De hellige Valerius og Rufinus var martyrer i eller nær Soissons i det nordlige Frankrike mot slutten av 200-tallet, etter tradisjonen rundt 287, under keiser Diokletian (284-305). Muligens var de misjonærer sendt fra Roma, men man vet ikke noe sikkert om dem.
En annen versjon sier at Valerius og Rufinus var forvaltere av de keiserlige skattene i territoriet rundt Soissons. Som kristne fastet de regelmessig og ga rikelig med almisser, noe som var bevis på deres fromhet. Etter at keiser Maximian Herkules (286-305) hadde slått ned det opprøret i Gallia som er kjent som «Bagaude» nær Paris, etterlot han seg den mytiske og trolig fiktive Rictiovarus (Rictius Varus, Rixius Varus), som senere skal ha omvendt seg og lidd martyrdøden, som pretorianerprefekt (praefectus praetorii) i Gallia med ordre om å utrydde alle kristne.
Straks Rictiovarus hadde renset regionen nær Reims for kristne, dro han til Soissons, hvor han ga ordre til at Valerius og Rufinus skulle bringes frem for ham. De hadde gjemt seg i en skog da de hørte om forfølgelsene. Dessverre ble de oppdaget, torturert og halshogd ved hovedveien som førte til Soissons.
En kirke ble bygd over deres grav. Deres minnedag er 14. juni og deres navn står i Martyrologium Romanum og Martyrologium Hieronymianum.