Den hellige Maximin av Micy (den eldre) (~470~520)

Den hellige Maximin (fr: Mesmin, Mémin; lat: Maximinus) (den eldre) ble født en gang rundt 470 i Verdun (Verodunum) i Gallia Belgica, nå i departementet Meuse i regionen Lorraine øst i Frankrike (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine). Hans søster skal ha vært den hellige martyren Maxima (fr: Mesme, Même, Maxime) og hans bror skal ha vært den hellige Lifardus av Meung (d. ca 550). Andre kilder skriver at han skal ha hatt to brødre med fremragende dyder, nemlig den hellige Vitonus (fr: Vanne), som ble utnevnt til biskop av Verdun (502-29), og Lupus II den yngre (fr: Loup), som var biskop av Troyes fra slutten av 400-tallet til 531. Deres onkel var den hellige Euspicius (d. 510), en ærverdig gammel mann som var erkeprest i Verdun og tilhørte biskopens krets.

Da frankerkongen Klodvig I (481-511) kom tilbake fra et felttog i sør, hørte han at byen Verdun var i opprør. For selv om alemannene var beseiret av frankerne i slaget ved Tolbiac, fortsatte de å hisse til uro i de nye provinsene som frankerne hadde erobret. Folket i Verdun ble overtalt av deres intriger og gjorde opprør. Kong Klodvig lovte at han skulle knuse opprøret i et blodbad, valgte ut en rekke formidable krigere og marsjerte rett mot byen i spissen for sin hær. Da folket hørte dette, ble de redde. I deres øyne var det bare én måte å blidgjøre kongen på, nemlig å sende en helgen til ham som talsmann. Så de valgte den som i deres øyne var den mest kvalifiserte, nemlig Euspicius.

Euspicius gikk fryktløst frem til den hevngjerrige kongen, kastet seg på bakken for hans føtter og ba om nåde for byen. Klodvig ble både rørt og imponert, så han ga Euspicius sitt ord. Innbyggerne i Verdun så til sin forbauselse hvordan kongen kom inn i byen hånd i hånd med deres utsending. Alle gikk til katedralen for å takke Gud. Men kongen ville at denne helgenen skulle få en mye større belønning. Han tilbød Euspicius å bli biskop av byen, for den forrige, den hellige Firminus (486-502) var nylig avgått ved døden. Men Euspicius ville ikke ha noe av det. I stedet hvisket han majesteten i øret navnet på en annen kandidat, nemlig sin hellige nevø Vitonus, en munk fra byens omegn. Etter kongelig befaling ble Vanne hentet fra sin eneboerhytte, bispeviet og innsatt som byens åttende biskop (502-29).

Men kong Klodvig lot seg ikke stoppe. Hvis Euspicius ikke anså seg god nok for å bli biskop, kunne han jo i alle fall bli abbed. Kongen befalte ham å komme med ham og være knyttet til hans person som rådgiver og som venn. Euspicius samtykket, og han tok med seg en annen av sine nevøer, nemlig Maximin. For en tid levde de et rastløst og omvandrende liv sammen med den seirende kongen.

Rundt år 508 hadde Klodvig og hans følge nådd Orléans. Euspicius hadde nå levd i mange år og var ivrig etter å ende sine dager i ensom kontemplasjon, så han ba kongen om å gi ham et retrettsted hvor han kunne følge sitt kall. Kongen innvilget frivillig hans ønske og ga ham frihet til å velge det stedet som passet ham best blant de kongelige eiendommene, og han lovte på forhånd å bekrefte Euspicius’ valg. Etter flere søk og etter råd fra Eusebius, som da var biskop av Orléans, valgte Euspicius et sted som ble kalt Micium, forkortet Micy sør for Orléans, et stort landområde på halvøya som ble dannet mellom Loire og sideelven Loiret («petite Loire») der Loiret renner ut i Loire.

Dette var et område som herskerne en gang hadde reservert for seg selv hvor de kunne vie seg til gledene ved jakt og fiske. Men stedet var blitt forlatt, og på den tiden Euspicius ankom, kunne man bare se ruinene av villaen som en gang hadde vært bebodd av den kongelige forvalteren. Stedets beliggenhet gjorde det godt egnet for den fromme gamle mannens prosjekt, og det virket som om Forsynet hadde skapt det spesielt for en klosterinstitusjon. Det ble omgitt på begge sider av elvene Loire og Loiret, og vannet dannet et retrettsted for Guds tjenere, atskilt fra nysgjerrige øyne. Det var som en fruktbar øy, om enn i moderat grad, som produserte hvete i overflod og sjenerøst med vindruer. I tillegg til jordens mange gaver, kunne man også motta skip fra fjerne kyster. Men ettersom stedet ikke syntes å være tilstrekkelig for å forsørge et fellesskap som var dømt til å få en stor betydning, la kong Klodvig til to andre områder, Chaingy ved høyre bredd av Loire, fruktbart med vindruer og hvete, og Ligny, som var dekket med tykke skoger i Sologne.

