Den hellige Virgilius av Salzburg (~700-784)

Den hellige Virgilius (Virgil, Vergil, Vergilius) ble født rundt 700 i Irland. Kanskje er hans navn en latinisering av det irske Fergal (Feargal, Fergil, Ferghil, Feirghil, Feirgil). Han kom fra en adelig familie, kanskje fra kongeslekten Loeghaire, og ble muligens utdannet av den hellige abbedisse Samthann i klosteret Colbroney. Ifølge Annals of the Four Masters og Annals of Ulster var han identisk med abbed Feirgil i klosteret Aghaboe ved Killarney i Queens County (nå Laois), men dette er omstridt. Han var svært lærd, og på grunn av sin fremragende kjennskap til matematikk ble han kalt Geometer («Landmåleren»).

Virgilius var en av de irske munkene som på 700-tallet var så besatt av misjonstanken at de utbredte Guds ord på kontinentet pro amore Christi, av kjærlighet til Kristus. Han ønsket å reise som pilegrim til Palestina, og rundt 742 kom han til franker-riket. Sammen med ham var Dub Dá Chrich (Dobdagrec, Dobdagrecus), som skulle bli abbed for et kloster i Chiemsee og vandrebiskop, og Sidonius, senere biskop av Passau. Virgilius ble snart en god venn av den frankiske hushovmesteren (major domus) under kong Kilderik III (743-51), Pipin den Lille (741-68; konge fra 751). Pipin beholdt ham ved det merovingiske hoffet i Cressy nær Compiègne i to år.

I 743 sendte Pipin Virgilius til Bayern for å slutte fred med sin svoger, hertug Odilo, som hadde ledet et mislykket opprør. To år senere overlot hertug Odilo Virgilius ledelsen av bispedømmet Salzburg, som da tilhørte Bayern og som hadde stått vakant siden den hellige Ruperts død i 720. Han var likevel først bare abbed i klosteret St. Peter, som biskop Rupert hadde grunnlagt, fordi han nesten halsstarrig kjempet mot bispeverdigheten. Først i 765 eller 767 mottok han bispevielsen. Før det hadde han i biskoppelige funksjoner latt seg representere av den irske vandrebiskopen Dub Dá Chrich.

Det virker som om Virgilius var av en noe vanskelig natur, og han vakte den hellige Bonifatius' motvilje. Bonifatius hadde siden 732 vært erkebiskop og pavelig legat og hadde utnevnt Johannes, Virgilius' forgjenger som abbed av St. Peter. Bonifatius mistenkte Virgilius for å ha heterodokse meninger, som noen andre irske misjonærer i området. To ganger klaget Bonifatius ham inn for den hellige pave Zacharias (741-52), og en tid ble han ansett som kjetter. Første gang var grunnen at Virgilius hadde hevdet at det ikke gjorde noen forskjell for sakramentet selv om en prest som var fullstendig ukyndig i latin, hadde uttalt dåpsordene feil: Baptizo te in nomine patria et filia et spiritus sancti («Jeg døper deg i Fedrelandets, Datterens og Den Hellige Ånds navn»). Han måtte dra til Roma og svare for seg hos paven, men hans forklaringer var så overbevisende at paven frikjente ham. Men andre gang handlet det om Virgilius' kosmologiske spekulasjoner og deres implikasjoner, som slik de var rapportert til ham av Bonifatius, fant paven svært sjokkerende og dømte mot Virgilius.

Hendelsen har vært gjenstand for mye diskusjon og har blitt brukt og overdrevet av polemiske grunner, men i virkeligheten er det langt fra klart hva Virgilius' ideer var. Det eneste som er bevart er pave Zacharias' brev, som erklærte at Virgilius kunne sette sin egen og andres frelse i fare dersom han fortsatte å lære at det var en annen verden under denne med andre mennesker og med en annen sol og måne. Det er klart at Virgilius lærte at jorden hadde form av en kule, og denne erkjennelsen var den gang allerede utbredt. Men det er ikke helt klart om han lærte at det på den andre siden av kulen levde mennesker som våre antipoder eller, som Bonifatius mistenkte, at han ga sin tilslutning til eksistensen av alveverdenen fra irsk folklore.

