Den salige Ulrika Fransiska Nisch (1882-1913)

Den salige Ulrika Nisch ble født som Fransiska Dettenrieder (ty: Franziska) den 18. september 1882 i landsbyen Oberdorf i Mittelbiberach i bispedømmet Rottenburg-Stuttgart i Württemberg i det sørøstre Tyskland. Hun ble døpt dagen etter. Hun kom fra svært fattig familie og var født utenfor ekteskap. Foreldrene, stallknekten Ulrich Nisch og hushjelpen Klothilde Dettenrieder, hadde forelsket seg og ønsket å gifte seg, men Klothildes mor motsatte seg dette. Borgermesteren i landsbyen nektet også å foreta den borgerlige vielsen, fordi Ulrich Nisch ikke hadde økonomisk mulighet til å fø en familie.

Da bestemte de to seg for å tvinge ekteskapet gjennom ved å få et barn. Under svangerskapet måtte Klothilde lide mye fra sin mor og landsbybeboerne, noe som sikkert virket inn på barnet. Ved dåpen i sognekirken i Mittelbiberach fikk datteren navnet Fransiska som tegn på forsoning, ettersom det var mormorens navn. Først et år senere kunne foreldrene gifte seg, den 24. september 1883 i sognet Oberstadion. De bodde da i Unterstadion. Først etter det fikk Fransiska farens etternavn.

Av foreldrenes tretten barn var det bare fem som nådde voksen alder. Selv om begge to og senere også barna måtte arbeide utrettelig, hersket det alltid stor nød i familien. Moren var tjenestejente i landsbyens vertshus. Fransiska tilbrakte sine første leveår i Oberdorf og ble oppdratt av mormoren og av morens søster Gertrud Dettenrieder, som også var hennes gudmor. Tidlig lærte Fränzi, som hun ble kalt, å be, og hun fulgte gjerne med de voksne til kirken Maria Schnee.

Som syvåring ble hun hentet til Unterstadion av foreldrene for å gå på skole der, hvor hun forble i bakgrunnen. Hjemme hadde hun vanskeligheter med å få den rette kontakt med foreldrene, fremfor alt fordi faren var temmelig hard mot henne. De to siste skoleårene var hun igjen hos tanten i Oberdorf. Også etter skoleavslutningen ble hun hos henne og hjalp henne i undervisningen, i gjestgiveriet og spesielt med å passe tantens to små sønner. Hun mottok sin første kommunion som trettenåring den 21. april 1895, og året etter ble hun fermet (konfirmert). Allerede som barn var hun preget av en dyp religiøsitet.

Etter at Fransiska var ferdig på grunnskolen i 1894, arbeidet hun for å bidra til å forsørge familien. I 1898 ble den 17-årige Fransiska sendt til onkelen Konrad Dettenrieder i Sauggart, som drev en landhandel og et ysteri. Der ble hun utnyttet langt ut over sine krefter. I 1899 flyttet hun til en protestantisk familie i Biberach med bakeri, bryggeri og vertshus. Da hun fikk høre at tyske jenter fikk mye høyere lønn i Sveits, søkte hun om en stilling der for bedre å kunne hjelpe sine foreldre og søsken. I 1901 ble hun tjenestejente i husholdningen til lærerseminardirektøren Josef Vinzenz Morger i Rorschach ved Bodensjøen i kantonen Sankt Gallen i Sveits, hvor hun fremfor alt skulle passe de fire barna.

Flere ganger hadde Fransiska gitt uttrykk for ønsket om å bli nonne i et strengt klausurert kloster, men hennes slektninger frarådet henne alltid dette, fordi hun ikke kunne stille med den vanlige medgiften for å tre inn i kloster. Bare hennes tidligere kateket, sogneprest Joseph Rupf, styrket henne med bemerkningen: «Hvis du har kallet, må du også dra!» I 1903 ble Fransiska svært syk av rosen, og hun ble pleid på sykehuset i Rorschach av de såkalte Ingenbohler Schwestern fra deres moderhus i Ingenbohl til hun fikk helsen tilbake. Dette er en sveitsisk kongregasjon som egentlig heter «Barmhjertige søstre av Det hellige Kors» eller Barmherzige Schwestern vom heiligen Kreuz (Congregatio Sororum Caritatis Sanctae Crucis – SCSC).