Dette var en sjenerøs donasjon. Det stiftelsesbrevet som kong Klodvig angivelig skrev for sin donasjon til Euspicius, eksisterer fortsatt, men det er for lengst avslørt som et senere falskneri. Det har stil, og det viser at kong Klodvig næret genuint religiøse følelser:

«Klodvig, frankernes konge, renommert krigsherre, til deg, ærverdige gamle Euspicius, til din bror Maximin og alle som vil følge dem i deres hellige kall.

I ønsket om ved dine bønner å oppnå den guddommelig nåde å vinne frelse for oss selv, for vår kjære hustru og våre barn, gir vi deg vår eiendom Micy og alt som tilhører kronen mellom de to elvene der. Vi ønsker å gi alt dette personlig til deg slik at du kan disponere over det uten noen skatt eller annen forpliktelse, verken på den ene siden og heller ikke på den andre siden av Loire og Loiret, inkludert eikeskogene, stubbene og møllen.

Og du, ærverdige Eusebius, katolsk biskop av Orléans: Hold Euspicius’ høye alder i ære, stå Maximinus bi i alt hva han trenger, og sørg for at disse gjestene og deres eiendom i ditt bispedømme ikke vil lide noen urett eller skandaløs behandling. For det er ikke forstandig å gjøre skade på mennesker som er beskyttet av kongens og dronningens høyaktelse. Og også dere, alle de andre biskopene i området, bes om å handle slik.

Og dere, Euspicius og Maximinus, trenger ikke å føle dere som fremmede midt mellom frankerne. Dere kan alltid vurdere disse besittelsene som deres hjemland, for vi har skjenket dem i navnet til den hellige og udelelige Treenighet, i hverandre lik og av samme vesen.

Måtte det bli slik jeg, Klodvig, har villet det».

Flere historikere tilskriver Klodvig to chartre som han skal ha gitt i anledning grunnleggelsen av klosteret Micy for å fastsette vilkårene for donasjonen. Det første av disse chartrene, som ikke angir sted eller dato, ble gjengitt første gang av annalisten La Saussaye fra Orléans. Han selv kjente det fra en kopi fra 1582 av et kartularium fra 1257, som senere har forsvunnet. Selv tvilte han på ektheten av charteret.

Den lærde kannik Hubert, en annen historiker fra Orléans, er hardere og avviser charteret formelt som apokryft: «Fordi teksten i dette charteret som er sett i flere manuskripter, er forskjellig fra det første som må ha tjent som original. Stilen er barbarisk, og donasjonen av territoriet Micy er gjort felles til Euspicius og Maximin, mens forfatteren av manuskriptet til biografien om Maximin sier at donasjonen bare ble gjort til ham. Til slutt, i dette charteret, nevnes en lang rekke dignitærer som kongen henvendte seg til, biskoper, abbeder, grever, prester, høvedsmenn, etc. Denne listen representerer et sosialt og administrativt system som er langt mer avansert enn det som eksisterte på kong Klodvig tid, det refererer heller til systemet til den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), som skapte og satte ut i praksis Missi Dominici».

Etter kannik Hubert demonstrerte diplomatene Bréquigny og Pardessus dokumentets falskhet metodisk. Men om formen ikke kan regnes som ekte, er det ingen grunn til at de ikke kan gis en viss myndighet med samme bakgrunn, som er akseptert av alle historikere. Etter at de gamle munkene i Micy hadde mistet sine opprinnelige dokumenter i katastrofer som klosteret ble rammet av, spesielt i 840, kunne de rekonstruere fra minnet, eller fra noen tradisjonelle gavebrev, de tapte dokumentene som de var mest interesserte i å ha i sin besittelse. Dermed ble dette donasjonscharteret restaurert, og abbed Adam satte det senere inn i sitt kartularium i 1257.

Det andre grunnleggelsescharteret blir også knyttet til kong Klodvig, men det er helt forskjellig fra det første og hadde større berømmelse. Det ble presentert som autentisk i en rettssak i 1662, og støttet av papirene fra Micy, ble det erklært for ekte. Dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, erklærte det autentisk, og Chateaubriand, en historiker som var mer veltalende enn diplomatisk erfaren, sa at det var det eneste kongelige charteret fra Klodvig som var fullt autentisk av de seks som tilskrives ham. Imidlertid er dette charteret en forfalskning, og navnet på falskneren er kjent.

Charteret ble funnet sammen med åtte lignende dokumenter i papirene til Jérôme Viguier etter hans død, og hans venn, den lærde benediktineren Luc d’Achéry, satte det inn i sin Spicilège. Viguier var født i Blois som sønn av en protestantisk prest. Han var lensmann i Beaugency og ble en venn av biskop Aubespine av Orléans, som konverterte ham til katolisismen. De lærde på 1600-tallet, som satte pris på hans historiske kunnskaper og også hans beundringsverdige talent for å utforske gamle manuskripter, møtte denne oppdagelsen med en iver som var desto større ved at dokumentet var en ekte nyhet for paleografer.

Men i en mesterlig studie på 1800-tallet demonstrerte Julien Havet (1853-93) at dette charteret måtte være uekte. Bevæpnet med den moderne vitenskapens ubøyelige metoder som anvendes på slike subjekter, fremhevet han umuligheter, motsetninger og florerende anakronismer, og han avsluttet med å vise at Viguier, som døde i 1661, hadde laget det hele selv. Dette var basert på biografien om Maximin som ble skrevet av en anonym munk på 800-tallet, en biografi som historikeren Du Chesnu publiserte for første gang i 1636.

