Den hellige Paulus av Verdun (~580-~649)

Den hellige Paulus (fr: Paul) ble født rundt 580 i frankerriket, det nåværende Frankrike. Han kom fra en berømt adelsfamilie, men ingenting er kjent for sikkert om stedet for hans fødsel, men det franske martyrologiet sier at han ble født i området ved Autun i Burgund. Presten Bertharius (fr: Berthaire), som skrev Paulus’ eldste biografi, en kort notis i sin del av Gesta episcoporum Virdunensium fra tidlig på 900-tallet, forsikrer oss om at han var bror av den hellige biskop Germanus av Paris (fr: Germain) (496-576), men denne påstanden er ubegrunnet, for ettersom det er over seksti år mellom dem, kan de ikke ha hatt samme mor, som denne historikeren hevder. De var imidlertid slektninger og fra samme familie, preget av forfedrenes fromhet og adelskap.

Paulus var i yngre år hoffmann ved det frankiske hoffet til kong Klotar II (613-28). Men helt fra sin ungdom visste han at han ikke ble født for å tjene verden, men å arbeide med all sin kraft for Jesu Kristi heder. Da han var gammel nok til å bestemme selv, betalte han derfor alt han skyldte, og bortsett fra det som var absolutt nødvendig for hans livsopphold, fordelte han alt han eide til de fattige og til nestekjærlig arbeid. Men likevel var han ikke helt fornøyd, så han bestemte seg for, som en annen Abraham, å forlate sine slektninger og sitt fødeland og dra til et fremmed land, hvor han om mulig ville være kjent bare for Gud.

Dermed forlot han dagens Frankrike og dro til dagens Tyskland (begge disse landene tilhørte den gangen det frankiske riket), til området rundt Trier (fr: Trèves), og mens han dro gjennom ødemarken og villmarken i Vosges, hørte han snakk om et kloster hvor munkene levde så tilbaketrukket og i en slik stillhet at de, bortsett fra på lørdag og søndag, alltid var alene og separert fra hverandre. Paulus bestemte seg for å trekke seg tilbake på denne måten for å oppnå en bedre kommunikasjon med himmelen.

Han stanset på et fjell som lå nær Trier og hadde utsikt utover Mosel, vis-à-vis et kloster som var vigslet til den hellige Martin av Tours. Romerne hadde gitt fjellet navnet Mons Cebenna, men nå ble det kalt Mont d’Apollon («Apollos fjell») fordi denne avguden hadde en kult der. Det eksisterte en hedensk skikk hvor slakterne i Trier pleide å kaste et flammende hjul fra toppen av det rundt 270 meter høye fjellet og ned i elven Mosel for å skremme bort djevelen. Et brennende hjul var symbol for Apollo. I Trier og mange andre steder ble denne seremonien foretatt på første søndag i fasten. Den holdes fremdeles ved like før festen for Johannes Døperen i noen landsbyer ved bredden av elven Mosel. Paulus veltet avgudsbildet og styrtet det ut i elven. Hans opphold på Mont d’Apollon ga fjellet det nye navnet Paulsberg, for å erstatte en hedensk skikk med en kristen, og dette navnet har det beholdt til denne dag.

Men de dydene som han ervervet seg som eneboer, ga ham nettopp den aktelse og det ry som han skydde, så etter en årrekke som eneboer på Paulsberg forlot han dette stedet for å dra og gjemme seg på det mest øde stedet i Vosges. Men Gud, som ønsket at han skulle skinne som en stjerne i sin kirke, tillot at han ble overrasket av natten, så han ble tvunget til å trekke seg tilbake til et kloster ved navn Tholey (Doleia, Tabuleium, Theologium), som lå i dagens Landkreis St. Wendel i Saarland. Dette klosteret ble ledet av en svært hellig abbed, den hellige Wendelin av Tholey (ca 550-ca 617). Han mottok den utenlandske pilegrimen med all mulig vennlighet og ga ham all den gjestfrihet han var forpliktet til. Han likte nykommerens ansikt og hans måte å snakke om det overmenneskelige på, så han prøvde å overtale ham til å bli værende på dette stedet, uten å lete ytterligere for å utføre det han hadde påtatt seg. Paulus, som ikke håpet på annet enn ensomhet, klarte ikke å bestemme seg, men den hellige abbeden viste ham hvordan klosterlivet var bedre enn det ensomme liv, og at lydighet er det største offeret som et fornuftig menneske kan tilby til Gud, slik som Herren Jesus Kristus valgte å gi sitt eget liv. Til slutt ga han etter for abbedens gode råd og prostrerte seg for hans føtter for å be ham om å oppta ham blant sine disipler.

