Den hellige Simeon (Symeon, gr: Συμεὼν) ble født på slutten av 900-tallet i Syrakus (nå Siracusa) på Sicilia. Hans far Antonius var gresk og moren var fra Calabria, og dette var i den perioden med arabisk styre på øya. Hans far, som hadde vært soldat i den bysantinske hæren, sendte ham til Konstantinopel da han var syv år gammel for å lære å lese og skrive deres morsmål gresk. Da han var gammel nok, avgjorde han at han hadde kall til et religiøst liv, så han dro på valfart til Gravkirken i Jerusalem i Det hellige Land og planla å slå seg ned der. Deretter var han i syv år pilegrimsfører i Jerusalem og førte pilegrimer til de hellige steder før han ble lei av dette livet.
Han hadde hørt om en hellige eneboer som levde i et tårn ved bredden av elven Jordan, så Simeon dro dit for å arbeide som hans tjener og bodde i den nederste delen av tårnet, mens han lærte av sin nye herre å praktisere livet til en eneboer. Han ble tvunget til å forlate stedet, og han forsto etter å ha lest Fedrenes liv (Vitae patrum) to ganger at for å bli eneboer, skulle han utdanne seg en stund i et kloster først. Som et resultat trådte han inn i Mariaklosteret i Betlehem og ble munk. Etter to år der flyttet han til det berømte Katarinaklosteret på Sinaifjellet i Egypt. Mens han var medlem av den kommuniteten, ble han diakonviet.
Etter å ha tjent brødrene i noen år der, fikk Simeon abbedens tillatelse til å dra for å leve som eremitt. Først slo han seg ned alene i en liten hule ved bredden av Rødehavet. En munk fra klosteret brakte ham brød hver søndag, men etter to år var han blitt så forstyrret av passerende sjøfolk og av å se hvor utslitt den munken som brakte ham brød var blitt, at han bestemte seg for å vende tilbake til klosteret. Etter ordre fra sin abbed restaurerte han deretter et kloster i ruiner på toppen av Sinaifjellet. Men etter å ha vendt tilbake, hadde han fortsatt en lengsel etter å leve som eremitt, så han dro fra klosteret uten tillatelse og fant et sted i ørkenen. Abbeden oppdaget ham snart og kalte ham tilbake til klosteret.
Da Simeon var vendt tilbake til Katarinaklosteret, sendte abbeden ham i 1026 til Rouen i Normandie på et oppdrag for klosteret sammen med en annen munk. De skulle dra til hertug Richard II av Normandie (963-1027) for å hente de almissene som hertugen hadde samlet inn for å stanse en hungersnød som hadde brutt ut. Det var stort behov for pengene for å forsørge kommuniteten. De to munkene dro av gårde, men da de seilte ned elven Nilen, ble skipet kapret av sjørøvere, som myrdet både mannskap og passasjerer. Simeon unnslapp ved å hoppe over bord og svømme i land. Han ante ikke om menneskene i den lille landsbyen han kom til, var kristne eller ikke, for han var ikke i stand til å kommunisere med dem på noen av de språkene han behersket, koptisk, syrisk, arabisk, gresk og latin.
Simeon gikk til fots til Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia), hvor han sluttet seg til en gruppe på rundt 700 pilegrimer som vendte tilbake fra Jerusalem. Blant dem var den tyske abbeden Eberwin (Ebroinus) av Tholey i distriktet Sankt Wendel i Saarland og abbeden Richard av Verdun i Frankrike. Simeon ble med gruppen, men da de kom til Beograd, lot de ungarske tjenestemennene de franske pilegrimene få fortsette, mens Simeon og en munk ved navn Kosmas, som hadde sluttet seg til dem, ble arrestert. Da de endelig slapp fri, foretok de en lang og smertefull reise gjennom fjellene i det som nå er Bosnia og ned til kysten av Adriaterhavet. De møtte røvere og andre prøvelser før de kom seg på et skip til Italia. Til slutt nådde de Roma og fortsatte til Sør-Frankrike, hvor Kosmas døde.
Simeon reiste gjennom Frankrike, og på veien kom han til Angoulême hvor han ble spurt til råds i striden om den hellige Martin av Tours’ apostolisitet. Han nådde til slutt Normandie, bare for å finne at i Rouen var hertug Richard II død og at hans etterfølger, enten Richard III (1026-27) eller hans bror Robert I (1027-35), far til den fremtidige engelske kongen Vilhelm Erobreren (1066-87), ikke lot til å vite noe om de almissene hertugen skulle ha samlet inn til abbeden.