Vi vet ikke hvor Viguier hadde det charteret fra, ettersom hans eksemplar ikke var påført angivelse av kilden. Ingen hadde kjent det før ham og originalen ble ikke funnet etter ham, så han var både den første og den siste og den eneste som har sett den. Dette forholdet gjør det allerede svært mistenkelig. Hvis man gransker dette dokumentet nøye, ser vi først at dets formuleringer ikke var i bruk i den merovingiske perioden. Kongen adresserte ikke charteret til en av sine tjenestemenn, men til den gamle mannen Euspicius, som han er dus med. Og endelig henvender han seg i samme dokument til fire forskjellige personer: Euspicius, biskop Eusebius av Orléans og alle biskoper, og til slutt Euspicius og Maximin, ikke isolert, men begge sammen, på så mange måter i strid med skikken i diplomatiet til alle tider og i alle land.

Man kan lure på hva som var Jérôme Viguiers motiv for å finne opp dette dokumentet og flere andre. Selv avslører han i et av sine skrifter at han håpet å begeistre og å få applaus og takknemlighet fra sine lesere. Ved å lage disse historiske forfalskningene, søkte han litterær berømmelse ved å fokusere på oppdagelsen av disse dyrebare tekster. Uavhengig av disse to chartrene finnes det nok bevis på at Klodvig gjorde mye for Micy, så han kan ikke nektes tittelen grunnlegger. Tradisjonen i alle århundrene som fulgte som fortalte om de kongene som etterfulgte ham, verk skrevet i det samme klosteret og i utlandet, ga ham enstemmig denne tittelen. Aldri har en seriøs benektelse blitt gjort mot dette historiske faktum. Bertold, forfatteren av biografien om Maximin, som skrev sin beretning på 800-tallet, sa at kongen etter å ha gitt Micy, Chaingy og Ligny til Maximin, førte opp innholdet i disse donasjonene til et charter.

Det var i 508 kong Klodvig ga Euspicius og nevøen Maximin området Micy nær Orléans, hvor onkel og nevø med hjelp fra biskop Eusebius av Orléans bygde klosteret Micy (Miciacum), senere kalt Saint-Mesmin etter Maximin. Selv om dette territoriet som nevnt var svært fruktbar, var det nå preget av en fullstendig ødeleggelse. De mange invasjonene av barbarer, som i disse katastrofale tider herjet Gallia, hadde gått gjennom dette området, og alle plyndret det. Det som visigoterne hadde spart, ødela alanerne, hunerne og frankerne selv. Befolkningen ble redusert til bare noen få mennesker midt i naturen de ikke hadde noen sjanse til å dyrke, så de sultet. Den store skogen nord for Loire hadde spredt seg på det forlatte landet, og den nådde nesten til bredden av elven mellom Orléans og Beaugency.

Elven Loiret som ikke hadde noe som regulerte løpet, oversvømmet gresslettene hver eneste sesong og etterlot etter hver flom gjørmete grøfter, myrer som ga fra seg våt tåke full av dødelige gasser. Denne elven endret ofte sitt løp, og ingen diker sto imot den. Men utseendet til disse øde stedene skremte ikke Euspicius og Maximin. De slo seg ned blant ruinene av en gammel villa de fant, og med hjelp fra noen livegne bygde de celler laget av grener og torv, for å tjene som ly for de disiplene som hadde fulgt dem. Så bygde de et lite oratorium hvor de utførte sine religiøse øvelser. Takket være Gud vokste dette arbeidet med en utrolig hurtighet, og snart kunne de fromme eremittene invitere biskop Eusebius for å innvie den nye helligdommen. Han svarte raskt og villig på deres appell og kom til Micy ledsaget av en rekke prester, og han vigslet kapellet til den hellige Stefan (ca 1-ca 35), den første martyr (Saint-Étienne), blant de vakre seremoniene som Den katolske kirke alltid har brukt for innvielsen av sine templer. Samme dag vigslet biskopen Maximin til diakon, før han vendte tilbake til sin bispeby.

Stedet kunne imidlertid ikke alltid tilby full sikkerhet og Micy ble truet, noen ganger av katastrofale flommer i Loire, noen ganger av invasjoner og stadige kriger i disse urolige tidene. Derfor ga kongen selv dem ytterligere land ved siden av bymurene i selve byen Orléans, som skulle tjene som et tilfluktssted i tilfelle fare. Dette tilfluktsstedet ble kalt Alleu de Saint-Mesmin (allod er et gammelnederfrankisk ord fra den saliske lov som betegner en besittelse fri for eventuelle kostnader eller offentlige avgifter). Munkene etablerte et tilfluktssted der med en liten kirke, gårdsplass og hage. Mange ganger var de glade for å kunne dra dit når deres kloster Micy ikke var i stand til å redde dem fra de store farene hvor de nesten omkom. Til slutt la kongen til disse donasjonene retten til salage, det vil si retten til et mål salt fra hver båt som var lastet med salt og seilte forbi på Loire. Dessuten fikk de fiskerettigheter, privilegier og immunitet av alle slag. Dette var kong Klodvigs opprinnelige verk. Senere, da Micy utviklet seg og vokste, utvidet de sine eiendommer og skaffet seg nye. Micy ble snart et senter for vitenskap og dyd med en utstråling som skinte i de sentrale provinsene i Frankrike, for å sivilisere og moralisere, mens det formet en galakse av hellige som er landets evige heder.

