Den hellige Vitonus av Verdun (d. 529)

Den hellige Vitonus (Vitanus; fr: Vanne, Vannes, Vaune, Venne) ble født en gang på 400-tallet i Verdun (Virodunum) i Gallia Belgica, nå i departementet Meuse i regionen Lorraine i Frankrike. Han var nevø av den hellige Euspicius av Micy (d. 510), som senere ble den første abbeden av klosteret Micy ved Orléans, og en annen nevø av Euspicius var den hellige Maximin av Micy den eldre (d. 520), som var den andre abbeden av Micy. De to nevøene var altså enten brødre eller fettere.

Da frankerkongen Klodvig I (481-511) i 502 kom tilbake fra et felttog i sør, hørte han at byen Verdun var i opprør. Han lovte at han skulle knuse opprøret i et blodbad, valgte ut en rekke formidable krigere og marsjerte rett mot byen. Da folket hørte dette, ble de redde. I deres øyne var det bare én måte å blidgjøre kongen på, nemlig å sende en helgen til ham som talsmann. Så de valgte den som i deres øyne var den mest kvalifiserte, nemlig Euspicius.

Euspicius gikk fryktløst frem til den hevngjerrige kongen, kastet seg på bakken for hans føtter og ba om nåde for byen. Klodvig ble både rørt og imponert, så han ga Euspicius sitt ord, hjalp ham opp og snakket med ham om trosspørsmål. Innbyggerne i Verdun så til sin forbauselse hvordan kongen kom inn i byen hånd i hånd med deres utsending. Alle gikk til katedralen for å takke Gud.

Men kongen ville at denne helgenen skulle få en mye større belønning. Han tilbød Euspicius å bli biskop av byen, for den forrige, den hellige Firminus (486-502) var nylig avgått ved døden. Men Euspicius ville ikke ha noe av det. I stedet hvisket han majesteten i øret navnet på en annen kandidat, nemlig sin hellige nevø Vitonus, en munk fra byens omegn. Etter kongelig befaling ble Vitonus hentet fra sin eneboerhytte, bispeviet og innsatt som byens åttende biskop (502-29).

Vitonus blir husket som en god biskop, særlig ettersom han hadde frankerkongens gunst. Men fra hans embetstid som biskop er lite kjent. Ifølge legenden druknet han en skrekkinngytende drage i elven Maas. Slik som den hellige Klemens av Metz hadde druknet en drage i elven Seille, reddet Vitonus byen Verdun fra en drage, som han drev ut fra en hule foran kirken Saints-Pierre-et-Paul. Dette tolker man nå som en omfattende virksomhet mot restene av hedendommen, for han skal ha utryddet hedendommen i området. For det heter at Vitonus omvendte alle de hedenske innbyggerne i området, og han var også kjent som undergjører. For mange mirakler ble tilskrevet Vitonus i hans levetid og deretter ved hans grav, uten reelt samsvar med historiske fakta. Tradisjonen gir ham særlig makt til å helbrede spedalske.

Vitonus hadde bispeembetet frem til sin død i 529. Noen kilder sier at han ble valgt i 498 og døde rundt 525. Han ble gravlagt i kirken Ss Peter og Paulus utenfor bymurene, og han skal ha blitt helligkåret rett etter sin død. Hans levninger ble skrinlagt midt på 800-tallet av en av sine etterfølgere, biskop Hatto (fr: Hatton) (847-70), som skrinla flere av sine forgjengeres levninger.

Nesten alle detaljene vi kjenner fra Vitonus’ liv, tilhører legendenes verden. Det finnes en latinsk biografi, men den ble skrevet nesten 500 år etter hans død. Dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, betrakter den ikke som verdt å trykke, selv om han tar med en kort liste over mirakler som skjedde ved Vitonus’ skrin. Kirken Saint-Vanne forkommer i dokumenter helt fra 701. Den salige pave Eugenius III (1145-53) foretok personlig hans høytidelige translasjon til en ny katedral som bar hans navn. Ingenting er lenger kjent om hans relikvier.

