Den hellige Ulrik av Augsburg (~890-973)

Den hellige Ulrik (Ulric, Ulrich, Udalrich, Udalric, Ulderic, Uodalrich, Othelrich; lat: Udalricus, Uldaricus, Ulricus, Vodalricus, Othilricus, Hyldericus, Chyldericus; gammelhøytysk: Uodalricus) ble født rundt 890 (Butler sier 983), men det er usikkert hvor, for både Wittislingen ved Dillingen i Bayern, Dillingen og Augsburg i Bayern gjør krav på denne æren. Nen mener at han trolig ble født i familiens byhus i Augsburg. Andre kilder skriver at han ble født i Kyburg i Zürich i dagens Sveits. Han var sønn av den alemanniske adelsmannen grev Hubald (Hupald, Hucpald, Hupaldus, Hiupaldus, Hucbaldus) (d. 909) i slekten til de senere grevene av Dillingen, og hans hustru Thetbirga (Thietburga, Thietberga, Thietbirg, Thetpirga, Theoberga, Dietpirch), som var datter av hertugen av Schwaben. Han var også i slekt med hertuger av Alemannia og den ottonske keiserfamilien. Ulrik var deres tredje sønn, og hans eldre brødre var Dietpold (Diopoldus) og Manegold (Mangold, Mangoldus), en søster het Liutgard (Luitgarda) og var gift med en greve av Peiern og fikk tre sønner, Reginbald, Adalbero og Manegold, og en datter Kunigunde. En annen søster av Ulrik som vi ikke kjenner navnet på, var nonne i Buchau.

Ulrik var svakelig som barn, men kom seg snart, og han ble bestemt for den geistlige stand. Sin første skolegang fikk han sannsynligvis i hjemmet, men fra han var ti år gammel i år 900 og frem til 908 gikk han på klosterskolen i det sveitsiske benediktinerklosteret St Gallen. Dette klosteret hadde det beste ry under abbedbiskop Salomon III og blomstret på den tiden og talte 42 prester, 24 diakoner, femten subdiakoner og tyve enkle munker. Lærde og kunstnere av fremste rang levde der, som de to ved navn Notker, en som også var maler og lege, og den andre var den salige Notker Balbulus (ca 840-912), som oversatte salmene til tysk. I tillegg var det tre ved navn Ekkehard, billedhuggeren, maleren og byggmesteren Sintram og Tutilo, komponisten Waltram, grammatikeren Waning og to ved navn Hartmann og andre. Ulriks lærere var den senere prosten Waninc og sannsynligvis også Hartmann den yngre (abbed 922-25).

Det viste seg snart at unge Ulrik hadde store evner. Han bestemte seg for å bli prest, men han var i tvil om han skulle tre inn i benediktinerklosteret St Gallen eller bli sekularprest. Han ble sendt for videre opplæring og forberedelser for den geistlige stand hos sin onkel, den salige biskop Adalbero av Augsburg (887-909), greve av Dillingen. Onkelen var en klok og vis kirkefyrste som var blitt berømt som rådgiver for keiser Arnulf av Kärnten (896-99) og som oppfostrer av Ludvig IV Barnet (899-911). Onkelen utnevnte i 909 Ulrik til kammerherre eller husmester (cammerarius). I denne egenskap sto han i spissen for aller biskopens timelige forretninger og mottok også i kraft av sin verdighet andre beneficier. Samtidig forvaltet han de store familieeiendommene.

Etter biskop Adalberos død den 28. april 909 ble ikke Ulrik valgt til hans etterfølger som han hadde kanskje hadde regnet med, så da trakk han seg tilbake til familieeiendommene. Legenden forteller at da Ulrik i 909 var på en pilegrimsreise til apostelgravene i Roma, fikk han nyheten om at biskop Adalbero var død. Pave Sergius III (904-11) ville utnevne ham til onkelens etterfølger trass i hans unge alder (nitten år), men Ulrik vegret seg. Da skal paven ha mumlet at han ville bli biskop uansett og ville da ha kastet bort mange gode år.

