Etter utbruddet av konflikten tok Stefan tilflukt i Transilvania, hvor han søkte militær beskyttelse fra den militære kommandanten Johannes Hunyadi. Deretter flyttet han til hoffet til sin fetter Vlad III Dracula. I 1457 klarte han å skaffe 6 000 ryttere som militær hjelp, og dem brukte han i et seierrikt slag mot Petru Aron ved Doljești nær Roman. Etter et annet tapt slag ved Orbic flyktet Aron til Polen, mens Stefan ble kronet til fyrste (voivode) i Direptate den 12. april 1457. To år senere ledet han et angrep inn i Polen på leting etter Aron, men ble møtt av motstand. I stedet ble det undertegnet en avtale mellom Moldavia og Polen, hvor Stefan anerkjente kong Kazimierz IV Jagiellon (1447-92) som sin overherre, mens Aron fikk forbud mot å komme inn i Moldavia.
I sin regjeringstid styrket Stefan Moldavia og opprettholdt landets uavhengighet mot ambisjonene til de mektige naboen Ungarn, Polen og det osmanske imperiet, som alle søkte å underlegge seg landet. Han slo med suksess tilbake en invasjon fra den ungarske kongen Matthias Corvinus (1458-90) og slo ham i slaget ved Baia den 15. desember 1467, til tross for at ungarerne hadde tre ganger så mange menn. Dette slaget var det siste ungarske forsøket på å underlegge seg det uavhengige Moldavia, og det var like lite vellykket som tidligere forsøk. Matthias Corvinus ble nesten drept etter å ha blitt såret av piler tre ganger, og han klarte så vidt å unnslippe til Transilvania.
I 1468 kriget Stefan i Transilvania, fant Aron og fikk ham henrettet. Stefan og Corvinus skulle senere forhandle frem en fredsavtale og bli allierte, og i 1475 sendte Corvinus 1 800 soldater som hjalp Stefan i hans seier i slaget ved Vaslui. Stefan knuste også en invaderende Tatar-styrke ved Lipnic og invaderte Valakia i 1471 etter at dette fyrstedømmet hadde bukket under mot den osmanske overmakten og hadde blitt deres vasall.
Da den osmanske sultanen Mehmed II satte inn et gjengjeldelsesangrep mot Moldavia, ble slaget ved Vaslui (også kalt slaget ved Podul Înalt eller ved Racova) utkjempet den 10. januar 1475 mellom fyrst Stefan III og den osmanske beylerbey Hadân Suleiman Pasja av Rumelia (det vil si Balkan). Slaget fant sted ved Podul Înalt («den høye broen»), nær byen Vaslui i fyrstedømmet Moldavia, hvor opptil 120 000 osmanske soldater sto mot rundt 40 000 fra Moldavia, pluss et mindre antall allierte og leiesoldater. Stefan påførte osmanerne et avgjørende nederlag, og over 40 000 skal ha falt på osmansk side. Stefan ble senere belønnet med tittelen Athleta Christi («Kristi stridsmann») av pave Sixtus IV (1471-84), som refererte til ham som Verus christiane fidei athleta («Sann forsvarer av den kristne tro»). Stefan feiret ikke sin seier, i stedet fastet han i førti dager på vann og brød og forbød noen å tilskrive seieren til ham, i stedet insisterte han på at kreditt bare skulle gis til Herren. Stefans jakt på europeisk assistanse mot tyrkerne møtte liten suksess, selv om han hadde «kuttet av hedningens høyre hånd», slik han formulerte det i et brev.
For osmanerne kom tilbake, og den 26. juli 1476 sto slaget ved Valea Albă (også kalt slaget ved Războieni eller ved Akdere) mellom Stefan III og en tyrkisk invasjonshær under personlig kommando av sultan Mehmed II. Den moldaviske hæren ble fullstendig beseiret, og tapene var store på begge sider.
Etter slaget dro Stefan III for å besøke sin åndelige far, den hellige Daniel av Voronets (ca 1405-1496), i hans celle for å spørre om han skulle overgi landet til muslimene eller ikke. Daniel sa at han ikke skulle overgi seg, for han ville snart vinne en avgjørende seier. Daniel sa også til ham at etter at han hadde reddet nasjonen, skulle Stefan bygge klosteret Voronets med en kirke til ære for den hellige martyren Georg. Stefan hadde tro på Daniels profeti, så han trakk seg tilbake til den nordvestlige delen av Moldavia og begynte å samle en ny hær. Imens kunne osmanerne ikke erobre noen av de større moldaviske støttepunktene og ble stadig forstyrret av moldaviske angrep i liten skala. Snart sto de også overfor hungersnød, og situasjonen ble enda verre ved at det brøt ut pest. I mellomtiden ble anti-osmanske styrker samlet i Transilvania under Stefan V Báthorys kommando, assistert av Stefans fetter Vlad III Dracula. Konfrontert med denne hæren og med Stefans motangrep trakk osmanerne seg tilbake fra Moldavia i august 1476. Mange av dem døde under kryssingen av elven Donau. Sultanen returnerte til Istanbul uten å regne seg som beseiret, men også uten å ha erobret noe.
