Den hellige Tysilio av Powys (~548-640)

Disse kildene forteller at Tysilio var andre sønn av den hellige Brochwel Ysgithrog ap Cyngen ap Cadell Deyrnllug, konge av Powys, og hans hustru Arddun Benasgell ferch Pabo av angivelig nordbritisk avstamming, datter av Pabo Post Prydyn og søster av den store abbeden Dunod av Bangor Iscoed. Han skal ha hatt to brødre, men vi kjenner bare navnet på Cynan Garwyn. Han var fetter av de hellige Asaph av Llanelwy (d. ca 610) og Deiniol av Bangor (d. ca 584).

Tysilio var helt fra ung alder tiltrukket av et monastisk liv, men faren mislikte disse tendensene, for han hadde utsett ham til et militært liv. Derfor flyktet den unge Tysilio fra kongehoffet en dag han var ute på jakt etter å ha fortalt om sine planer til sine brødre, som støttet ham. Han dro for å legge sin skjebne i hendene til den hellige abbed Gwyddfarch av Meifod (Caer-Meguaidd) i Montgomeryshire i Powys, som forfatteren av den latinske biografien kaller Guimarchus, og trygle om å få bli munk.

Meifod ble fra rundt 750 eller før hoffet for kongene av Powys på herregården Mathrafal, etter at Shrewsbury falt. Stedet var også et større kirkelig senter. Gwyddfarch bygde den originale kirken som ble erstattet av Tysilio rundt 625. Påstanden om at Tysilio var medlem av det herskende dynastiet i Powys kan forklare den senere betydningen av ham og hans kirke i Meifod, gravkirke for kongene av Powys, selv om at man må huske at kongelig avstamming var et svært vanlig attributt for helgener i middelaldersk keltiske hagiografi.

Da Tysilios brødre kom tilbake fra jakten, fortalte de faren om det som hadde skjedd. Han ble rasende og sendte en gruppe soldater fra Powys for å hente Tysilio tilbake, men kong Brochwel ble til slutt overtalt til å la sin sønn få bli værende. Men Tysilio fryktet flere vanskeligheter, så senere flyttet han vestover og grunnla kirken i Llandysilio på Ynys Tyslio eller Inis Suliau, også kalt Church Island («Kirkeøya»), på Anglesey-siden av Menai-stredet og evangeliserte Anglesey (Ynys Mon). Der ble han i syv år før han vendte tilbake til Meifod og etterfulgte Gwyddfarch som abbed.

Imidlertid nevner de walisiske helgengenealogiene en Tysul ap Corun og en Tysilio ab Enoc som to separate helgener som stammer fra Cardiganshire. Selv om disse skikkelsene kunne stå bak i det minste noen av de sørvestre dedikasjonene, kan de på den andre siden også ganske enkelt representere lokale dubletter av Tysilio av Powys. Det finnes også dedikasjoner til ham i Dyfed, noe som antyder at han i tillegg til å være en helgen fra Powys, også reiste til andre deler av Wales som peregrinus, pilegrim. Buchedd Beuno forteller at den hellige Beuno besøkte Tysilio i Meifod.

Ifølge den bretonske biografien skulle Tysilios dynastiske forbindelser fortsette å plage ham. Brochwel ble etterfulgt som konge av sin sønn Cynan Garwyn (ca 560-610), men i Tysilios biografi fortelles en annen historie. Den sier at Brochwel ble etterfulgt på tronen av sin sønn Jacobus (Iago), som bare levde i to år etter farens død. Det synes fra denne beretningen å ha vært uro på denne tiden, og Jacobus’ barnløse enke Haiarme (Gwenwynwyn) tenkte på å trekke Tysilio ut av hans kloster, sette ham på tronen og gifte seg med ham. Dette motsatte Tysilio seg og rømte til Bretagne sammen med en håndfull ledsagere, og det var kanskje da at Cynan Garwyn ble konge. Den bretonske biografien sier at Tysilio flyttet dit rundt 617, men faren døde rundt 560 og «kong Iago» to år senere. Det finnes imidlertid ingen andre steder hvor denne Iago kalles en sønn av kong Brochwel, så hele denne episoden kan være oppdiktet for å forklare helgenens flytting til Bretagne, og dermed støtte identifiseringen med Suliac.

En Suliac (Sulinus) som har en kult i Bretagne og skal ha bodd i Saint-Suliac, er mest sannsynlig en annen person enn den walisiske helgenen, selv om det hevdes at den bretonske helgenen har walisisk opphav. En bretonsk biografi gjør et livaktig, men lite overbevisende forsøk på å kombinere elementer fra biografiene til minst to menn. Men tradisjoner om Tysilios tidlige liv og karriere synes å ha blitt bevart i Suliacs latinske biografi. Sammenblandingen er forståelig, ettersom Tysilios navn er en utvidet eller hypokoristisk form (kjælenavn) av Ty-Suliau fra navnet Suliau (Silio), ikke ulikt Suliac.

Tysilio skal ha gått i land ved munningen av elven Rance i det nåværende departementet Ille-et-Vilaine, og etter et beleilig møte med den hellige Malo av Aleth (ca 520-ca 640) grunnla han kirken Saint-Suliac lenger opp elven.

Som den forutseende mann han var, hadde ikke Tysilio forlatt Wales uten å ta med seg sin kokk (archimagirus), og selv om denne kjøkkenets mester også var munk, hadde han en liten affaire de coeur med en jente på den andre siden av elven Rance. Han pleide å svømme over for å treffe henne. Men en gang han var på vei over elven, kveilet en enorm havål seg rundt ham, og den stakkars kokken var i livsfare. Han påkalte alle helgener om å komme ham til hjelp, men verken Malo, den hellige Samson av Dol (ca 490-ca 565) eller hans egen herre kunne frelse ham. Da kom han heldigvis til å tenke på den hellige Maglorius av Sark (ca 486-ca 575), og han påkalte ham for assistanse. I samme øyeblikk husket han at han hadde sin kniv festet i beltet, så han løsnet den og skar og hogg i ålen helt til den slapp taket. Denne historien opptrer i Maglorius’ legende og fortelles for å opphøye ham på bekostning av rivaliserende helgener.