Simeon hadde reist over 600 mil for å utføre sitt oppdrag, og det må ha gått flere år siden han forlot Sinaifjellet. Etter at oppdraget mislyktes, dro han for å konsultere sine venner, først abbed Richard i Verdun og deretter abbed i klosteret St Martin i Trier i den nåværende delstaten Rheinland-Pfalz, like ved grensen til Luxembourg. I Trier ble han introdusert for byens erkebiskop Poppo (1016-47), som skulle til å legge ut på en pilegrimsreise til Palestina. Simeon ble bedt om å følge ham som guide, og slik kom han tilbake til Det hellige Land, denne gangen i et reisefølge og godt beskyttet. Vi vet ikke om han vendte tilbake til sitt gamle kloster i Sinai, men da erkebiskopen dro tilbake til Trier, dro Simeon sammen med ham. Poppos valfart varte fra 1028 til 1030.
Etter hjemkomsten fra Det hellige Land spurte Simeon erkebiskop Poppo om han fikk lov til å leve som inkluser (lat: inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, høyt i det nordlige tårnet av den store romerske byporten Porta Nigra i Trier. Der fant han endelig den ensomheten han ønsket etter alle sine år med reiser. Det var erkebiskop Poppo selv som murte ham inne den 29. november 1030, festdagen for den hellige Andreas, i en seremoni i nærvær av presteskapet og folket. Han levde resten av livet i bot, bønn og kontemplasjon i lydighet til abbed Eberwin i benediktinerklostrene St. Martin og Tholey.
Simeons liv var ikke uten prøvelser, for han gjennomgikk mange fristelser. Kort etter at han var murt inne for sin kjærlighet til Gud, ble byen og området rundt herjet av en sterk flom. Da trodde folket at Simeon var en trollmann og at hans djevelskap hadde forårsaket flommen, så de bombarderte hans celle med steiner og knuste vinduet. Likevel fortsatte Simeon med sine bønner og faste, slo angivelig demonangrep tilbake spiste sin sparsommelige diett av brød, vann og bønner. Han ba stående med hendene utstrakt, for hvis han la seg ned, ville han falle i søvn.
Erkebiskop Poppo sendte straks denne biografien til pave Benedikt IX (1032-44; 1045; 1047-48), som svarte med en offisiell helligkåringsbulle. Denne helligkåringen skjedde allerede den 25. desember 1041 (andre sier den 8. september 1042), syv år etter hans død. Den første kjente høytidelige helligkåringen ved en pave ble foretatt av pave Johannes XV (985-96) den 31. januar 993, da han helligkåret den hellige biskop Ulrik av Augsburg. Flere kilder sier at helligkåringen av Simeon 49 år senere vanligvis regnes som den andre helligkåringen, men det skyldes nok en sammenblanding med den hellige Simeon av Polirone, som døde i 1016 og ble helligkåret samme år.
I 1041 lot erkebiskop Poppo bygge om Porta Nigra til en to etasjers kirke og grunnla deretter korherreklosteret St. Simeon ved siden av kirken. Da Poppo døde i 1047, ble han gravlagt der. I lang tid var denne kirken et valfartsmål, og Porta Nigra kalles også ofte St. Simeonstor (St. Simeons port). Det ble meldt om mange flere mirakler, og St Simeons ry spredte seg vidt omkring. Klosteret besto til 1802, og i dag er det Triers bymuseum. Simeons levninger ble funnet fullstendig bevart og skrinlagt i år 1400 og overført til kirken St. Gervasius i Trier, og der lå de til kirken ble revet i 1803 under fransk forvaltning. I dag er hans relikvier i St. Simeon vest for Trier. I Domschatz i Trier blir rester av Simeons eiendeler oppbevart.
Simeons minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 1. juni:
Tréviris in Rhenánia Lotharíngiæ, sancti Simeónis, qui, patre græco Syracúsis natus, cum eremíticam vitam apud Béthlehem et in monte Sina ducíssit et longe peregrinátus esset, reclúsus demum in turri Nigræ Portæ civitátis óbiit.
I Trier i Rhinland i Lorraine [nå i Tyskland], den hellige Simeon, som ble født i Siracusa av en gresk far, etter å ha levd et liv som eremitt i Betlehem og på Sinaifjellet og foretatt en lang pilegrimsferd, før han til slutt døde som rekluser i tårnet Porta Nigra i denne byen [Trier].
Han æres også som helgen i den ortodokse kirke med minnedag 1. mai, og i Den katolske kirke i Tyskland. I Trier ble minnet om hans helligkåring minnet den 17. november, mens skrinleggingen (translatio) ble feiret den 9. januar. Noen martyrologier nevner ham også den 1. desember.
Simeon avbildes som diakon, ofte også som pilegrim, med bok, med kors på dødsleiet, med palme eller to djevler. I kirken St. Gervasius i Trier står en barokk sarkofag hvor Simeons jordiske rester oppbevares. Andre relikvier æres i kirken St. Simeon i Trier. I skattkammeret i byens domkirke oppbevares fortsatt en brun lue av kamelhår og hans Codex sancti Simeonis. Han kalles vanligvis Simeon av Siracusa, men noen ganger Simeon av Trier eller Simeon av Sinaifjellet.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. februar 2000