske revolusjon, men ble nominelt gjenopprettet sammen med Cluny i 1827 for å danne den nye kongregasjonen av Solesmes. Vitonus’ og Hidulfs fester feires av denne kongregasjonen samt i Verdun. En gate i byen Moyenmoutier ble oppkalt etter ham. Hidulf ble påkalt ved nervøse sykdommer. Hans navnebror, den hellige Hidulf av Lobbes, døde også i 707, men feires den 23. juni.

St Hidulfs skrin i utskåret og forgylt tre fra 1700-tallet, oppbevares i skattkammeret i Moyenmoutier. Det ble klassifisert som historisk monument i 1965. Det erstattet det kobberskrinet pyntet med sølvblader som forsvant kort tid etter revolusjonen i 1789, frem til 1794. Dette treskrinet står øverst i skipet på alterets retabel (lat: in retro tabula altaris = bak alteret) på alteret for St Hidulf på evangeliesiden. Det inneholder fremdeles nesten alle helgenens ben, samt hans hode. Skrinet inneholdt en gang den nå forsvunne tunikaen som innhyllet hans døde legeme. Det finnes også skrin med relikvier av den hellige Bonifatius, offiser i Den tebanske legion, og den hellige biskop Maximin av Trier, samt av de hellige Johannes og Benignus, Spinulus og Gemus, som var munker i klosteret Moyenmoutier og Hidulfs favorittdisipler. Et skrin inneholder også ben av den hellige Erhard, antatt bror av Hidulf.