Da han fant seg selv omgjort til en munk, arbeidet han så innstendig for å skaffe seg alle de dydene som må følge denne drakten, som ydmykhet, enkelhet, vennlighet, renhet og lydighet, at han ble et eksempel for kommuniteten. Han var klosterets baker, men etter selv å ha studert alle klosterets bøker, lærte Paulus innholdet til andre, og det var han som startet klosteret Tholeys strålende ry for lærdom. Han ble en slags rektor på klosterskolen som underviste i både guddommelige og menneskelige skrifter, ikke bare ordensbrødre, men også barn av de mest fornemme familier i landet. Tholey ble snart en utklekkingsanstalt for biskoper og lærde. Helt frem til Den franske revolusjon kunne Tholey, til minne om den gamle berømmelsen til deres skole, fortsatt vise frem portrettene av de tolv biskopene av Verdun som lenge hadde sittet i den ydmyke rang av disipler i disse rommene som nå var dekorert med deres portretter.

Ryktet om dette underet og flere andre mirakler gjorde at mange rettet sine øyne mot ham for å gjøre ham til abbed etter den hellige abbed Wendelin av Tholey (ca 550-ca 617), som døde rundt 617. Ryktet om Paulus’ hellighet gjorde at det snart kom mange unge menn til klosteret, og enda flere adelsmenn og de fremste ved hoffet, som kom for å vie seg til Guds tjeneste under hans kloke lederskap. Blant de viktigste personene han brakte til ordenen, var en frankisk prins ved navn Adalgisel Grimo (fr: Adalgise Grimon) (d. etter 634), som tilhørte kongehuset og var en slektning av kong Dagobert I (623-39). Denne prinsen hadde et heftig ønske om perfeksjon og forlot med glede all verdens ære for å tre inn i det religiøse liv. Han forlot storheten og styret av provinsen og trådte inn og ble en svært lydig disippel av den hellige abbeden, og under hans ledelse oppnådde han en høy grad av hellighet.

I 626 (andre kilder sier 630) døde biskop Godo av Verdun (fr: Godon) (623-26), som hadde etterfulgt den hellige biskop Hermenfrid (Ermenfred; fr: Ermenfroy, Hermenfroi) (ca 614-21). Ettersom Paulus’ dyder ikke bare var kjent i ødemarken og fjellene i Vosges, men også i naboprovinsene, kastet alle sine øyne på ham som en kandidat til å overta bispeembetet til den avdøde. Da kong Dagobert I fikk vite om saken, innkalte han munken Adalgisel til å komme til ham sammen med sin abbed.

Men Paulus hadde ikke forlatt verden med intensjoner om å vende tilbake til den, så han sendte utsendinger, og kongens offiserer ba ham om gjenta sine manglende evner for denne oppgaven. Kongen ble på den ene siden sint, men på den andre siden var han ekstremt oppbygget av en slik holdning hos en person så perfekt hellig og ydmyk. Så kongen sendte ham et større antall mennesker, og til tross for all hans motstand, ble han ført til Verdun for å konsekreres til biskop i Kirkens seremonier. Dette ble møtt med tilfredshet av alle, spesielt Adalgisel, som var glad over å se sin abbed opphøyd til en slik eminent verdighet, og som følte meg svært beæret over å tjene ham som diakon. Han ga ham svært kloke og gunstige råd i hans tid i katedralen i Verdun.