Kongen ble overbevist om den store innflytelse som religionen kunne ha på de nylig erobrede folkene, og han ba sine seirende tropper om å stanse den krigerske aktiviteten og holde andre under åket av uavhengighet. Det var i denne ånd at han allerede hadde grunnlagt klostrene Saint-Pierre og Saint-Paul, og senere Sainte-Geneviève i Paris, Saint-Pierre og Saint-Paul i Chartres, i Beauce, og Saint-Pierre og Saint-Paul i Ferrières i Gâtinais. Ved å opprette et kloster i Micy, mellom de nordlige provinsene han hadde hatt siden han kom på frankernes trone, og de enorme sørlige deler han traktet etter, gjorde det til sentrum for hans styre. Dessuten visste denne kongen, informert av biskopene, hvordan munkenes aktiviteter, animert av en brennende tro, ville være et kraftig hjelpemiddel, og ved å konvertere disse halvt barbariske folkene til kristendommen, og dermed også feste dem til kronen, ble de blandet med de arianske visigoterne og de fortsatt hedenske frankerne, og selv med de gamle gallerne som dypt i de mørke skogene utøvde druidismens blodige ritualer.

Det botslivet som Euspicius, Maximin og deres første ledsagere førte i sin tilbaketrukket, spredte en slik duft av hellighet at Micy fikk besøk fra til alle kanter, De mange som kom og de som dro virket som en bikube, hvor noen kom for å se og imitere de dydene som praktisert der, mens andre rapporterte om dem og gjenopplivet dem på andre steder.

Euspicius ble den første abbeden for klosteret i Micy, men hans høye alder gjorde det klart at han nærmer seg slutten. På hans bønn vigslet biskop Eusebius hans nevø Maximin til prest, sammen med den velsignelsen som ble gitt til abbeder, slik at han kunne styre den gryende kommuniteten etter onkelens død. Noen måneder senere, den 10. juni 510, sovnet den hellige gamle mannen fredelig inn i Herren. Biskop Eusebius dro til Micy for å presidere over seremonien ved begravelsen. Ved gjensidig avtale ble det bestemt å forene i en enkel grav levningene av to store helgener, den hellige Anianus (fr: Aignan) (358-453) og Euspicius, som med et halvt århundres mellomrom hadde oppbygget landet med sine dyder. Så de brakte abbeden av Micys legeme til Orléans, hvor det ble plassert i samme grav som byens mest berømte pontiff, i kirken Saint-Pierre-aux-Boeufs, nå basilikaen Saint-Aignan.

Etter begravelsen holdt biskop Eusebius Maximin tilbake noen dager hos ham i Orléans for å trøste ham i hans smerte, før han tillot ham å dra tilbake til sitt kloster. Der tok han over som abbed etter sin onkel Euspicius. Det var i regi av den nye abbeden at klosteret Micy hadde hele den utviklingen som syntes å overraske Gallia gjennom sin prakt. Oppgaven var stor og vanskelighetene enorme, for selv om mye allerede hadde blitt påbegynt, var ingenting blitt gjennomført. Så alt måtte fullføres og ordnes, og det med en styrke og stabilitet som måtte tåle utallige tilfeller av ødeleggelse.

Maximin begynte straks med å etablere sitt kloster. Man må huske at klostre som ble bygd i de tidlige tider, ikke inneholdt de store regelmessige bygningene som var bygd i henhold til alle reglene for arkitektur i de siste århundrers velstående samfunn. I disse pionertidene var alt gjennomsyret av en vill og grov enkelhet. Utbedring av jordsmonnet var en prioritet for den kloke abbeden. Assistert av sine brødre hevet han først terrenget for å gi klosteret ly for flommen fra de omliggende elvene, og det ble bygd på et slags hevet platå.

Klosteret besto i likhet med andre som ble grunnlagt på den tiden, i hovedsak av en omtrent sirkulær mur rundt en innhegning på rundt to mål. Denne muren var på utsiden omtrent som høyden på en mann, både for beskyttelse og for å unngå faren for at munkene ble fristet til å flykte. Klosteret inneholdt munkeceller som lignet på gjeternes hytter, samt to store bygninger. Den ene var en kirke vigslet til Saint-Étienne (St Stefan), mens den andre var for utøvelse av brødrenes fellesliv. Veggene i disse bygningene, for eksempel muren, og gulvet i cellene ble bygd med stein hentet fra ruinene av den romerske villaen, og med gjørme blandet med litt kalk. Taket besto av massive trestokker, som bar et teppe laget av halm og tørket siv. Først senere brukte de fliser, som ga disse konstruksjonene en mer arkitektonisk karakter.