Da Ulrik kom tilbake til Augsburg, var Hiltin (909-23) valgt til biskop. Ulrik klarte aldri å bli venn med Hiltin, og da også hans far døde i 909 og hans brødre hadde grunnlagt egne husholdninger, Dietpold i Dillingen og Manegold i Donauwörth, og deres mor som enke trengte bistand, var det ingen andre som var bedre egnet til å bistå henne enn yndlingssønnen som var viet til den geistlige stand. Derfor forlot Ulrik bispegården og viet seg helt til omsorg for moren. Ulrik bodde deretter i tretten år sammen med henne på familiegodset. Det er ukjent hvilket år moren døde, men i nekrologiet fra Neresheim er hennes dødsdag avmerket den 17. mars. Hun ble gravlagt i Wittislingen.

Ulrik ble venn med den hellige Wiborada (d. 926), en innemurt nonne som levde nær klosteret i St Gallen og som ble som en åndelig mor for ham. Hun forutsa at hennes unge venn kom til å bli biskop. Etter biskop Hiltins død den 28. november 923 ble Ulrik gjennom innflytelsen til sin onkel, hertug Burchard av Alemannia, og sin morfar, hertugen av Schwaben, og andre slektninger, utnevnt til ny biskop av Augsburg av kong Henrik I Fuglefanger (919-36). Han ble bispeviet den 28. desember 923. Han var rundt 33 år gammel, Kristi alder. Bispevielsen ser ut til å ha funnet sted i Mainz, ettersom metropolitten på den tiden var erkebiskop Heriger av Mainz (913-27).

Biskop Ulrik fant sitt bispedømme i en sørgelig forfatning. Hiltins episkopat hadde vært full av ulykkelige hendelser av alle slag, og hans etterfølger, som hadde opplevd den blomstrende tilstanden på biskop Adalberos tid, hadde fått en vanskelig oppgave i fanget. Katedralen var så forfallen at ytterveggene truet med å rase sammen. Også de biskoppelige bygningene var i en ussel tilstand etter en brann under forgjengeren. Han konsentrerte seg først om katedralen, og han søkte å handle helt i sin store forgjenger og onkels ånd. Det lyktes ham å skaffe arkitekter og bygningsarbeidere i tilstrekkelig antall, og derfor gikk han i gang med tillit til Gud.

Ulriks neste prioritet var å styrke byens forsvar. Bymurene var for små, og i tillegg var de anlagt feil, og trepalisadene var angrepet av råte. Han sørget for at det ble bygd en bymur for med større sikkerhet å hindre fiendtlige overfall som man aldri var trygge for. Bare det aller nødvendigste var gjort da madjarene i 926 invaderte området og herjet og plyndret Augsburg. Denne gangen kunne de yte motstand lenger, men de endte med at de brente domkirken og kirken St Afra. I tillegg drepte de Wiborada i St Gallen.

Ulrik satte i gang med å gjenopprette orden og gjenoppbygge sitt folks selvtillit og eiendom. Men han manglet penger, for byens innbyggere hadde etter madjarenes plyndringstokt kommet i den ytterste nød og forventet hjelp fra sin biskop. Hver gang han var i St Gallen oppsøkte han Wiboradas grav, og på abbed Cralohs tid ba han ved en slik anledning den lærde munken Ekkehard om å skrive hennes biografi.

Ulrik viste seg å bli en dyktig administrator og en hengiven hyrde som forente strenghet med vennlighet. Han søkte å forbedre den lave moralen og den sosiale tilstanden til presteskapet, og å sette gjennom en rigid overholdelse av Kirkens lover. Ulrik håpet å oppnå dette målet gjennom periodiske visitasjoner og gjennomførte en visitasjon av bispedømmet hvert år, samt ved å bygge så mange kirker som mulig for å gjøre religionens velsignelser mer tilgjengelige for vanlige mennesker. Han opprettet også flere klostre, blant annet kanonissestiftet St Stefan i Augsburg i 968. Hans suksess skyldtes hovedsakelig det gode eksemplet han satte for sitt presteskap og sitt bispedømme.

Ulrik var også rådgiver for kongene Henrik og Otto I, og det lyktes ham å forsone den senere keiser Otto I (936-73; keiser fra 962) med sin opprørske sønn, hertug Ludolf av Schwaben. Under borgerkrigen mellom far og sønn (953-54) som la Bayern og Schwaben øde, måtte Ulrik lide mye fra Ludolf og hans tilhengere. For Ulrik var den eneste schwabiske fyrsten som forsvarte keiseren. Da far og sønn sommeren 954 var klare til å angripe hverandre i Illertissen i Schwaben, klarte Ulrik og biskop Hartbert av Chur i siste øyeblikk å megle mellom Otto og Ludolf. Ulrik klarte å overtale Ludolf og Konrad, Ottos svigersønn, til å be om kongens tilgivelse den 17. desember 954.