Paulus kalles ofte «den trettende kjente biskopen av Verdun», men vi har navn på fjorten forgjengere, så han var nok biskop nummer femten. Han var så fattig at han ikke hadde nok midler til å livnære kannikene, så han ble tvunget til å prøve hver dag å finne en prest til å feire liturgien og resitere officiet. Denne store fattigdommen i kirken i Verdun var forårsaket av burgunderne, som hadde ranet til seg alle inntektene etter den fatale krigen som deres konge Theoderik II (fr: Thierry) (595-613) gikk til mot sin bror, kong Theodebert II av Austrasia (fr: Théodebert, Thibert) (595-612). De troende var selv redusert til fattigdom på grunn av problemene med fienden, så heller ikke de kunne livnære alterets tjenere.

Adalgisel, hans elskede disippel og nære venn, som hadde gjort mye for å gjøre ham kjent ved hoffet og hadde arbeidet så hardt for å få ham utnevnt til biskop, var en stor hjelp for å oppnå en tilbakegivelse av kirkens eiendommer. Krøniken sier: «Adalgisel dro sammen med sin gode herre Paulus til kong Dagoberts hoff, hvor de påpekte nøden og fattigdommen i kirken i Verdun, den som ga ham svært stor rikdom i form av landområder, lensrettigheter, renter og penger for brev og chartre, store privilegier, friheter, immunitet og skattefritak». Kong Dagobert I (628-39) ga ham land, og rentene fra eiendommene han fikk av kongen, gjorde ham i stand til å utnevne en stab av prester. På denne måten ble han en del av misjonsbevegelsen som bidro til å spre frankerriket vestover. Ikke bare hjalp Adalgisel til med å oppnå fra kongen disse donasjoner og privilegiene til kirken, men han utrustet det også med sin egen eiendom. Han ga fra seg klosteret Tholey, som ble bygd med et fond som tilhørte ham, til kirken Notre-Dame i Verdun, med full jurisdiksjon over det til Paulus og hans etterfølgere som biskoper av Verdun.

Paulus hadde den hellige apostelen Paulus som forbilde og var en betydelig biskop, en god hyrde og en dyktig administrator. Han restaurerte det kristne samfunnet i Verdun, som hadde forfalt sterkt, og han gjorde mye for å fremme verdigheten i liturgien og det kanoniske liv. Han var ikke mindre flittig i å velge og lære opp gode tjenere ved alteret, for å få gudstjenesten og disiplinen til å blomstre igjen over hele sitt bispedømme. Helligheten i hans liv sammen med visdommen i hans styre skulle snart endre hans kirkes ansikt. Miraklenes gaver som Gud ga ham, ga enda mer glans til hans dyder og gjorde ham berømt i hele frankerriket.

Biskop Paulus ble høyt aktet av kong Dagobert I av Austrasia (623-34) og hans sønn og etterfølger, den hellige kong Sigebert III (634-56), av hushovmesteren, ministrene og alle stormennene ved hoffet i Austrasia. Han ble venn med alle som skulle bli helgener i dette århundret: de hellige biskopene Arnulf (fr: Arnoul) (613-28) og Goericus (fr: Goëri) (629-44) av Metz, Kunibert av Köln (627-63), Modoald av Trier (626-45), Amandus, senere biskop av Maastricht (647-50), Palladius av Auxerre (fr: Pallade) (622-57), Audomarus av Thérouanne (fr: Audomar, Omer) (ca 639-ca 667), Eligius av Noyon (fr: Éloi, Eloi) (640/46-659/65), Audoenus av Rouen (fr: Ouen) (639-89) og mange andre.

Han var en venn av den hellige Deodatus av Nevers (fr: Didier) (ca 590-ca 680), som også tilbrakte en tid som eneboer i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) før han ble biskop i 655. Det er bevart et brev fra den hellige biskop Desiderius av Cahors (fr: Didier) (630-55), bestyrer av økonomien under kong Dagobert I, adressert til Audoenus av Rouen, hvor han lovpriser det nære vennskapet som bandt ham til Paulus av Verdun. I et annet brev inviterte Desiderius biskopen til vigslingen av en ny kirke. Paulus på sin side skrev til Desiderius, og vi har bevart to av disse brevene som viser hans bemerkelsesverdige litterære opplæring. I et brev takket han sin venn ved bredden av elven Garonne for å ha sendt ham ti flasker vin fra Falerne, det vil si en utmerket vin fra Cahors.