Paven valgte den linje at hvis Virgilius på noen måte benektet enheten i den menneskelige rase og derfor Frelsens universialitet, skulle det holdes en synode hvor han skulle fratas sin prestelige rang og ekskommuniseres; ellers skulle man la ham være i fred.1 Ettersom det ikke finnes bevis for at han ble prøvd, langt mindre fordømt for sine meninger, er det mest trolig at gnisningene skyldtes de keltisk/romerske kontroversene i England i disse århundrene. Først etter Bonifatius' død i 755 kunne Virgilius bli bispeviet i 765 eller 767, noe som ytterligere avkrefter kjetterteorien.

Virgilius største fortjeneste var misjoneringen i det nylig erobrede Kärnten (Karantania) og Slovenia. Den slovenske hertug Chitomar var blitt kristen under sitt fangenskap i Bayern, men folket var fortsatt hedninger, og de få prestene i landet kunne ikke omvende hele folket. Derfor ba han Virgilius om hjelp. Han sendte den hellige Modestus, sin irske korbiskop (vandrebiskop uten eget bispedømme), Libellus og flere prester for å omvende de hedenske slaverne i denne regionen, som han innlemmet i bispedømmet Salzburg. Arbeidet ble ledet fra de tre misjonssentrene Maria Saal, St. Peter i Holz og St. Johann ved Knittelfeld. Virgilius kalles slovenernes og Kärntens apostel.

Virgilius brakte også relikvier av de hellige Brigida og Samthann til Salzburg, og Samthann, som kan ha gitt Virgilius hans første utdannelse, er mer kjent i Østerrike enn i sitt hjemland. Han hadde også en spesiell interesse for Iona. Virgilius går også inn i historien som den som bygde den første domkirken i Salzburg, og den 24. september 774 overførte han relikviene av biskop Rupert, Chuniald og Gislar til det nye gudshuset. Virgil skrev flere skrifter, blant dem stridsskriftet Libellus Virgilii og trolig den første utgaven av Ruperts biografi, Vita Ruperti.

Virgilius ble ansett for en av sin tids lærdeste personer, spesielt innen teologi, filosofi, historie, astronomi og matematikk, men den praktiske og jordnære biskopen åpnet også de legende kilder i det senere Bad Gastein. Han fikk også åpnet de gamle malmgruvene, og den gjenopptatte malmgruvedriften skaffet landet gode inntekter. Takket være sin handlekraft ble Salzburgs innflytelsesområde utvidet helt til Ungarn og til Drau. Stiftelsen av Kremsmünster skjedde også på hans initiativ. Hele tiden sto han i forbindelse med sitt irske hjemland.

Virgilius døde den 27. november 784 i Salzburg, etter å ha kommet tilbake fra en visitasjonsreise. Han fant også sitt siste hvilested i domkirken. Han var lenge glemt, først da domkirken ble ødelagt av brann i 1167 og senere gjenoppbygd under biskop Konrad av Wittelsbach, fant man hans grav. Innskriften viste at biskop Virgilius hadde bygd kirken, og etter skrinleggingen av hans relikvier og overføring til et mer verdig gravsted, ble han i 1233 helligkåret av pave Gregor IX (1227-41), som en av de få irske munker. I 1288 ble det bygd et alter for ham i domkirken i Salzburg, og der har han siden vært bisatt. Hans navn ble I 1740 satt inn i Martyrologium Romanum.

Hans minnedag er 27. november, og han feires i hele Irland, spesielt i det irske bispedømmet Ossory. I det tyske språkområdet feires han sammen med sin forgjenger Rupert den 24. september, eller sammen med sin korbiskop Modestus den 24. november (bispedømmet Gurk-Klagenfurt).

Virgilius fremstilles som biskop med en romansk domkirke med to tårn eller med en pengeskål, ofte også med en jordklode. Han er skytshelgen ved barselsnød. Den mest pålitelige informasjonskilde om Virgilius er et epitaf (gravskrift) av Alkuin. Det eksisterer en biografi fra 1100-tallet, men den er mindre pålitelig, delvis på grunn av sin senere dato.