Etter gjennomføring av disse første og uunnværlige arbeidene, gikk Maximin i gang med å bygge opp de to indre elvebreddene rundt landstripen der klosteret lå for å holde flomvannet unna. Deretter ble jorden ryddet, kratt av selje og vidjer ble fjernet og brent. Så ble jorden pløyd dypt og deretter sådde de rug og hvete. Det samme arbeidet ble gjort på det enorme området på høyre bredd av Loire, i Chaingy som kong Klodvig hadde gitt dem. De fjernet det ville krattet som vokste ved selve elvebredden, og deretter tvang Maximin skogen tilbake. Lysningene var beundringsverdig fruktbare. Lavlandet på bakken ble omgjort til enger, platået ble dekket med korn, og i skråningen med utsikt over det klare vannet i elven, trivdes rike vingårder.

Den fremsynte abbeden av Micy var snart trygg på at dette til sammen i stor grad ville dekke behovene til kommuniteten. Når kornet var slått, ble det båret til to møller som var etablert i store båter fortøyd på elven Loiret. De ble kalt Dromédan fra det keltiske ordet dromons, en lang båt laget av eik. Den ene møllen skal være den som heter Saint-Samson i dag. Fra møllen kom mel, som skulle forvandles til brød, som i tillegg til grønnsaker og fisk utgjorde cenobittenes nøysomme mat, for regelen forbød bruk av kjøtt og melkeprodukter. Rundt klosteret ble det opprettet både grønnsakshager og frukthager med frukttrær.

Kong Klodvig I (481-511), som nesten var kommet til slutten av sin strålende karriere, hadde blitt informert om utviklingen av klosteret Micy. Før han døde, ønsket han å gi klosteret et siste bevis på den sjenerøse interessen han hadde vist for det, og dermed også sørge for en stor plass i munkenes bønner. Han tok flere områder fra de kongelige eiendommer og ga dem direkte til Micy. I byen Orléans var det snakk om Alleu de Mont-Berrit mellom kirkene Saint-Étienne og Notre-Dame de Bonne-Nouvelle (alleu kommer av det gammelnederfrankiske ordet allod fra den saliske lov som betegner en besittelse fri for eventuelle kostnader eller offentlige avgifter).

På høyre bredd av Loiret ga han klosteret alle territoriene fra møllene i Dromédan til elvens munning overfor Mareau. Langs Loire ga han villaen i Béraire, senere kalt La Chapelle-Saint-Mesmin, og villaene i Cerisay, Mont-Patour, Fontaines, Chazelle, Mont-Tédaud og Marmagne, med sine kirker og alle som var avhengige av dem, helt til den lille elva Rollin, som renner ut i Loire. I Sologne fikk de arealet til Vannes, med sin kirke, sine livegne, sin dyrkede mark og utmark og skogen Tassignay, samt kirken Saint-Hilaire bortenfor Loiret, 24 dekar eng nær Mareau, fire hektar med dyrkbar jord på et annet sted kalt Arena og endelig åtte hektar med vinmarker overfor Orléans på et sted som het le Porlereau.

Da kong Klodvig døde i 511, ble hans rike delt mellom hans fire sønner. Kildebert I fikk Leutetia (Paris) (511-58), Klotar I fikk Soissons (511-58), Klodomir fikk Orléans (511-24) og Theoderik I (fr: Thierry) fikk Reims (511-34). Klotar I tok etter hvert over de øvrige tre rikene (558-61). Etter hans død i 661 ble riket delt på nytt blant hans fire sønner, Soissons (som ble til Neustria i vest), Paris, Orléans (som ble til Burgund) og Reims og Metz (som ble til Austrasia i øst). Klodomir ble altså konge i Orléans, og han viste seg som like gavmild mot Micy som hans far hadde vært. Han ga klosteret området Pauliac i nærheten av Saint-Genoul i Berry, deretter området Saint-Martin i nærheten av det første, med sine kirker og alle som var avhengige av dem.

Maximin arbeidet med en ung manns glød og med nidkjærheten til en helgen. Det var abbedens hellighet som foredlet hans arbeid og gjorde det så fruktbart. Men til tross for alt hans mot ville han ikke ha vært i stand til å fullføre en så stor oppgave hvis han ikke hadde fått støtte fra mange tilhengere, fromme og modige menn som ham. For takket være den ånd av orden som hersket i Micy og perfeksjonen i livet som ble ført der, opplevde dette klosteret raskt en fantastisk økning av antall brødre. Abbed Maximin så hver dag nye disipler strømme til for å stille seg under hans ledelse. Han fikk et slikt fremragende ry gjennom de disiplene som han lærte opp og formet, at klosteret senere fikk hans navn (Saint-Mesmin). Det kom menn med alle slags bakgrunner, fra rømte eller frikjøpte slaver til utstøtte fra adelsfamilier, selv fyrstelige, og alle var drevet av en uovervinnelig kjærlighet til evangelisk fullkommenhet og villige til å helliges under veiledning av Maximin. De kom i mengder fra alle kanter av Gallia, men hovedsakelig fra det sørlige landskapet Aquitania.