Da de ville madjarske hordene igjen kom til Sør-Tyskland i 955 og beleiret Augsburg med en enorm hær på 100 000 mann, var det Ulrik som med sin ro og sikkerhet styrket innbyggerne. Han ledet selv forsvaret fra 7. til 9. august, ikke ikledd hjelm og brynje, men stola. Takket være ham holdt det svakt besatte Augsburg ut mot fiendens overmakt til kong Otto I kom til. Den 10. august sendte biskopen en gruppe soldater under ledelse av sin bror Diepald, og de hjalp Otto med å tilintetgjøre madjarene i slaget ved Lechfeld sør for Augsburg samme dag. Den senere påstanden om at Ulrik selv deltok i slaget, er ikke korrekt, ettersom Ulrik ikke kunne ha brutt gjennom rekkene til madjarene, som var sør for ham, men nord for keiseren. Men Ulriks tapre bror Diepald og hans nevø Reginbald var falt i slaget. Neste morgen bega Ulrik seg til slagmarken for å finne deres legemer. Han gravla begge i en grav under alteret for den hellige Valburga i domkirken. Som takk for hjelpen i slaget ga kongen biskop Ulrik myntrett som første biskop av Augsburg. Noen tiår senere skulle madjarene omvendes til kristendommen og bli en del av Europas fredelige nasjoner.

Ulrik reiste rundt i sitt bispedømme og fermet, og to ganger i året holdt han bispedømmesynoder. Han var opptatt av fattige og syke, men også av verdige kirkelige feiringer og en høytidelig liturgi, og de troende var grepet av verdigheten i hans liturgiske feiring. Hvert fjerde år avholdt han forsamlinger i de viktigste byene i sitt bispedømme, tildelte fermingens sakrament, visiterte de geistlige og sørget for deres underhold med tilstrekkelige beneficier. Hans travle offentlige liv var bygd på et indre liv av bønn og askese og et nesten monastisk regime i den biskoppelige husholdning. Det blir sagt at han hver dag besøkte hospitalet i Augsburg for å vaske føttene til tolv fattige mennesker og å dele ut almisser.

Han viste stor interesse for utdannelsen av sine prester og for katedralskolen. Han deltok på flere synoder, blant annet rikssynoden i Regensburg i 961 og i 963 i Mainz. Han valfartet fem ganger til Roma for å skaffe relikvier, først i 910 og i 952 eller 953, og nesten åtti år gammel foretok han en siste reise til Roma i 971. Rundt 958 betalte han med egne midler et skrin av gull og sølv for relikviene av den hellige Mauritius. Ulrik medvirket muligens ved grunnleggelsen av klosteret Einsiedeln og brakte rundt 940 relikvier av Mauritius fra Saint-Maurice (Agaunum) til Einsiedeln. Ifølge en middelaldersk kilde gravla han i 966 sin venn biskop Starchand av Eichstätt (933-66) i Eichstätt.

Ulrik var også urokkelig lojal mot keiseren, som en fyrste av imperiet. Han var en av de viktigste støttespillerne for den ottonske politikken, som hovedsakelig hvilte på de kirkelige fyrstene. Han var alltid til stede på rettslige forhandlingene som ble holdt av kongen, og på riksdagene. Ved siden av sitt embete som biskop var han også abbed for klosteret i Kempten og fra 973 abbed for klosteret i Ottobeuren. Ulrik lot gjenoppbygge domkirken i Augsburg som var ødelagt av madjarene i 955. Han gjenopprettet også kannikklosteret som også var ødelagt av madjarene og bestemte det til sin gravplass. Utenfor de tidligere bymurene grunnla han i 968 kanonisseklosteret St Stephan og et hospital.

Fra rundt 960 begynte Ulrik å trekke seg mer og mer tilbake og vie seg til sine åndelige oppgaver. I 963 overlot han forvaltningen av tjenesten i hæren og ved hoffet til sin nevø Adalbert. Deretter viet han seg fullstendig til de åndelige oppgavene. I 971, da han var like over åtti år gammel, foretok han en siste reise til Roma under store besværligheter. På tilbakeveien dro han via Ravenna, hvor han besøkte keiser Otto I. Han ba keiseren om å gi ham sin nevø Adalbero som etterfølger, og med tungt hjerte innvilget han denne bønnen. Biskopens gebrekkelighet og svakhet vakte keiserens dype medlidenhet, og han ga ham alt han trengte på hjemreisen og sørget for passende overnattingssteder.