Mens Tysilio var i Bretagne og hans kloster stadig vokste, mottok han nyheten om at hans svigerinne var død, og to av munkene i Meifod, som biografien kaller Pellibesten og Caramanien, kom til ham for å invitere ham til å vende tilbake til Wales. Tysilio var imidlertid fornøyd der hvor han var, og han ga budbringerne en evangeliebok og sin vandrestav og bød dem å returnere til Meifod uten ham.

Han skal ha avgått ved døden i sitt kloster snart etter, det skal ha skjedd en 1. oktober, men vi kjenner ikke årstallet. Ifølge tradisjonen døde han i 640. Men ifølge Cynddelw var Tysilio til stede i slaget ved Maserfelth (Maes Cogwy), muligens Oswestry, i 642 mellom Penda av Mercia og den hellige Osvald av Northumbria (ca 604-42), hvor walisisk tradisjon hevder at også Powys deltok ved Cynddylan ap Cyndrwyn. Dersom de siste kapitlene i den bretonske biografien avvises, er det ikke helt umulig at Tysilio fortsatt var i live og aktiv i Wales i 642, men hvis han virkelig var sønn av Brochwel Ysgithrog, strekkes kronologien til det ytterste – da må han ha vært rundt 95 år gammel da slaget fant sted.

Dessverre har manuskriptet til Tysilios latinske biografi som ble bevart i kirken Saint-Suliac ved Rance, forsvunnet, og alt det vi vet om den er fra manuskriptet Bibliothèque Nationale Française 22321 og fra lesningene i St Malos breviar, gjengitt i bollandistenes Acta Sanctorum, og fra den biografien hagiografen Albert le Grand OP skrev i Vies des Saints de Bretagne etter en kopi av biografien som var sendt til ham fra Saint-Suliac, og fra lesningene i breviarene og Legendaria fra Léon og Le Folgoët i departementet Finistère.

Senere walisisk tradisjon betraktet Tysilio som forfatter av en del poesi som er bevart i The Red Book of Hergest, men dette er åpenbart uriktig. Erkebiskop James Usshers påstand om at Tysilio skrev en «britisk kirkehistorie», er like feilaktig, men det som ligger under, er trolig hans forbindelse med det såkalte Brut Tysilio, som var antatt å ha vært kilden for Geoffrey av Monmouths Historia regum Britanniae, men det er nå anerkjent som en 1400-talls walisisk oversettelse av Geoffreys verk.

Tysilios grav finnes i vestenden av kirken Saint-Suliac ved Rance med et alter over, og der er også hans ring med en stor uslipt stein bevart under glass. Hans statue ved høyalteret fremstiller ham som munk i hvit drakt, uten mitra, men med stav. Folketroen mente at man kunne snu denne staven for å oppnå at vinden skiftet retning. St Suliau er også skytshelgen for Sizun i bispedømmet Quimper og for Tressignaux nær Lanvalon, og han hadde et kapell i Plomodiern nær Chateaulin i Finistère og et annet i Pleyben.

De kirkene som er viet til den kongelige helgenen Tysilio, er Meifod (sammen med Jomfru Maria) og Llandyssilio i Montgomeryshire, Llandyssilio på Anglesey, Llantyssilio og Bryn Eglwys i Denbighshire, Llandyssilio (yn Nyfed) på grensen mellom Carmarthenshire og Pembrokeshire og Llandyssilio Gogo i Cardiganshire. Sellack i Herefordshire, som kalles Lann Suluc i The Book of Llan Dâv, tilskrives vanligvis ham, og det samme gjelder den lille kirken i Llancillo i samme grevskap, noe som imidlertid er lite sannsynlig. Den opptrer som Lann Sulbiu i samme bok. I Rhiwlas i sognet Llansilin i Denbighshire er det en stor stein som tidligere var kjent som, som var det stedet hvor de unge samlet seg for sine leker. I Cornwall har det vært antakelser om at Luxulyan (Lan Sulien) hadde blitt grunnlagt av ham. Det blir sagt av noen sene forfattere at Tysilio etterfulgte den hellige Asaph som biskop av Llanelwy, men denne påstanden er helt grunnløs.

Tysilios minnedag er 8. november i de fleste walisiske kalenderne. I noen av de senere, for eksempel de i Peniarth MS 187 og The Prymer fra 1618, kalles han «konge av Powys». Vakene i Welshpool og Guilsfield ble holdt den 8. november. I Bretagne er hans festdag 1. oktober i missalet fra Saint-Malo (1609), breviaret fra Saint-Malo (1537 og 1627) og hos Albert le Grand. Men han minnes den 29. juli i manuskriptet til breviaret fra Tréguier (1400-t) og i breviaret fra Léon (1516). Minnedagen 1. oktober skyldes trolig en sammenblanding mellom ham og den St Silin som står i walisiske kalendere denne dagen, det vil si St Giles.

Tysilio er den viktigste helgenen fra Powys i det nørdøstre Wales. Hans navn huskes i flere kirke- og stedsnavn i det nordlige Wales – det mest berømte er det lengste stedsnavnet i Storbritannia: Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch, som på engelsk betyr «Saint Mary’s Church in the hollow of the white hazel near a rapid whirlpool and the Church of St. Tysilio of the red cave». Navnet ble imidlertid diktet opp sent på 1800-tallet av den fremvoksende turistindustrien i området.