Den hellige Suneman av Holme (d. 870)

Den hellige Suneman (Suniman) levde trolig på 800-tallet i East Anglia i England. Han krediteres for å ha grunnlagt klosteret St. Benedikt i Holme (St Benet Hulme) nær Horning i Norfolk. Det skal ha skjedd rundt 820.

Den eneste bevarte beretningen om Holmes opprinnelse finner vi i en anonym østanglisk krønike fra 1300-tallet som går under navnet John Brompton (Chronicon Joannis Bromton). Ifølge Brompton ble en eremitt ved navn Suneman ledet av en engel og slo seg ned på den sand- og grusøya som var kjent som Cowholm og Calvescroft midt i sumpene nær Horning hvor elvene Bure og Thurne flyter sammen. Der bygde han et kapell til ære for St. Benedikt. Han ønsket velkommen andre eremitter som søkte å leve et liv i bot, og den lokale herskeren Horn, som Horning antas å ha fått sitt navn etter, ga dem det omliggende landet hvor de levde i mer enn femti år.

Året 870 var et fryktelig år for Kirken i East Anglia. Vikinghæren som hadde ankommet fra Danmark i 865, hadde blitt værende som en permanent okkupasjonshær, og da de hadde samlet hester og forsyninger fra engelskmennene, marsjerte de videre til York, hvor de slo seg ned til slutten av århundret. The Anglo Saxon Chronicle for 870 forteller at hæren red fra York tvers gjennom Mercia og til East Anglia. Der erobret de Thetford, og under sine høvdinger Ingwar (Hinguar) og Hubba beseiret og drepte de den hellige kong Edmund av East Anglia.

«På samme tid kom de til Medehampstede (Peterborough) og brente og slo det ned, slaktet abbeden og munkene og alt det de fant der. De gjorde det som var svært stort, slik at det ble til ingenting». Den hellige abbed Hedda av Peterborough og 84 av hans munker led martyrdøden.

Disse danskene viste en spesiell blodtørstighet overfor angelsaksiske klostre. Før de myrdet Hedda og alle munkene i Peterborough, hadde de allerede ødelagt klosteret i Bardney i Lincolnshire og drept alle munkene. De hadde også ødelagt Ely og drept med sverd begge kommunitetene av munker og nonner. Det samme skjedde i Holme (St Benet Hulme) i Norfolk, hvor Suneman var abbed, og i klosteret i Thorney, hvor de drepte den hellige Tothreds kommunitet (de hellige Tancred, Tothred og Tova av Thorney).

Deretter fortsatte danskene til Croyland, hvor de brøt seg inn i kirken akkurat da messen var over og prestene hadde ennå ikke forlatt koret. Abbeden Theodor og mange munker ble hogd ned foran alteret. Noen få unnslapp inn i skogen, men alle som forsøkte å gjemme seg i klosteret, ble slaktet ned. Gruppen kalles den hellige Theodor av Croyland og hans ledsagere.

Deretter bevegde hæren seg sørover og plyndret dobbeltklosteret Chertsey og Barking. Alle nonnene i Barking ble slaktet ned, og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) forteller at så mange som nitti munker også ble drept, blant dem abbed Beocca og presten Hethor. Det synes imidlertid usannsynlig at antallet skal ha vært så høyt som nitti.

Straks vikinghorden var på marsj, drepte og plyndret de vilkårlig. Men da de nådde Reading senere samme år, ser blodtørsten å ha blitt slukket, og de overvintret der. Mens de monastiske kronikørene betraktet disse danske hærene som militante hedninger som drepte de kristne for religionens skyld, mener noen moderne historikere at det heller var ønsket om bytte som drev dem.

Noen kortfattede annaler som ble samlet i Holme en gang før slutten av 1200-tallet, forteller for årene 870-71 at danskene da plyndret England «på den tiden Suneman, den første beboeren av stedet hvor St. Benedict's står i Holme, ble slaktet ned sammen med sine brødre». Den beretningen om Suneman som er bevart, er sammenflikket og trolig en forkortet versjon av et tidligere arbeid. Ingen identifiserbar kalender har overlevd fra klosteret St. Benedict's, og det er ikke bevart noen minnedag for Suneman.

På 900-tallet gjenoppbygde en from mann ved navn Wulfric kirken, samlet syv ledsagere og styrte denne religiøse kommuniteten i seksti år inntil kong Knuts dager (1018-35). Kongen utstyrte klosteret med eiendommer.

Det finnes ingen bevis på at Suneman hadde en kult på 1200- og 1300-tallet, for kronikørene i Holme knyttet ikke noen helgentittel til ham når de omtalte ham., og det er heller ikke sannsynlig at hans kult ble fremmet på 1400-tallet. William Worcestre (ca 1415-85) besøkte klosteret i 1479, og han er en temmelig samvittighetsfull oppdager av obskure kulter, men han nevner ikke Suneman, og i Holme syntes man på denne tiden å være fokusert på den lokale helgenen Margaret av Little Wood. Dersom Bromptons fortelling om Sunemans martyrium har noe grunnlag, er den utledet fra litteratur assosiert med en kult som for lengst var falt i glemsel.

Suneman er et kontinentalt germansk navn som sirkulerte i England før 863, og legenden kan ha vokst opp rundt kapellruinene hvor Wulfric etablerte sitt nye kloster. De benediktinske reformatorene på 900-tallet viste en spesiell interesse for Kirken før vikingenes tid, og det er mulig at historier om Suneman og Horn har trukket Wulfric til Holme. Alternativt har Sunemans legende blitt diktet opp etter Wulfrics ankomst for å føre Holmes opprinnelse tilbake til en hellig fortid. Suneman har en nær navnebror i den svenske martyren Sunaman, en av den hellige Sigfrid av Växjös tre hellige nevøer Unaman, Sunaman og Vinaman (d. 1040). Den hellige Edmunds kult var populær i Skandinavia, og spor av den martyrdrepte Suneman kan ha funnet veien til svensk folklore og hagiografi.1