Urban ble kritisert for denne nepotismen (lat: nepos = nevø) ved å innsette sin nevø som ny biskop, så han ble innkalt til en synode som ble holdt i Ingelheim den 20. september 972 for å forklare seg. Da den 82-årige biskopen ikke kunne tale høyt nok med sin alderssvekkede stemme, talte prost Gerhard på hans vegne. Han sa at Ulrik ville tilbringe den siste tiden som Gud ville skjenke ham i dette liv i tilbaketrukkethet og forberede seg for døden. Etter at han hadde sagt dette, falt Gerhard på kne for keiseren og de forsamlede biskoper og ba om at de innvilget denne anmodningen fra Ulrik. Forsamlingen påla deretter Adalbero å avlegge ed på at det bare var av uvitenhet at han hadde gjort seg skyld i heresi ved at han mens den rettmessig vigslede biskopen ennå var i live, hadde tillatt seg å bære dennes stav. Men Ulrik ba biskopene om ikke å handle gjennom synodebeslutninger, men heller gjennom en privat samtale. Han innrømmet at det ikke var i tråd med hans egen plettfrie fortid og den kirkelige orden å gi seg selv en etterfølger mens han ennå levde og at dette skrittet ikke kunne forsvares, fordi det kunne bety starten på en skadelig praksis, hvor nevøene og klerikerne til andre biskoper kunne påberope seg denne presedensen og fremme lignende krav.

Synoden bedømte utnevnelsen av Adalbero som ukanonisk, så Ulrik måtte fortsette i det bispeembetet han opprinnelig hadde overtatt i stedet for å insistere på å få sin vilje, noe som ville ha ergret mange. Til gjengjeld lovte de ham at etter hans død var det ingen andre enn Adalbero som skulle settes på bispetronen, og nevøen kunne fortsette å lede bispedømmets timelige anliggender. Deretter ble denne avtalen vedtatt av hele synoden, inkludert Ulrik selv. Han ba om unnskyldning, gjorde bot og ble tilgitt.

Etter påske 973 dro Ulrik til Dillingen, hvor hans nevø Richwin og dennes hustru Hildegard hadde invitert ham. Han hadde med seg nevøen Adalbero, som hadde virket sunn og frisk og hadde deltatt i kveldsmåltidet, men som døde uventet påfølgende natt. Ulrik var allerede varslet om dette i en åpenbaring da tjeneren kom og meddelte ham det, og han sørget straks for de nødvendige tiltakene for å overføre nevøens levninger til Augsburg. Der gravla han ham i kirken St Afra. Den samme krypten som han hadde bestemt for seg selv, skulle etter hans vilje også romme hans yndling, som skulle ha blitt hans etterfølger.

Blant de stedene hvor Ulrik ofte oppholdt seg og ba, var kirken og klosteret til den hellige Magnus i Füssen, og han tok med seg noen av hans relikvier til Augsburg. Han dro også gjerne til klosteret i Kempten. Et annet av hans yndlingssteder, som allerede den hellige biskop Simbert av Augsburg (778-807) gjerne besøkte, var Staffelsee, hvor han var da han i mai 973 fikk nyheten om at keiser Otto I var død.

Fra da av begynte helgenens helse å bli synlig verre. Da dagen grydde den 4. juli 973, fikk Ulrik aske strødd på bakken i form av et kors, dette askekortet ble sprinklet med vievann og han ble plassert på det. Hans nevø Richwin kom med et budskap og hilsener fra keiser Otto II (973-83) da solen sto opp, og straks etter dette, mens presteskapet sang litaniet, døde Ulrik. Det var nøyaktig femti år etter at han ble biskop. Etter å ha ligget på paradeseng i domkirken i flere dager, ble hans levninger overført til St Afra og gravlagt ved sien av Adalbero i den forberedte graven der den 7. juli.