Hagiografer innrømmet at på begynnelsen av 900-tallet var de ikke lenger i stand til å referere til Vitonus’ biografi, for dokumentene som vedrørte ham, ble ødelagt i en brann i katedralen i Verdun. Fra 600-tallet ble Vitonus tilføyd til den opprinnelige listen over beskyttere av byen, og han overskygget snart minnet om sine forgjengere.

Vitonus’ navn i sin franske form huskes i dag hovedsakelig på grunn av den benediktinske kongregasjonen som bar hans navn. Vitonus skal ha grunnlagt et kollegium for presteskapet utenfor bymurene i Verdun, men i 951 grunnla biskop Bérenger et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB) for å erstatte kannikene i basilikaen som voktet biskopenes graver. Kannikenes bygningene ble i 952 overlatt til noen benediktinermunker som vigslet klosteret til Vitonus’ ære som Abbaye de Saint-Vanne.

I 1598 påtok prioren av Saint-Vanne, Dom Didier de la Tour, seg å starte en gjennomgående reform av klosteret, og det ble sammen med Moyenmoutier sentret for en gruppe reformerte klostre i Lorraine, Champagne og Burgund. I 1604 slo de seg offisielt sammen da pave Klemens VIII opprettet en ny monastisk kongregasjon under tittelen Saint-Vanne-et-Saint-Hydulphe, oppkalt etter Vitonus og den hellige Hidulf av Moyenmoutier (d. 707). En rekke franske klostre sluttet seg til den nye kongregasjonen, og den omfattet snart mer enn femti klostre i Lorraine.

Men ettersom Trettiårskrigen begynte på denne tiden og Lorraine fortsatt var uavhengig av den franske kronen, ble det betraktet som ønskelig å danne en separat kongregasjon for Frankrike langs de samme linjene. Dermed ble den berømte kongregasjonen av den hellige Maurus (Saint-Maur) etablert i 1621. Kongregasjonen ble stadfestet i 1623 av pave Gregor XV (1621-23). Begge de to kongregasjonene ble oppløst ved Den franske revolusjon.

Den berømte Dom Prosper Guéranger (1805-75) var i førti år abbed for klosteret Solesmes, som han grunnla i det forlatte prioratet Solesmes. Gjennom sitt arbeid ble han grunnlegger av Den franske benediktinerkongregasjonen, som nå har navnet Solesmes-kongregasjonen, som gjenetablerte det monastiske liv i Frankrike etter at det hadde blitt utslettet av Den franske revolusjon.

I et apostolisk brev utstedt den 1. september 1837 opphøyde pave Gregor XVI (1831-46), som selv var benediktiner (kamaldulenser), det tidligere prioratet Solesmes til rang av abbedi og konstituerte det som leder for Den franske kongregasjonen av benediktinerordenen. Guéranger ble utnevnt til abbed av Solesmes og generalsuperior for kongregasjonen. I den forbindelse ble de tre utslettede kongregasjonene av Cluny, Saint-Maur og Saint-Vanne-et-Saint-Hydulphe nominelt gjenopprettet for å danne den nye kongregasjonen av Solesmes. Vitonus’ og Hidulfs fester feires av denne kongregasjonen samt i Verdun.

I landsbyen Herbeuville i den nåværende kantonen Fresnes-en-Woëvre i arrondissementet Verdun i departementet Meuse i regionen Lorraine er fra år 701 nevnt som et sted ved navn «Herberica villa» i brev fra Pipin av Heristal i favør av klosteret Saint-Vanne i Verdun. Denne donasjonen innebærer oppføring av et kapell Saint-Vanne, ovenfor landsbyen, på dagens kirkegård. Navnet «Herbeuville» har sin opprinnelse fra det latinske ordet «villa» som betyr landområde, og det germanske mannsnavnet «Herbert». Dagens kirke Saint-Vanne er opprinnelig fra 1500-tallet, men i dagens form fra 1927/28.

Vitonus blir feiret den 9. november, unntatt i bispedømmet Verdun, hvor han siden 1976 har vært feiret den 12. oktober sammen med sin forgjenger Sanctinus (332-56). 14. november nevnes også som en minnedag. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det under 9. november:

Virodúni in Gállia Bélgica, sancti Vitónis, epíscopi.

I Verdun i Gallia Belgica, den hellige Vitonus, biskop.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-54). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91).