Mange av Maximins disipler ble helgener som er oppført i Kirkens katalog. Fra begynnelsen av sin eksistens har klosteret ført opp tretti munker i sitt menologium, og Dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, bemerker at blant disse tretti har Kirken anerkjent 26 helgener. Et menologium er en bok som de store klostrene skriver inn med en kort notis navnene på deres munker som døde i hellighets ry, og fra denne ble det lest en side hver dag, på slutten av kommunitetens måltid.

Først på listen står de fem første hellige abbedene Euspicius (508-10), Maximin den eldre (fr: Mesmin l’Ancien) (510-20), Avitus av Perche (fr: Avit) (520-23), Theodemir av Micy (fr: Théodemir) (523-52) og Maximin den yngre (fr: Mesmin le Jeune) (552-93). Dermed skulle det være enda 21 på listen, men kildene opererer med 22 navn! Det er de hellige Almirus av Gréez-sur-Roc (fr: Almire, Almer) (d. ca 560), Brictius av Séez (fr: Brice) (500-t), Carilefus av Anisole (fr: Calais) (d. ca 536), Dulcardus av Ambiliac (fr: Dulcard, Doulchard, Ouchard) (d. 584), Frambald av Lassay (fr: Fraimbault) (ca 500-70), Herneus av Ceaucé (fr: Ernée) (d. ca 560), Laetus av Orléans (fr: Lyé) (d. 533), Leonard av Limoges (ca 494-559?), Leonard av Vandœuvre (d. ca 570), Lifardus av Meung (fr: Liphard, Lyphard, Lifard, Liéfard) (d. ca 550) (Maximin den eldres bror), Ulfacius (Ulphacius; fr: Ulphace) (500-t), Urbicius av Meung (Magdunum) (Urbitius; fr: Urbice) (500-t) (disippel av den hellige Lifardus), Viator av Sologne (fr: Viâtre) (500-t), Amator (fr: Amâtre, Amateur), Dié, Eusicius (fr: Eusice), Fronto (fr: Front), Gallus (Gal, Gault), Pavacius (Panatius; fr: Pavas), Rigomer, Romer og Senardus (fr: Sénard).

Tradisjonen forteller at keiser Karl II den skallete av Vest-Franken (Frankrike) (843-77; keiser fra 875) nevnte navnene på 22 av disse hellige i et stykke på vers skrevet på et primitivt latin, som han adresserte til biskop Jonas av Orléans (818-43). Her er de 22 navnene i den rekkefølgen som den keiserlige versemakeren plasserte dem:

Mesmin l’Ancien, Mesmin le Jeune, Euspice, Théodemir, Lubin, Doulchard, Lyé, Agyle, Fraimbault, Urbice, Sénard, Avit, Amâtre, Calais, Pavas, Viâtre, les deux saints Léonard, Constantien, Rigomer, Laumer et Liphard.

Av disse er det fire som ikke står på Mabillons liste, nemlig:

De hellige Agilus av Orléans (Agylius; fr: Agyle, Aye, Ay, Y) (d. 593), Konstantian (fr: Constantien), Leobin av Chartres (fr: Lubin) (d. 557) og Launomar av Corbion (fr: Laumer, Lomer) (ca 490-594).

Mabillon bemerket at disse fire (Agilus, Konstantian, Leobin og Launomar) ikke var munker i Micy, men om de ikke bodde der, fikk de undervisning og observerte de hellige praksiser der. I tillegg kan vi legge til noen flere som finnes i verk av Mabillon og bollandistene:

De hellige Bohamad (fr: Bômer, Bomer), Alneus (fr: Alnée), Alveus (fr: Alvée) [som egentlig er identisk med Alneus], Sylvanus av Anjou (fr: Sylvain) (500-t), Lupantius av Chinon (fr: Lupance, Louans) (500-t), Urbin, Florentius (fr: Florent) og Leonard av Vendôme, en av «De tre Leonarder» hvorav bare to nevnes i listen over.

Bollandistene nevner en rekke hellige munker fra Micy den 25. januar, nemlig de hellige Euspicius, Maximin senior, Avitus, Theodemir, Maximin junior, Lifardus, Leonard, Urbicius, Agilus, Viator, Laetus, Carilefus, Konstantius, Frambald, Linentius og Launomar, så den hellige Maxima og endelig de hellige Florentius, Ruffinus, Euchardus og Ducatus. Om noen av disse har bollandistene en biografi, men om de fleste har de det ikke. Noen av disse navnene nevnes også under 28. juni, hvor bollandistene har dem under praetermissi («de utelatte»).

Blant alle disse hellige brødrene merket abbed Maximin seg to som han gjorde til sine nærmeste medarbeidere i ledelsen av kommuniteten, nemlig Avitus og Carilefus. Til førstnevnte, som hadde en perfekt forståelse for andres behov, betrodde han den timelige (verdslige) administrasjon av klosteret ved å utnevne ham til cellarius (kjellermester; fr: cellérier) eller økonom (économe). Han betrodde den åndelige veiledning av sin samvittighet til Carilefus, som var mer tilbøyelig til det kontemplative liv. For å fullføre det interne regimet i klosteret, valgte han Frambald til almisseutdeler (fr: aumônier; lat: almonarius, elemosynarius), og suksessivt ga han Dulcardus og Viator i oppgave å oppfylle funksjonen som portner. Alle disse mennene var hellige, noe som manifesterer seg i perfeksjonen i deres liv og viser hvilken fremragende formasjon de hadde fått i Micy.