Overleveringen sier at han han ble gravlagt med det teppet som han pleide å sove på rett på bakken. Det var etter eget ønske at han ble bisatt i kirken St Afra (et korherrekloster grunnlagt i 751). Begravelsen ble feiret av hans venn, den hellige biskop Wolfgang av Regensburg (972-94). På 1000-tallet oppsto det rundt kirken et benediktinerkloster, som på 1400/1500-tallet ble avløst av den nybygde kirken Ss Ulrik og Afra. Man mente at jord fra hans grav kunne frastøte gnagere, og gjennom århundrene har mye jord blitt fjernet til dette formålet.

Allerede rundt ti år etter Ulriks død begynte hans tidligere domprost Gerhard å skrive hans biografi, hvor han ble beskrevet som prototypen på en Riksbiskop under ottonene. Ulriks grav ble snart et mye besøkt valfartssted, som utmerket seg gjennom mirakler, og det oppsto straks en lokal kult. Allerede på 900-tallet ble han opptatt i ulike nekrologer og kalendere, og allerede i 992 ble det ved vigslingen av domkirken i Halberstadt viet et sidealter til ham.

Ulrik har gått inn i historien som den første som ble formelt helligkåret av en pave etter en forutgående prosess. Det skjedde etter anmodning fra Ulriks etterfølgere som biskoper av Augsburg, Heinrich I (973-82), Eticho (982-88) og Liutold (988-96) – sistnevnte er nevnt i helligkåringsbullen. Helligkåringen ble foretatt den 31. januar 993 av pave Johannes XV (985-96) på en synode avholdt i Lateranet. Motivene bak den raske helligkåringen var blandet, og paven handlet i det minste delvis for å glede keiseren i Tyskland, men det er ingen tvil om Ulriks hellighet og eksemplariske styre som biskop. Helligkåringsbullen på latin er bevart. Dens ekthet ble i nyere tid betvilt av B. Schimmelpfennig i 1993 og G. Wolf i 1994, men den ble i 1995 lidenskapelig forsvart av E.-D. Hehl.

Etter Ulriks helligkåring ble hans levninger skrinlagt, og et spesielt kapell ble reist over skrinet. Kirken St Afra fikk etter hans helligkåring navnet Ss Ulrich und Afra. Ved siden av Ulriks grav lot hertug Henrik av Bayern, den senere hellige keiser Henrik II (1002-24; keiser fra 1014), i 1002 bisette keiser Otto IIIs innvoller. I 1036 vedtok synoden i Trebur feiringen av en messe i hans navn, og i 1061 er for første gang Ulriks navn nevnt ved siden av Afra for domkirken og klosteret i Augsburg.

I 1183 brant kirken Ss Ulrich und Afra ned, men hans relikvier ble gjenfunnet. I 1187 ble Ulriks relikvier overført til den gjenoppbygde klosterkirken i en praktfull. Keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) var til stede, og han bar selv koppersarkofagen sammen med sine sønner, tre biskoper og andre fyrster. Denne begivenheten førte til en oppsving for hans kult, og utallige pilegrimer fra de høyeste stender, keisere og konger, æret deretter hans gravsted og anbefalte seg selv for hans forbønn. En ny translasjon av hans relikvier skjedde i 1762 under dem fromme biskop Joseph, og etter at det ble reist tvil om deres ekthet, ble de undersøkt av en lege, og deretter ble de i 1764 lagt i et nytt barokkskrin. Minnet om denne translasjonen ble feiret hvert år den 13. mai. I 1962/63 ble krypten ombygd, og i 1971 ble det foretatt en ny medisinsk undersøkelse av relikviene. Ved 900-årsjubileet for hans død i 1873 ble hans relikvier båret i prosesjon med stor deltakelse gjennom de festpyntede gatene i byen. I 1973 ble tusenårsjubileet feiret.

Snart ble Ulrik navnepatron for mange kirker, kapeller og altere i det sørlige Tyskland og deretter også videre ut i Europa til Polen, Ungarn, Belgia og Italia. Han ble besunget i hymner og litanier, prist i reviderte levnetsbeskrivelser og fremstilt som et forbilde i sagaer og i jesuittenes skoleteater på 1600/1700-tallet. Ulrikskors etter forbilde av det legendariske seiersbringende korset fra slaget på Lechfeld, har fra 1500-tallet og frem til i dag brakt med av pilegrimer som beskyttelse mot uhell. I Ulrikssagaen heter det:

Ulrik levde i sitt kammer på det faderlige slottet i Wittislingen. Hver morgen gikk han til klosterskolen i Dillingen, som lå to timer unna, og det var ofte sen kveld før han kom tilbake igjen. Stien gikk gjennom en sumpmark, og ettersom gutten flere ganger hadde gått seg bort, lot hans mor hver dag rundt den niende timen ringe med en liten klokke, slik at han skulle finne veien hjem. En tåkefylt høstdag mistet Ulrik snart stien. For å komme seg frem raskere på den svake bakken som var full av vannhull, søkte Ulrik etter en støtte og rev opp en påle som var stukket i jorden som grensemerke mellom to enger.