Søstrenes offerberedskap og fromhet imponerte Fransiska så høyt at hun fattet den endelige beslutningen om å gå i kloster. Hennes skriftefar, sogneprest Helg, rådet henne til å tre inn i det nygrunnlagte provinsialhuset for Baden-Württemberg i Hegne ved Bodensjøen i bispedømmet Freiburg im Breisgau. Han formidlet hennes opptak, til tross for hennes fødsel utenfor ekteskap og manglende medgift. Den 17. oktober 1904 kom den 22-årige Fransiska til klosteret i Hegne ved Konstanz, nord for øya Reichenau.

Novisemesteren spurte hvilket arbeid hun spesielt ønsket å utføre, og hun svarte: «Gi meg en post hvor jeg kan bringe mange ofre». Hun ble da bestemt for arbeid i kjøkkenet. Den 5. mai 1905 ble hun sendt til Zell-Weierbach ved Offenburg. Resten av sitt liv arbeidet hun på kjøkkenet i flere hus til denne kongregasjonen, som hovedsakelig drev med sykepleie. I 1906 ble hun kalt tilbake til Hegne, hvor hun den 24. april 1906 ble ikledd drakten og ble opptatt i novisiatet. Hun tok ordensnavnet Ulrika etter sin far. Etter året i novisiatet avla hun sine første løfter den 24. april 1907.

Dagen etter ble hun sendt til sykehuset i Bühl for å bli hjelpekokk i sykehusets kjøkken. Våren 1908 ble hun overført til Vinzentinushaus i Baden-Baden, hvor hun ble kommunitetens andrekokk. Selv i kjøkkenet levde hun i en tilstand av kontinuerlig kommunion med Gud, men med tålmodighet og kjærlighet til sin neste og alltid i ydmykhet og glede. Fra begynnelsen av 1912 hadde hun dype mystiske opplevelser, men tungt kroppsarbeid og et liv i forsakelse tok hennes krefter, i tillegg kom stadige hodesmerter og fryktelige trosanfektelser.

Den 15. juli 1912 kom søster Ulrika alvorlig syk til søstrenes sykehus i Hegne etter å ha fått tuberkulose i mai samme år. Full av kjærlighet og hengivenhet til Gud og med en dyp lengsel etter himmelen levde hun de siste månedene av sitt unge liv. Hun døde den 8. mai 1913 i Hegne, bare 30 år gammel. Hennes ry for hellighet spredte seg raskt, og de troende strømmet til hennes grav på klosterkirkegården i Hegne, tiltrukket av historier om tjenester som var gitt gjennom «den lille søsterens» forbønn.

I 1951 ble hennes saligkåringsprosess innledet etter initiativ fra biskopen av Freiburg. Innen 1963 besøkte så mange som 100.000 mennesker hennes grav. I 1982 fikk den nybygde kirken Maria Schnee undertittelen Schwester Ulrika Gedächtniskirche. Den 14. desember 1984 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. januar 1987 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det var en kvinne fra Wuppertal som hadde blitt frisk fra en uhelbredelig leversykdom på Ulrikas forbønn.

Hun ble saligkåret av paven den 1. november 1987 i Peterskirken i Roma sammen med ursulinernonnen Blandina Merten. Hennes minnedag er dødsdagen 8. mai. Når hun blir helligkåret, blir hun kanskje skytshelgen for kokker. I 1991 ble hennes relikvier overført til krypten i klosterkirken i Hegne. I hennes barndomshjem i Mittelbiberach har aksjonen «Wir helfen weiter» opprettet fire leiligheter for unge kvinner med barn.