Mellom mai og september 1488 bygde fyrst Stefan III av Moldavia klosteret Voronets (rum: Mănăstirea Voroneț) med hovedkirken (katholikon) St Georg, muligens den mest berømte kirken i Romania, for å minnes seieren i slaget ved Vaslui. Klosteret kalles ofte «Østens Sixtinske Kapell», og freskene i Voronets har en intens nyanse av blått som i Romania er kjent som «Voronets blå». Ytterveggene, inkludert en fremstilling av Dommedag på vestveggen, ble malt i 1547 med en intens blå bakgrunn.
Stefan hjalp til med å styrte Vlad Draculas yngre bror, Radu den smukke, som hadde konvertert til islam og senere ble den osmanske kommandanten av Valakia. Deretter installerte Laiotă Basarab den gamle på tronen i håp om å bringe Valakia tilbake til den kristne leir. Dette viste seg å være illusorisk, ettersom Laiotă raskt vendte ryggen til Stefan og vurderte det slik at osmansk beskyttelse ville bedre hjelpe ham til å konsolidere sitt styre. Med Stefans støtte ble Laiotă fjernet fra tronen i 1482 av Vlad Călugărul, Vlad Draculas’ bror, og for resten av 1400-tallet forble Valakia relativt stabilt under hans styre.
Etter de moldaviske tapene av Chilia Nouǎ og Cetatea Albă syntes den osmanske trusselen mer åpenbar. Kong Johan I Albert av Polen (1492-1501) var Moldavias overherre, og da Stefan ba ham om militær assistanse, møttes de i 1494 på konferansen i Levoča, hvor de sammen med kong Vladislav II av Ungarn (1490-1516) og kurfyrst Johann Cicero av Brandenburg (1486-99) la planer for en ekspedisjon mot tyrkerne. Målet var å erobre tilbake Chilia og Cetatea Albă. Imidlertid mottok Stefan under uklare omstendigheter rapporter fra Ungarn om at Johan Albert planla å plassere sin egen bror, den polske prinsen Sigismund (senere kong Sigismund I) på den moldaviske tronen. I 1497 hadde Johan Albert klart å samle 80 000 menn og gjorde seg klar for ekspedisjonen da Stefan invaderte Galicia og plyndret området. Planene om å angripe osmanerne ble lagt til side, og Johan Albert dro i stedet mot Moldavia.
Johan Albert gikk inn i Moldavia ved Hotin, og til tross for at han ble rådet til å ta festningen, dro han rett mot hovedstaden Suceava. Etter en beleiring av Suceava (26. september-16. oktober) sto han overfor sult, sykdom, dårlig vær og en kommende vinter, så Johan Albert ble tvunget til å oppheve beleiringen. Etter noen forhandlinger forlot polakkene Suceava den 19.oktober. Selv om Johan Albert hadde akseptert Stefans betingelser, bestemte han seg senere for å bryte avtalen. Men dette var feilen Stefan ventet på. Den 26. oktober falt han polakkene i ryggen mens de marsjerte på en smal vei og passerte gjennom et tykt skogsområde som var kjent som Cosmin-skogen. Dermed var det polske tunge kavaleriet fullstendig ubrukelig. De ulike fasene av slaget varte i tre dager, og Stefan knuste invasjonshæren, som ble tvunget til å flykte i vill uorden, hele veien utsatt for nålestikk fra fyrstens styrker. Samtidig angrep en moldavisk avdeling den 29. oktober en hastig samlet polsk redningsstyrke og utslettet den fullstendig ved Lențești. Men da de polske styrkene igjen var ute i åpent lende, kunne de ta fordel av sitt tunge kavaleri, og den delen av de resterende styrkene som klarte å opprettholde en viss grad av orden og disiplin, klarte å komme seg tilbake inn i Polen, til tross for Stefans siste forsøk på engasjere resten av kongens hær i et utslettende slag da de prøvde å krysse elven Prut ved Cernăuţi. Etter den mislykkete kampanjen truet ikke polakkene Moldavia igjen i resten av Stefans regjeringstid.
Den 20. august 1503 sluttet Stefan en avtale med sultan Bayezid II som bevarte Moldavias selvstyre, men prisen var en årlig skatt til tyrkerne. Fra 1500-tallet og fremover skulle fyrstedømmet Moldavia tilbringe 300 år som en osmansk vasall.