Byggingen av klosteret samt administrasjonen av dets enorme eiendommer hindret ikke Maximin i å engasjere seg oppriktig i utøvelsen av et asketisk liv. Arbeidet var for ham den måten han kunne gi det nødvendigste til sine brødre, som ble flere for hver dag. Men hans hovedmål var å kunne trekke seg tilbake i ensomhet, vie seg i fred til bønn og til harde botsøvelser. Dette henga han seg til i den tiden han hadde til overs etter sine forpliktelser som abbed. Under sine ærend til områdene der han ledet arbeidet, stanset han noen ganger ved foten av et tre, og mens han hvilte i dets skygge, ga han sin sjel hen til fromme meditasjoner.

Andre ganger trakk han seg tilbake til en hule utskåret av naturen ved bredden av Loire, og der kunne han tilbringe flere dager borte fra sin klosterfamilie, bare i nærvær av Gud, for å fordype seg i kontemplasjon av de evige sannheter. I Béraire, også overfor Micy, på klippene med utsikt over Loires fredelige løp, var en av disse hulene, bred og dyp. Store eiketrær vokste ovenfor den, og tykt kratt skjulte delvis inngangen. De gamle galliske druidene, som var drevet ut av byene av de romerske avgudsdyrkerne og senere utestengt fra slettene av kristendommen, hadde trukket seg tilbake til de dype skogene som et siste tilfluktssted. Tidvis var noen tilhengere fortsatt i denne hulen og feiret sine blodige mysterier i ly av nattemørket.

Ifølge den daværende folketroen og tidens krøniker var denne hulen opprinnelig bebodd av en drage, og ingen våget å komme i nærheten av den. Denne fryktelige dragen var en svøpe for hele landet. Dens urene og stinkende ånde forgiftet luften og brakte død til mennesker og dyr. Maximin bestemte seg for å redde landet. Han krysset Loire og gikk inn i hulen med en brannfakkel i hånden. Maximin klarte å gjøre monsteret ufarlig gjennom sine bønner og bringe det til underkastelse. Han slo monsteret med brannfakkelen, og snart utåndet beistet, fortært av flammene. I tiden etter trakk han seg gjerne tilbake i den hulen for å meditere i fred. Denne hulen kan man fortsatt besøke under dagens kapell Saint-Mesmin i byen La Chapelle-Saint-Mesmin (45380).

Historien om dragen er selvsagt en allegori. Noen hadde sett i denne grotten spor av den hemmelige druidiske kulten eller de siste restene av avgudsdyrkelse, og i abbed Maximin som drepte dragen med fakkel i hånden, kan man se apostelen som fordriver hedenskapets mørke med evangeliets sterke lys. I hagiografenes skrifter kan vi finne opptil 45 mannlige og tre kvinnelige helgener som forbindes med en legendarisk drage. Noen hevder at denne dragens dødbringende ånde, som drepte både mennesker og kyr, var dunstene fra myrlendt og usunn jord, en pestbringende stank som skapte en dødelig feber. Ved å rense opp disse usunne landområdene for å dyrke dem opp, drepte Maximin «dragen» og reddet mange liv. Begge meninger kan støttes, men den andre synes mer sannsynlig. Og slike prosjekter blir ikke realisert uten ofre. Dermed kan den modige abbeden av Micys alt for tidlige død forklares til en viss grad.

Maximin hadde også forutsett hvilke farer de usunne områdene ville utgjøre for helsen til de brødrene som arbeidet der helt til den dagen da området var fullt ut renset. Så mens han holdt på å bygge murene til sitt kloster, bygde han derfor et hospits eller «Guds hus» (Maison-Dieu) for de syke på det stedet som ble kalt Châtelliers på venstre bredd av Loiret. Stedet ble omhyggelig valgt fordi det var luftig og svært sunt, på toppen av åsen som dominerer Val de Micy, og det var langt unna selv den største flom. Dette sykehuset besto av et kapell viet til St Stefan (Saint-Étienne) og flere små hus. Dit trakk munker som var svekket av malariafeber seg tilbake, men også syke fattige i områder og lutfattige reisende.

Midt i omsorgen for klosterets verdslige anliggender sluttet Maximin aldri å tenke på de evige ting, både for seg selv og for sine disipler. Mens deres kropper var slitne etter det harde arbeidet på gården, løftet han alltid deres sjeler til Gud. Hans ord, hans rørende formaninger brakte ham hele tiden tilbake til tanken på deres uendelige fullkommenhet, for å la sitt hjerte varmes opp mer og mer av en sjenerøs kjærlighet. Han hadde en lignende bekymring for de livegne og innbyggerne i sitt klosters områder. Han lærte dem opp på markene og lærte dem å be i sine kirker, og overalt prøvde han å myke opp deres grove natur og bringe tilbake til den sanne Gud deres ånd som fortsatt var gjennomsyret av hedenskapens overtro. Bønn og botsøvelser, gjødsle jorden til mye slit og en høy pris og hellige sine brødre gjennom et ustanselig apostolat er det som oppsummerer Maximins liv, beundringsverdig fruktbart i sine resultater, selv om det ble av kort varighet.

