Den hellige Agericus av Verdun (~521-591)

Den hellige Agericus (Agiricus; fr: Airy, Airi, Arry, Agri, Agric, Agéric, Agy, Aguy) ble født rundt 521 i eller nær Verdun (Virodunum) i Gallia Belgica, kanskje i Harville (Agerici villa) i Meuse (andre kilder skriver at han ble født i 517). Hans foreldre var fattige og beskjedne bønder og hadde lenge vært barnløse og ba om en sønn, og deres bønner ble hørt. Agericus ble født mens moren arbeidet i maisåkeren, derfor navnet (lat: ager = åker). Kong Theoderik I (Thierry) av Austrasia (511-33) var på jakt i nærheten og dro forbi akkurat da, og han gikk med på å være guttens gudfar.

Kongen sørget senere for at hans gudsønn fikk en god utdannelse, ettersom han viste gode evner i humanistiske og religiøse vitenskaper. Agericus gikk på skole i katedralen Saints-Pierre-et-Paul i Verdun fra han var syv år gammel, og han ga tidlig bevis på sin fremtidige hellighet og var alltid alvorlig, reservert og beskjeden. Tidlig viste han tegn på alle dyder, og han ble snart tatt inn i klerikernes rekker. Med alderen vokste hans fromhet, flid i bønn og studiet av de hellige skrifter og han ble presteviet da han var tretti år gammel av den hellige biskop Desideratus av Verdun (Désiré) (529-54), byens niende biskop. Han tjenestegjorde som en av prestene i katedralen i Verdun og etablerte sin residens i byen.

Etter at Desideratus døde i 554, etterfulgte Agericus ham og ble den tiende biskop av Verdun, bare 33 år gammel. Det nøyaktige tidspunktet er ikke kjent, men siden hans forgjenger deltok på konsilet i Orléans i 549, må Agericus ha blitt utnevnt etter dette tidspunktet. Det som er sikkert, er at han var biskop av Verdun da han i 570 var gudfar til kong Kildebert II av Austrasia (575-95). Selv etter å ha nådd den høye verdighet som biskop, fortsatte han sitt liv som i sin første fattigdom, og han viste alltid nøysomhet i mat og enkelhet i møbler og klær

Han var en venn av den hellige Gregor av Tours (539-94), som han fikk besøk av og som husker ham i sine skrifter med uttrykk for ros og beundring, og plasserer ham blant de beste biskopene på sin tid (Histoire des Francs, VII, 44) Han sto også i forbindelse med den hellige dikteren Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610), som i likhet med Gregor priste hans arbeid høyt (Carmina, III, XIII). Kong Sigebert I av Austrasia (561-75) og hans sønn og etterfølger, kong Kildebert II av Austrasia (575-95), var hans venner og lyttet til hans råd. Han ble dermed en innflytelsesrik skikkelse ved hoffet. Kong Theoderik I av Austrasia (511-33) som var Agericus’ gudfar ved hans dåp rundt 521. var bror av kong Klotar I, Kildebert IIs bestefar.

I 587 inngikk den hellige kong Guntram av Burgund (561-92) den såkalte Andelot-avtalen eller Andelot-pakten for å finne en endelig løsning på de interne familieproblemene i den merovingiske kongefamilien som fortsatt eksisterte. Han dro til Andelot i bispedømmet Langres, nå i kantonen Andelot-Blancheville i departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne. Der undertegnet han den 28. november 587 en avtale med sin nevø Kildebert og hans mor, sin svigerinne Brynhilda, Kildeberts søster Klodosinda og hans dronning Faileuba, den hellige biskop Magnerik av Trier (Trèves) i det nåværende Tyskland (d. ca 595) og altså biskop Agericus av Verdun. I denne avtalen gikk Brynhilda med på at Guntram adopterte hennes sønn Kildebert som sin etterfølger i Burgund og allierte seg med ham mot den opprørske austrasiske adelen. Den sikret en fortsatt allianse mellom de to rikene i resten av Guntrams liv.

En svært gammel legende forteller at Agericus fikk besøk av den unge kong Kildebert II av Austrasia (f. 570) og hans hoff. Biskopen ga sine gjester en storslagen fest. Men de frankiske krigere drakk av et så godt hjerte at vinen tok slutt. Da biskopen ble informert om denne ulykken, ga han ordre om å hente det siste fatet med vin. Han velsignet det og beordret tjenerne til å servere gjestene. Vinen fløt nå fritt og var enda bedre enn før, og uten at fatet ble tømt. Som takk tilbød monarken biskopen land i Sampigny, Cummières, Charny, Tilly og Harville. Siden har han blitt avbildet med sitt mirakuløse vinfat.

Agericus tilskrives også andre mirakler. I Laon reddet han mirakuløst en mann som var dømt til døden av sine slektninger, ved å skaffe en benådning. I Verdun reiste han fra ruinene et kapell vigslet til den hellige Johannes Døperen (Saint-Jean-Baptiste). Blant de kirkene Agericus bygde, var en som ble vigslet til den hellige Medardus av Noyon (ca 473-ca 560), hvor de hellige biskopene Maurus, Salvinus og Arator ble gravlagt etter at det var blitt åpenbart for Agericus hvor levningene av den andre, tredje og fjerde biskopen av Verdun befant seg. Da man undersøkte disse relikviene, fant man på Maurus’ legeme spor av et gjennomgått martyrium.

Agericus bygde om sin bolig til en kirke som ble vigslet til den hellige apostelen Andreas (Saint-André), hvor han brakte relikviene av den hellige Martin. Deretter fikk kirken navnet Ss Andreas og Martin (Saints-André-et-Martin). I 1037 ble benediktinerklosteret Saint-Airy bygd opp rundt denne kirken. Agericus grunnla også La Maison-Dieu Saint-Sauveur, det første hospitalet i Verdun, og de første historiske spor daterer det til 1093.