De forfatterne som skrev om denne hellige biskopen, kalte ham en gjenoppbygger av kirken i Verdun, og det er med rette med tanke på den regularitet som ble etablert av ham i denne kirken, og dens presteskap triumferte over alle revolusjoner som fulgte på hverandre på 600- og 700-tallet. Han var en from hyrde, men også en dyktig administrator, og han passet spesielt på at hans folk kunne helligholde søndagen. Han fikk bygd en kirke på landsbygden utenfor byens murer for å tiltrekke seg de troende som ønsket å slappe av og få litt frisk luft mellom officiene. Han vigslet denne kirken til den hellige Saturnin av Toulouse (d. ca 250?) og plasserte relikvier der av denne apostelen, som han hadde fått takket være kong Dagoberts storsinnethet.

Presten Bertharius, som skrev biografien om Paulus etter ordre fra Dado (fr: Dadon), en av hans etterfølgere på bispestolen i Verdun (880-923), hevdet også at Paulus utførte flere mirakler. Han ga de blinde syn, han fikk halte til å gå rett og han helbredet mange syke med ulike sykdommer, som man i sin tid kunne se ved hans grav, hvor det var flere malerier som fremstilte de miraklene som han hadde utført i løpet av sitt liv og etter sin død.

Etter verdig å ha administrert kirken i Verdun, kom Paulus til det lykkelige øyeblikk som han hadde lengtet så inderlig etter, da han skulle dra og nyte den velsignede evigheten. Han døde en 8. februar rundt år 649. Hans legeme ble i henhold til hans ordre gravlagt i den kirken han hadde bygd utenfor byen med navnet Saint-Saturnin, som senere fikk navnet Saint-Paul. Der skjedde det tidlig mange mirakler, og de som ble nedskrevet, var helbredelsesmirakler. Paulus ga blinde synet tilbake døve ble hørende igjen, fikk de lamme til å gå igjen og helbredet andre for ulike sykdommer.

Mengden av mennesker som ble værende ved hans grav, førte til etableringen av forstaden Saint-Paul nord for Verdun. En mirakuløs olje strømmet fra denne graven, som kurerte alle sorter sykdommer. Paulus av Verdun står på en liste over helgener (Catholic Encyclopedia: Oil of Saints) som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider (Acta Sanctorum, februar, II, s 174). Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»). Da kirken Saint-Saturnin var blitt ødelagt av normannerne på begynnelsen av 900-tallet, strømmet denne væsken ut i større mengder fra Paulus’ grav, noe som fikk fromme mennesker i Verdun til å si at steinen gråt på grunn av den sendrektigheten som ble vist når det gjaldt å reparere dette hellige stedet.

Men da munkene i Tholey hørt at levningene av Paulus var forlatt, kom de til Verdun, hvor de besøkte kirker som forbipasserende og pilegrimer. En kveld gikk de til kirken Saint-Saturnin, åpnet graven, tok helgenens legeme og pakket det inn i et fint liksvøp. De forlot kirken og gikk hele natten, og nærmet seg sitt kloster. Om morgenen trodde de at de var langt unna, men de var bare rundt to timer fra Verdun, i en skog på et sted som senere ble kalt Paul-Croix («Pauluskorset»). Etter at de hadde hvilt, ønsket de å fortsette på sin vei, men det var noe umulig for dem, for uansett hvor de kom og gikk, ble de brakt tilbake av en usynlig hånd til sitt utgangspunkt. Om kvelden hørte en hellig prest i Verdun en røst som sa:

«Å dere grådige verdunesere, vil dere på grunn av deres skjødesløshet miste deres bys gode beskytter, den hellige Paulus, for de fremmede har stjålet hans kropp i natt».