Under angrepet ved Chilia Nouǎ i 1462 ble Stefan skutt i benet, og såret ble aldri fullstendig leget. Under slaget ved Șcheia i 1486 ble hans hest skadet. Begge falt, og Stefan ble liggende under hesten. Denne hendelsen forverret hans gamle skade i benet. Med tiden tilkalte han til sitt kongelige hoff mange leger, astrologer og andre personer som forsøkte å lege hans sår. Blant disse var Hermann, bacalaurio in medicina, astrologen Baptista de Vesentio, Maestro Zoano barbero fra Genova (i 1468), Isaac Beg (i 1473), Don Antonio Branca (dyktig til å fikse avskårne neser), Mateo Muriano fra Venezia (i 1502) og Hieronimo di Cesena fra Venezia (i 1503).
Mot slutten av sitt liv led Stefan av podagra, som gjorde hans hender og føtter ubevegelige. Den 9. november 1503 krev kong Vladislav av Ungarn til dogen av Venezia: «Voivoden av Moldavia er plaget av en gammel sykdom». Den 30. juni 1504 ble Stefans sår kauterisert av legene som var til stede i Suceava (en av dem var Hieronimo di Cesena fra Venezia). Operasjonen ga den gamle voivoden store smerter, og han døde to dager senere, om morgenen den 2. juli 1504. Han var 71 år gammel og ble gravlagt i klosteret Putna, som han selv hadde bygd.
Stefan oppnådde berømmelse i Europa for sin langvarige motstand mot osmanerne. Han gikk seirende ut av 46 av sine 48 slag og var en av de første til å vinne en avgjørende seier over osmanerne i slaget ved Vaslui. Han var en religionens mann og viste sin fromhet da han betalte Athos’ gjeld til Høyporten (osmanernes sentraladministrasjon) og dermed sikret at Athos kunne fortsette som et autonomt monastisk samfunn. Stefan var gift tre ganger, med Evdokia Olelkovici fra Litauen, Maria din Mangop og Maria Vochița. Han ble etterfulgt av sin sønn Bogdan III den enøyde (Bogdan al III-lea cel Chior) eller den blinde (Bogdan al III-lea cel Orb) (ca 1470-1517), voivode av Moldavia (1504-17). Han var sønn av Stefan og Maria Vochița og var sin fars eneste overlevende legitime sønn. Han hadde også en sønn fra et utenomekteskapelig forhold, men den sønnen og hans hustru grunnla det malte klosteret Probota.
Selv om Stefans regjeringstid var preget av kontinuerlig strid, brakte Stefans langvarige styre betydelig kulturell utvikling. Mange kirker og klostre ble bygd av Stefan selv, og noen av dem, inkludert Voronets, står nå på Unescos liste over Verdensarven. Stefans klostre inkluderer de berømte «malte» klostrene, som har sitt navn fordi de på utsiden har fresker på fasaden som bemerkelsesverdig nok er bevart etter 500 år med vær (bortsett fra nordsidene). Disse inkluderer de fantastiske malte klostrene Voronets, Moldovitsa og Suceavitsa, samt Putna (hvor Stefan hviler) og Neamts. På vest enden av sørfasaden på Voronets er det en freske av beleiringen av Konstantinopel. Stefans illegitime sønn grunnla klosteret Probota, et praktfullt monument over hans egen tro, som fortsatt blomstrer som en monastisk kommunitet for kvinner. Ironisk nok gikk Stefans sønnesønn, sønn av Probotas grunnlegger, som er avbildet på vestveggen i skipet i klosterets hovedkirke, over til islam, uten tvil fordi han foretrakk det enklere livet som dette falskt nok lovte ham.
Stefan betraktes av den rumensk-ortodokse kirke som en forsvarer av troen, av Kirken og av hele kristenheten. Stefans motstand mot det osmanske riket beskyttet hele Europa mot en invasjon. Det blir sagt at han bygde 44 kirker og klostre, en for hvert slag han vant (44 av 48). På slutten av 1800-tallet bestemte den rumensk-ortodokse kirke seg for å helligkåre Stefan. Han ble helligkåret av kirkens synode i Bucuresti den 20. juni 1992 sammen med sin åndelige far Daniel av Voronets og en rekke andre rumenske helgener. Stefan kalles «den hellige voivode Stefan den store» eller «Den rett-troende fyrst Stefan den store og hellige» (Dreptcredinciosul Voievod Ștefan cel Mare și Sfânt). Hans festdag i den rumensk-ortodokse kalenderen er dødsdagen 2. juli.
Kilder: en.wikipedia.org, oca.org, orthodoxwiki.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 2013