Biskop Agericus var en beskytter for de fattige i regionen og oppnådde benådning for en dømt forbryter i Laon. Biskopen gjorde alt han kunne for å motarbeide de barbariske kongene som drepte sine fiender uten nåde, uten at hans arbeid var særlig vellykket. Agericus oppnådde først fra kong Kildebert nåde for general Gontran Boson, guvernør i Auvergne, som var involvert i tronraneren Gundovalds (Gundowald, Gundoald, Gondovald, Gondevald; fr: Gombaud, Gondebaud) opprør i 584. Gundovald var sønn av Gontheuque og ble født rundt 530, og han hevdet at han var uekte sønn av kong Klotar I.

Med økonomisk støtte fra den østromerske keiseren Maurikios (582-602) tok Gundovald noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse, som tilhørte kong Guntram av Burgund, en legitim sønn av Klotar I. Guntram marsjerte mot ham og kalte ham «ikke noe annet enn en møllers sønn» og kalte ham ballomer. Bruken av ordet «ballomer», et frankisk (muligens fornærmende) ord som vi ikke kjenner beg\tydningen av, dette er en av de første gangene et germansk ord nevnes i en litterær kilde.

Gundovald flyktet til Comminges, og Guntrams hær dro ned for å beleire citadellet (nå kjent som Saint-Bertrand-de-Comminges). Beleiringen var suksessfull, Gundovalds støtte forvant som dugg for solen og han ble utlevert til beleirerne for henrettelse. Heller ikke den medskyldige general Gontran Boson kunne unnslippe rettferdigheten. Selv om Agericus som nevnt hadde vært gudfar for kong Kildebert II, var han ikke i stand til å hindre vergene for den unge kongen i å massakrere hertug Gontran Boson.

Gontran Boson trakk seg tilbake til i Austrasia. I 585 begikk han et krenkelse av en grav av grådighet. Han ble da innkalt av kong Kildebert til frankernes forsamling i Bulson i Ardennene, noe han ikke etterkom, men flyktet diskret. En del av hans eiendom ble konfiskert. Da Brunhilde kom til makten, gjenopptok hun saken i 587. Gontran Boson flyktet da til biskop Agericus av Verdun, som dro til sin gudsønn Kildebert for å be ham om benåde Gontran Boson. Kongen bestemte at fangen måtte møte før hans onkel Gontran og ba biskopen om å garantere dette.

Gontran Boson ble dømt i Andelot i 587 på forsamlingen som var innkalt av kongene Gontran og Kildebert. Han ble dømt for flere forbrytelser og svik og ble dømt til døden. Gontran Boson klarte å rømme og flyktet til biskop av Magnerik av Trier, som han truet med døden hvis han ikke fikk hans benådning. Kildebert var feilinformert om Magneriks intensjoner, så han satte fyr på huset til biskopen, som klarte å rømme. Gontran Boson ble drept av kongens menn da han kom ut igjen.

Agericus klarte heller ikke å redde Bertefroi, en lokal adelsmann og opprørsleder, som hadde tatt tilflukt i biskopens eget kapell da opprøret mislyktes. Kong Kildebert IIs menn krenket asyllovene for å slakte ned opprøreren, og Agericus var vitne til mordet.

Agericus døde ifølge tradisjonen den 1. desember 591 (noen skriver 588), fortsatt sørgende over at han ikke klarte å redde Bertefroi. Han ble gravlagt i sitt tidligere hjem i Verdun, nå kirken Saints-Andre-et-Martin. Hugues de Flavigny skrev biografien Vita Agerici, som man finner i Patrologia Latina (PL) av Jacques-Paul Migne (CLIV, kol 126-131).

Biskop Dadon av Verdun (880-923) ga i 916 benediktinermunken og kanniken Bertharius i oppdrag å skrive Gesta episcoporum Virodunensium («Krøniken over biskoper av Verdun»). Bertharius stadfester at biskop Agericus deltok på konsilet som ble sammenkalt i Verdun i 590 og deretter holdt i Metz for å dømme biskop Egidius av Reims, som var anklaget for å konspirere mot kongen. Dette betyr i tilfelle at han ikke kan ha dødd i 588.

Kulten for Agericus var alltid begrenset til bispedømmet Verdun og ikke før 1037, da benediktinerklosteret Saint-Airy ble bygd opp rundt kirken hvor han var gravlagt av biskop Raimbert (1024-37). Klosteret ble ødelagt under Den franske revolusjon. Hans legeme hviler i dag i katedralen i Verdun, hvor de fortsatt på 1800-tallet hadde bevart gjenstander som tilhørte ham, en skje av tre hvor skaftet var dekorert med elfenben, og to kniver med skaft av utskåret elfenben.

Siden 1976 har Agericus blitt feiret den 8. februar i bispedømmet Verdun sammen med sin kollega, den hellige biskop Paulus (Saint-Paul) (641-48), men andre steder feires han den 1. desember. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er fortsatt 1. desember:

Apud Virodúnum in Austrásia, sancti Ageríci, epíscopi, qui ecclésias baptisteriáque exstrúxit et, cum ecclésiam suam asýlum profugórum fecísset, a Theodoríco rege multa passus est.

Ved Verdun i Austrasia [i dagens Frankrike], den hellige Agericus, biskop, som bygde kirker og dåpskapell og måtte lide mye fra kong Theoderik fordi han gjorde sin kirke til et sted for asyl for flyktninger.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-54). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91).

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, introibo.fr, zeno.org, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 21. november 1999