Den hellige mannen ble skremt og sto opp, og i all hast vekket han folk som sjekket graven og fant at han hadde rett. De la ut på jakt etter relikvietyvene og møtte dem straks på det stedet hvor de var blitt stanset av Guds hånd. De ga munkene fra Tholey noen bein fra helgenens hode som de overført til deres kloster, mens resten av levningene ble brakt til Verdun og lagt tilbake i hans grav, hvor de deretter ble bevart med mer anstendighet. En steinkors og et alter ble reist på det stedet hvor munkene fra Tholey ble angrepet av folk fra Verdun. Dette stedet, som ligger mellom Verdun og Haudiomont, på veien til Metz, har den dag i dag beholdt navnet Paul-Croix. Stedet var i utgangspunktet et enkelt pilegrimsmål, men senere ble det omgjort til et kloster i anledning av et mirakel som tradisjonen forteller om:

«Over tid hadde hengivenheten for valfarter til Paul-Croix blitt sterkt redusert. Da skjedde det slik at en lokal mann hadde bruk for en stor stein. Uten å ha ærbødighet for Gud og Paulus gikk han og tok steinen som fungerte som et alter foran korset, og stjålent bar han den til sitt hus for å bruke den til et fullstendig profant formål. Men snart etter døde alle hans hester, okser og sauer, og selv ble han så alvorlig syk at man forventet å se ham forsvinne. Da husket han det tyveriet han hadde begått, og deretter ropte han med stor anger en takk til Gud og Paulus. Så sendte han bort steinen og ble helbredet. Av den grunn begynte alle mennesker igjen å ha en stor andakt for Paulus og kom ofte til dette stedet, hvor det skjede mange mirakler».

Dette stedet ble så kjent at benediktinermunkene i Saint-Vannes i Verdun i 1107 etablert et priorat der, som for lengst har forsvunnet.

Når det gjelder kirken Saint-Saturnin, ble den ombygd rundt år 973 av biskop Wigfrid av Verdun (959-83), som samtidig åpnet Paulus’ grav og la hans relikvier i et sølvskrin for å sette dem frem for de troendes venerasjon. Han etablerte samtidig et benediktinerkloster nær denne kirken. Dette klosteret ble i 1136 gitt til munkene i Prémontré (premonstratenserne) av biskop Albéron de Chiny av Verdun (1131-56). I 1552 gjorde krigens nødvendigheter at klosteret måtte rives, men biskop Nicolas Psaume (1548-75) gjenoppbygde kirken inne i selve Verdun, på stedet for det berømte klosteret Saint-Paul, som bevart relikviene av sin skytshelgen helt til Den franske revolusjon. Bygningene er nå omgjort til tinghus, mens relikviene er i skattkammeret i katedralen i Verdun. Da revolusjonen brøt ut, hadde kirken i klosteret også en arm av Saturnin av Toulouse. Denne relikvien er nå tapt.

Hans minnedag er dødsdagen 8. februar hos både Usuard og i det franske martyrologiet, og hans navn står fortsatt under den datoen i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Virodúni in Gállia, sancti Pauli, episcopi, qui, monachus efféctus, dein ad Ecclésiam Virodunénsem evéctus, divíni cultus decus et canonicórum vitam regulárem promóvit.

I Verdun i Gallia, den hellige Paulus, biskop, som ble munk og deretter valgt av kirken i Verdun, hvor han fremmet verdighet i gudstjenesten og et fellesliv for kannikene.

I kunsten fremstilles Paulus med en kjegle i hånden eller stående ved en ovn til minne om hans tid som baker i klosteret i Tholey. På grunn av legenden om ovnen ble Paulus skytshelgen for bakere og konditorer i Verdun. På hans festdag hvert år ble «Saint-Paul-brød» delt ut på gatene i Verdun.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-54). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91). Deretter kom fire biskoper før nr 15, Paulus.

Charimir (fr: Caraimère) (591-ca 595), som noen regner som helgen, etterfulgte Agericus på bispestolen. Han var referendarius for kong Kildebert II av Austrasia (Childebert, Khildeberkht) (575-95). Han ble etterfulgt som biskop av Harimer (Harimeris) (ca 595-ca 614) og den hellige Hermenfrid (Ermenfred, Ermenfroy) (ca 614-621). Deretter fulgte Godo (fr: Godon, Gaon, Gao) (623-626) før Paulus (626-48). Hans etterfølger ble Gisloald (648-65).