Den salige William Greenwood (d. 1537)

Den salige William Greenwood var legbror i karteuserklosteret (Ordo Cartusiensis – OCart) i London. Karteuserne er den strengeste ordenen i den vestlige Kirken og består av semi-eremitter. De kommer sammen til tidebønnene og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, manuelt arbeid, studier og kontemplativ bønn. Ordenen ble grunnlagt i 1085 av den hellige Bruno karteuseren (ca 1030-1101).

Den engelske reformasjonen startet med en etter forholdene banal ekteskapssak. Se Martyrene fra den engelske reformasjonen for bakgrunnsinformasjon. Kong Henrik VIII (1509-47) hadde skilt seg fra sin dronning, Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania, og tidlig i 1533 giftet han seg med Anne Boleyn.

Den 30. mars 1534 vedtok parlamentet en suksesjonslov (Act of Succession), som krevde at alle over seksten år skulle anerkjenne Anne Boleyn som lovlig dronning og hennes barn som arvinger til den engelske tronen. Samtidig erklærte kongen seg som øverste leder for kirken i England, og han lot parlamentet vedta Suprematiloven (Act of Supremacy). En ed som anerkjente denne tittelen, ble gjort obligatorisk (supremati-eden). Men loven sa ingenting om hvordan eden skulle formuleres, og i praksis ser det ut til å ha vært store forskjeller. Det virker som om de fleste ble bedt om å sverge på suksesjonsloven, det vil si kongens ekteskap med Anne Boleyn. Implisitt lå dermed en anerkjennelse av at Henriks ekteskap med Katarina var ugyldig, noe som var i strid med pavens avgjørelse og som dermed involverte suprematispørsmålet.

Karteusermunkenes prestisje gjorde at kong Henrik bestemte seg for å kreve deres uttrykkelige tilslutning. Våren 1534, omtrent samtidig med at de hellige John Fisher og Thomas More ble sendt til Tower, fikk karteuserklosteret i London besøk av kommisjonærer som skulle sikre at eden ble avlagt. Først ba den hellige prioren John Houghton og hans økonom, den salige Humphrey Middlemore, om ikke å bli innblandet siden det ikke var deres sak, deretter sa de at de ikke kunne se hvordan et langvarig ekteskap som Henriks og Katarinas kunne være ugyldig. Da de nektet å undertegne eden av samvittighetsgrunner, ble de straks fengslet og innesperret i Tower of London.

Men etter en måned der ble de overtalt til å gi etter av erkebiskop Edward Lee av York, som overbeviste dem om at loven ikke stred mot troen. Men de fikk aldri se innledningen til loven. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet, signerte p. Houghton og flere munker eden med mange betenkeligheter og med tilføyelsen quatenus licitum esset, «så langt det er lovlig». Noen dager senere, den 6. juni 1534, kom en væpnet gruppe soldater til klosteret og tvang alle prestene til å undertegne den modifiserte eden. 27 prester, en diakon, to seminarister og tretten legbrødre signerte under sterkt press. Prior John Houghton sa: «Vår time er ennå ikke kommet, men innen et år skal jeg fullføre løpet».

I november 1534 ratifiserte parlamentet suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England», kalt Anglicana Ecclesia. Den 1. februar 1535 ble loven satt i verk og kongen tok tittelen formelt. Loven ble raskt fulgt av en forræderilov (Treason Act) den 15. februar, som krevde at supremati-eden skulle avlegges uten noen tilleggsklausuler. Loven gjorde det til høyforræderi å motsette seg kongens nye tittel, og straffen var dødsstraff ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Alle biskoper, prester og ordensfolk ble pålagt å undertegne et formelt dokument som eksplisitt anerkjente kong Henrik VIII som overhode for kirken i England.

De hellige karteuserpriorene Robert Lawrence fra Beauvale i Nottinghamshire og Augustine Webster fra Axholme i Lincolnshire var i februar 1535 i London i forretninger for sine klostre. Sammen med London-klosterets prior John Houghton dro de til kongens mektige og ambisiøse rådgiver Thomas Cromwell for å søke dispensasjon fra eden. Senere på året ble juristen og legmannen Cromwell utnevnt til kongens generalvikar for å styre den engelske kirken i kongens navn. Men alt Cromwell ønsket å vite var om de ville sverge en direkte ed eller ikke. Da de nektet, ettersom de mente at det var snakk om et trosspørsmål, ble de den 13. april 1535 dømt til å sperres inne i Tower.

