Den hellige Theodota av Filippopolis (d. ~318)

Den hellige Theodota levde i Filippopolis, hovedstaden i den romerske provinsen Trakia (nå Plovdiv i Bulgaria). Noen kilder mener at hun levde i Filippi i det østlige Makedonia i Nord-Hellas, men hagiografen Alban Butler (1710-73) avviser dette, for Filippi i Makedonia lå i den delen av imperiet som ble styrt av keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), mens Filippopolis lå i den delen som ble styrt av Konstantins medkeiser Licinius (308-24).

Mot slutten av Licinius’ styre, på en fredag i september i år 642 etter Alexander den stores død, det vil si i år 318 etter vår tidsregning (som ikke var tatt i bruk på det tidspunktet), ble det satt i gang en forfølgelse i Filippopolis (det gamle Eumolpias) i Trakia. Konstantin støttet åpent de kristne i vest etter at hans medkeiser Maxentius (308-12) var beseiret, og etter at Licinius hadde beseiret keiser Maximinus Daza, ga de to keiserne Konstantin og Licinius alle borgere i riket rett til fri religionsutøvelse – det berømte toleranseediktet av Milano i 313. Maximinus Daza var en grusom forfølger, men hans død i 313 fikk en slutt på den forfølgelsen som var satt i gang av keiser Diokletian (284-305; d. 311).

Men da det i 318 brøt ut krig mellom keiserne Licinius og Konstantin, som for øvrig var svogere, satte Licinius i gang nye forfølgelser, som pågikk helt til Licinius ble slått og deretter drept i 324. Licinius ser ut til å ha begynt sin forfølgelse i Trakia, hvor han residerte da. Theodota skal ha mottatt sin martyrkrone i denne stormens tidligste raseri. Men hennes acta kan ikke tas alvorlig.

Agrippa, prefekten i Filippopolis, ga på en viss fest for Apollo ordre om at hele byen skulle foreta et storslagent offer sammen med ham. Theodota, som tidligere hadde vært en skjøge, ble anklaget for å ha nektet å følge ordren. Hennes standhaftighet hadde oppmuntret 750 menn (muligens en tropp soldater) til å stå frem og bekjenne seg som kristne og nektet å delta i offeret. Theodota ble innkalt til prefekten for å bli avhørt.

Der innrømmet hun at hun hadde nektet å delta i offeret, og hun erklærte samtidig at hun med dette mente å gjøre offentlig bot fordi hun åpent hadde syndet. Hun var blitt kristen og erkjente først nå hvor avskyelig hennes tidligere liv hadde vært. «Det er nok at menneskene kjenner meg som skjøge, men jeg vil ikke også stå for Guds domstol som gudsfornekter etter en slik helligbrøde som et offer til avguden ville være».

Prefekten lot henne kaste i fengsel, hvor hun satt i 21 dager uten mat og drikke, men hele tiden i bønn. På veien til domstolen ba hun: «Jeg ber deg, Kristus, frels meg fra de gale veiene som djevelen har brakt meg ut på, da han forførte meg til å utføre en skjøges onde handlinger». På spørsmål om navn og stand svarte hun: «Theodota, etter mine gjerninger en skjøge, men om jeg er Kristi navn verdig, så kaller jeg meg samtidig en kristen».

Agrippa ga da ordre om at hun skulle bli grusomt pisket. De hedningene som sto nær henne, formante henne uopphørlig til å slippe torturen ved å adlyde prefekten i bare et øyeblikk. Men Theodota forble standhaftig, og under piskeslagene ropte hun ut: «Jeg vil aldri forlate den sanne Gud, og heller ikke ofre til livløse statuer». Prefekten ga da ordre om at hun skulle heises opp på strekkbenken og at hennes legeme skulle rives opp med en jernkam. Under disse pinslene ba hun innstendig til Gud og sa: «jeg tilber deg, o Kristus, og takker deg fordi du har funnet meg verdig til å lide slik for sitt navn».

Men hennes bønn til Frelseren førte til at hennes pinsler ble mangedoblet. Prefekten var rasende over hennes besluttsomhet og tålmodighet og sa til bøddelen: «Riv opp hennes kjøtt igjen med jernkammen, og hell deretter eddik og salt i hennes sår». Hun sa: «Så lite frykter jeg din tortur at jeg bønnfaller deg om å øke den til det ytterste slik at jeg kan finne nåde og oppnå den største kronen». Agrippa ga deretter ordre bødlene til å trekke ut hennes tenner, den ene etter den andre, noe de utførte voldsomt med sine tenger. Men selv ikke den grusomste tortur var i stand til å drepe henne.

Til slutt ga prefekten ordre om at hun skulle bli steinet til døde. Hun ble ført ut av byen, og under regnet av steiner ba hun: «Jeg ber deg, o Kristus, at du forbarmer deg over meg, som du nådig mottok skjøgen Rahab og røveren på korset fordi de bekjente deg. Jeg har virkelig elsket deg fordi du er den sanne Gud. Motta min sjel». Dette skjedde rundt 318. «Den gode røveren» kalles i kristen tradisjon den hellige Dismas (d. 33). De to bibelsitatene hun refererte til, var disse:

«I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet» (Hebr 11,31).

«Så sa han: ʽJesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!’ Jesus svarte: ʽSannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis’» (Luk 23,42-43).

Hennes minnedag er 29. september, men hun står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Hennes autentiske kaldeiske acta ble publisert av Stefano Evodio Assemani (1707-82), orientalist og titularerkebiskop av Apamea i Syria (Acta Sanctorum Martyrum Orientalium, 2, s. 221).