Men uansett hvor mye han strevde, fant han ikke hjem, og også den familiære klokketonen uteble. Han ble svært redd og tenkte at han måtte overnatte ute. Da følte han plutselig en indre stemme som minnet ham om at pålen var fremmed gods. Ulrik snudde og satte grensepålen på sin rette plass, og straks hørte han lyden av klokken og kom seg trygt hjem til foreldrenes bolig rundt klokken to om morgenen. Hans far og mor hadde ventet på ham og var svært bekymret. Da ingen hadde ringt med klokken etter midnatt, kunne det bare  ha vært Guds stemme som viste gutten rett vei.

I Wittislingen finnes også i dag mange spor etter Ulrik: hans sannsynlige fødehus, gravstedet til hans mor Thietburga, den kirken som Ulrik fikk utvidet. I denne kirken ringes det fortsatt med kirkeklokkene hver dag rundt klokken 21 og klokken to om natten, de såkalte Ulrichsläuten, enestående i verden. Ulriks minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 4. juli:

Augústæ Vindelicórum in Bavária, sancti Udalríci, epíscopi, mira abstinéntia, largitáte et vigilántia illústris, qui post quincuagínta annos in epíscopátu nonagenárius óbiit.

I Augsburg i Bayern, den hellige Ulrik, biskop, berømt for sin avholdenhet, raushet og årvåkenhet, som etter femti år som biskop, døde nitti år gammel.

Han fremstilles i bispeornat til hest i slag, med fisk, en engel rekker ham krumstav og kalk eller det såkalte Ulrikskorset (som ligner på «jernkorset») til forsvar mot ulykke, sykdom og museplage. Han fremstilles med en fisk på grunn av legenden:

Da Ulrik en torsdag kveld satt ved bordet sammen med biskop Konrad av Konstanz, fordypet de seg i samtale hele natten, helt til det fredag morgen kom et bud fra hertugen av Bayern, som Ulrik hadde beskyldt for urett, med et brev. Som betaling til budbæreren rakte Ulrik ham et gåselår som var igjen etter måltidet torsdag kveld. En fredag ga biskop Ulrik en gang av vanvare et bud fra hertugen av Bayern et stykke stek med seg. Budet tok det med til hertugen og sa at han mistenkte biskopen for å bryte fastepåbudet på fredager. Hertugen var begeistret over å kunne returnere biskopens anklager om urett, men da han pakket ut gåselåret, var det blitt forvandlet til en fisk.

Ulrik avbildes også ofte med rotter. Han beskytter mot muse- og rotteplage, for gjennom hans forbønn ble landet den gangen forskånet for mus. Han hjelper mot feber, ved vanskelige fødsler og hundegalskap. Ham ber man om en lykkelig dødsstund, og han er skytshelgen for byen og bispedømmet Augsburg, Creazzo i Italia og vintersportsstedet Ortisei/St Ulrik in Gröden i Dolomittene i provinsen Bolzano/Bozen i regionen Trentino-Alto Adige/Trentino-Südtirol i Nord-Italia. Han er også skytshelgen for vevere og mot høydeskrekk.

Bilde

Ulrik krevde en høy moralsk standard av seg selv og andre. Hundre år etter hans død dukket det plutselig opp et brev som tilsynelatende var skrevet av ham, som gikk mot sølibatet og så på det som en unødvendig byrde og støttet gifte prester. Forfalskeren av brevet regnet med at meningen blant vanlige mennesker, som ville regne sølibatet som urettferdig dersom Ulrik, kjent for rigiditeten i sin moral, forsvarte ekteskap for prester. Men i realiteten hadde Ulrik tvunget gjennom sølibat for seg selv og sitt presteskap.

