Skytshelgen for ministranter, førstekommunikanter og arbeidere
Den hellige Tarsicius (it: Tarsicio) led etter tradisjonen martyrdøden i Roma en gang på 200-tallet. Hans minnedag står i ikke i den hellige Hieronymus' martyrologium, men det fantes en tidlig kult for ham.
Legenden forteller at han bar det allerhelligste sakrament gjennom Romas gater da han kom ut for en hedensk mobb. De nysgjerrige hedningene gjorde narr av ham og ville se hva han bar med seg, men han foretrakk å dø fremfor at Kristi legeme skulle vanhelliges. Mobben drepte ham med steiner og klubber. Da de kristne skulle begrave ham og ville ta Herrens legeme ut av hans fast knyttede hånd, fant de ingen ting - Herrens legeme hadde blitt ett med martyrens legeme. Tarsicius ble gravlagt på kirkegården som fikk navn etter den hellige pave Callistus.
Om dette fortalte pave Damasus I (366-384) i en inskripsjon på hans grav. En senere tradisjon forteller at ugjerningen fant sted på Via Appia og at Tarsicius var en akolytt (ministrant) som gikk med sakramentet til noen kristne som var i fengsel. Han ble gravlagt på Callistus-kirkegården. Hans historie ble videre utbrodert av den engelske kardinal Wiseman i hans roman Fabiola fra 1854. Mange forskere mener at pave Damasus' epitafs henvisning til den hellige Stefan indikerer at Tarsicius snarere var en diakon enn en ung gutt eller akolytt, som tradisjonen vil ha det til, men han kan ha vært legmann og av hvilken som helst alder. Det er heller ikke sikkert om han fraktet sakramentet til fengslede kristne eller fra pavemessen til presbytere i andre romerske kirker, siden det på denne tiden bare var biskoper som hadde rett til å konsekrere eukaristien.
Tarsicius' minnedag er 15. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er skytshelgen for ministranter, førstekommunikanter og arbeidere, samt et sakramentsbrorskap. Han blir fremstilt som gutt eller diakon med attributtene palme, hostie og stein. Hans grav er aldri positivt identifisert, men kirken San Silvestro in Capite hevder å ha relikvier av ham.