Det er lett å forstå at han døde før tiden, utslitt av askese og et offer for sin hengivenhet. Like etter at han hadde avsluttet sitt store arbeid med å rydde i Micy og rundt Béraire, følte han at han begynte å få feber. Den var mild i starten, men snart begynte den å forverres og bli en slik ondartet feber som flere av hans ledsagere trolig allerede hadde bukket under for. Derfor tenkte han at det bare var å forberede seg på å dø. Han samlet sine brødre rundt seg en siste gang, og han sa til dem at han forlot dem for å slutte seg til sin hellige onkel Euspicius. Han oppfordret dem til å velge Avitus til hans etterfølger, og deretter trakk han seg tilbake til ødemarken i Mézières. Han ba brødrene om å gravlegge hans legeme i dragens hule, for at hans minne skulle være til stede i hans barns bønner.

Munkene lovte gråtende å gjøre alt han hadde bedt om. Snart la den hellige abbeden, støttet av sine brødres hender, seg ned på sengen, og forsiktig ga han opp sin sjel til Herren en 15. desember i eller rundt 520. Han nådde knapt sitt femtiende år og hadde regjert Micy i bare ti år. Den gamle biskop Eusebius, som allerede hadde vist Euspicius den ære å feire hans begravelse, kom også for å begrave grunnleggerens hellige nevø, ledsaget av sine geistlige. Begravelsesfølget krysset Loire mens de sang Davidssalmer, og Maximins levninger ble gravlagt i dragens gamle hule som han hadde bedt om.

Da satt den hellige pave Hormisdas (514-23) på Peters stol, keiser Justinos I (518-27) styrte Østromerriket fra Konstantinopel og merovingerkongen Klotar I (511-61; enekonge fra 558) styrte frankerriket. De germanske herulernes general Odovaker (Odoacre) (476-89; d. 493) førte sin hær i et triumftog mot Roma, hvor han i september 476 styrtet den siste vestromerske keiseren Romulus Augustulus (475-76), som var bare tolv år gammel (464-511). Odovaker overtok selv makten som konge i Italia og sendte de keiserlige regalier til keiser Zeno (474-75; 76-91) i Konstantinopel og regjerte Italia som en uavhengig hersker. Derfor ansees Odovakars maktovertagelse som Det vestromerske imperiets fall og barbariske folkeslag okkuperte det italienske territoriet. Odovaker på sin side ble styrtet i 489 og myrdet i 493 av den germanske ostrogotiske («østgotiske») kongen Teoderik den store av Italia (471-526).

Gud hadde hedret Maximin med mirakuløse gaver allerede mens han levde. Med sine bønner hadde han reddet sine munker fra et forlis, gitt synet tilbake til blinde og mangfoldiggjort mat for Orléans en gang byen var rammet av hungersnød. Gud fortsatte å gi ham den samme ære etter hans død. Hans grav ble undergivende, og mange mirakler tiltrakk mennesker dit lenge, noe som bevarte hans navn og hans dyder for offentlig venerasjon. Men det som særlig har udødeliggjort minnet om Maximin, var det arbeidet som han viet sitt liv, grunnleggelsen og organisering av klosteret hvor det i mer enn tretten århundrer var utallige munker som etterlignet hans eksempel, gjenopplivet hans navns herlighet og selv prøvde å følge i hans fotspor for å slutte seg til ham i den evige salighet.

Senere ble det foretatt en rekke translasjoner, og Usuard nevner en av dem den 27. mai og bollandistene en annen den 25. juli, men relikviene endte opp i klosteret i Micy. Men på 1500-tallet ble de dessverre vanhelliget og spredt av hugenottene, de franske protestantene.

Maximins minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 15. desember:

In território Aurelianénsi Gálliæ Lugdunénsis, sancti Maximíni, presbýteri, qui primus abbas Miciacénsis habétur.

I territoriet til Orléans i Gallia Lugdunense, den hellige Maximin, prest, ansett som den første abbed av Micy.

Translasjonsfestene 27. mai og 25. juli, samt 21. mai, 28. juni og 17. desember, nevnes også som minnedager. I bispedømmet Verdun ble Euspicius og Maximin før 1960 feiret sammen den 17. desember som semiduplex. Det finnes to biografier om en hellige abbeden i Actes des Saints av Dom Jean Mabillon (1632-1707), den ene er svært gammel og med anonym forfatter, mens den andre ble skrevet av Arnould, en munk i Micy. Vi har også en bok om hans mirakler, skrevet av Letaldus, munk i det samme klosteret. Alle de fem første abbedene av Micy æres som hellige:

1. Euspicius (fr: Euspice) (508-10)
2. Maximin den eldre (fr: Mesmin l’Ancien) (510-20)
3. Avitus (fr: Avit) (520-23)
4. Theodemir (fr: Théodemir) (523-52)
5. Maximin den yngre (fr: Mesmin le Jeune) (552-93)

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, martyretsaint.com, lafrancedesclochers.clicforum.com, cassicia.com, Histoire de l'abbaye de Micy-Saint-Mesmin lez-Orléans (502-1790) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. januar 2016