Gravene til Ulrik og Afra, de to skytshelgenene til bispedømmet Augsburg, er fortsatt godt besøkte valfartsmål. Han er også skytshelgen for en rekke andre tyske byer. Legenden vil ha det til at gravide kvinner som drakk av hans kalk, fikk lette fødsler, og derfor ble han skytshelgen for dem og for lette fødsler. Å berøre hans bispekors ble brukt for å helbrede mennesker som var bitt av huner med rabies.

For latinkyndige gjengir vi kanoniseringsbullen ved helligkåringen av Ulrik av Augsburg fra bollandistene (Jul. II. 80):

Ioannes Episcopus, Servus Servorum Dei, omnibus Archiepiscopis, Episcopis et Abbatibus in Gallia et Germania commorantibus. Salutem in Domino ac apostolicam Benedictionem. Cum conventus esset factus in Palatio Lateranensi pridie Kal. Februar., residente Ioanne sanctissimo Papa cum Episcopis et Presbyteris, adstantibus Diaconibus et cuncto Clero, surgens Rev.mus Luitolphus. Augustae Episcopus, inquit: Domine, sancsissime Praesul, si Vobis placet et omnibus Episcopis et Presbyteris, hic residentibus, libellus, quem prae manibus habeo, coram vobis legatur, de vita et miraculis venerabilis Udalrici, sanctae Ecclesiae dudum Episcopi, et quid libitum vobis fuerit, decernatur, quia Spiritus Sancti testatur praesentia et Conangregatio Sacerdotum, certum esse, quod legimus: quia nec potest Veritas nostra mentiri, cuius in Evangelio ista sententia est: duo vel tres congregati fuerint in nomine meo, ibi et Ego in medio eorum.

Quod cum ita sit; nam nec huic tam brevi numero Spiritus sanctus deest, quanto magis eum nunc interesse credamus, quando in unum convenit turba Sanctorum: sanctum namque est pro debita veneratione Collegium. Cumque perlecta esset vita praedicti sanctissimi Episcopi, ventum est ad miracula, quae sive in corpore, sive extra corpus gesta sunt, videlicet caecos illuminasse, daemones ab obsessis corporibus effugasse, paralyticos curasse, et quam plurima alia signa gessisse, quae nequaquam calamo et atramento illustrata sunt. Quae omnia lepida satis urbanitate expolita recepimus, et communi consilio decrevimus memoriam illius, id est sancti Udalrici Episcopi, affectu piissimo et devotione fidelissima venerandam: quoniam sic adoramus et colimus reliquias Martyrum et Confessorum ut eum, cuius Martyres et Confessores sunt, adoremus; honoramus servos, ut honor redundet in Dominum, qui dixit: Qui vos recipit, me recipit; ac perinde nos, qui fiduciam nostrae iustitiae non habemus, illorum precibus et meritis apud clementissimum Deum iugiter adiuvemur.

Quia divina saluberrima praecepta et sanctorum Canonum ac venerabilium Patrum instabant efficaciter documenta omnium Ecclesiarum Dei pio considerationis intuitu, et apostolici moderaminis annisu, utilitatum commoditatem, atque firmitatis perficere integritatem, quatenus memoria Udalrici iam praefati venerabilis Episcopi, divino cultui dicata existat, et in laudibus Dei diutissime persolvendis semper valeat proficere. Si quis interea, quod non credimus, temerario ausu contra ea, quae ab hac nostra auctoritate pie ac firmiter per hoc privilegium constituta sunt, contraire tentaverit; vel haec, quae a nobis ad laudem Dei, pro reverentia iam dicti Episcopi statuta sunt, refragari; aut in quoquam transgredi, sciat, se auctorita te beati Petri, Principis Apostolorum, cuius vel immeriti vices agimus, anathematis vinculo innodatum.

At vero, qui pro intuitu observator extiterit, benedictionis gratiam a misericordissimo Domino Deo nostro multipliciter consequatur et aeternae vitae particeps efficiatur.

Scriptum est per manum Stephani Notarii regionarii et Scriniarii sanctae Romanae Ecclesiae, in mense Februario, Indictione 6. anno 993.

Ego Ioannes, Sanctae Romanae catholicae et Apostolicae Ecclesiae Episcopus, huic Decreto a nobis promulgato consensi et subscripsi.

Data tertio Kalendas [nonas] Februarii per manum Ioannis episcopi sanctae Nepesinae Ecclesiae, et bibliothecarii sanctae sedis apostolicae, anno pontificatus domini nostri Ioannis sanctissimi papae XV octavo, et indictione sexta.