Sammen med den hellige birgittineren Richard Reynolds fra klosteret i Syon Abbey i Isleworth ble de den 28. april 1535 stilt for retten i Westminster Hall. Alle fire nektet å anerkjenne kongen som overhode for Kirken i England, men de erklærte seg ikke skyldig i forræderi. Juryen rådslo lenge uten å komme frem til en fellende dom. Men da gikk den rasende Cromwell inn til juryen og truet med å få dem hengt, og da dømte de munkene til døden. Den 4. mai 1535 ble de henrettet i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park) ved å bli hengt, buksprettet og partert «hanged, drawn and quartered». Sammen med de tre karteuserpriorene og birgittinermunken Richard Reynolds ble også den salige sekularpresten John Haile henrettet, og de fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen. Da nyheten om henrettelsene spredte seg utenfor landet, følte hele Europa indignasjon og avsky.

John Houghtons hode ble satt på en stake på London Bridge og andre deler av kroppen ble hengt opp på andre trafikkerte steder i ulike deler av London. En av fjerdedelene med en arm ble hengt opp over porten til karteuserklosteret i byen for å skremme munkene til å gi etter.

Etter priorens død var ledelsen av karteuserklosteret i London overtatt av de gjenværende overordnede, den salige subprioren William Exmew og økonomen Humphrey Middlemore samt Sebastian Newdigate, som hadde vært ved hoffet og var en av kongens favoritter. Samme dag som priorene ble henrettet dukket erkediakon Thomas Bedyll, en agent for den kongelige kommisjonæren, opp ved karteuserklosteret med bøker og skrifter mot paven for å omvende munkene. Men deres motstand var ikke brutt ned, og han kom ingen vei med dem.

Noen uker senere anga Bedyll patrene Exmew, Middlemore og Newdigate for å ha nektet å avlegge eden. Den 25. mai 1535 ble de arrestert og sendt til Marshalsea-fengselet, hvor de ble lenket fast til veggen stående. Slik tilbrakte de sytten døgn, ute av stand til verken å sitte eller ligge. Deretter ble de brakt til Tower of London, og den 11. juni ble de stilt for retten. De ble dømt til døden som forrædere og ført tilbake til Tower. Den 19. juni 1535 led Middlemore, Exmew og Newdigate samme skjebne som sine priorer. I sine ordensdrakter ble de hengt, buksprettet og partert i Tyburn. Henrik VIII og noen adelsmenn betraktet henrettelsen fra utkanten av mengden, forbløffet over patrenes obsternasighet.

I nesten to år deretter ble ingen flere karteusere drept. Men så ble de salige munkene James Walworth og John Rochester arrestert og sendt som fanger fra London til karteuserklosteret i Hull i Yorkshire. De to nektet å avlegge supremati-eden, og for dette ble de dømt til døden. Den 11. mai 1537 ble de henrettet i York ved å bli hengt i kjettinger.

Karteuserne i London fikk en ny prior som hadde i oppgave å underminere kommuniteten. Matrasjonene ble skåret ned, åndelige bøker, til og med skriftene til grunnleggeren Bruno Karteuseren, ble fjernet. Den 18. mai 1537 ble det på nytt krevd at supremati-eden skulle avlegges, og nå ga fjorten munker opp og undertegnet den sammen med flere andre. Men patrene Thomas Johnson, Richard Bere og Thomas Green nektet å undertegne, og det samme gjorde diakon John Davy og legbrødrene William Greenwood, Robert Salt, Thomas Reding, Thomas Scryven, Walter Pierson og William Horn.

Disse ti ble den 29. mai kastet i Newgate-fengselet. I likhet med Exmew, Middlemore og Newdigate ble de lenket til pæler med jernkjettinger og kraver, stående og med hendene bundet på ryggen, men i dette tilfellet ble de etterlatt slik for å sultes til døde. Thomas Mores kusine og adoptivdatter Margaret Clement (f. Gigs) holdt dem i live en stund gjennom en heroisk innsats. Hennes mann John Clement var nå hofflege, og hun bestakk vokteren til å la henne slippe inn i fengselet forkledd som melkejente. På hodet hadde hun et stort melkespann fylt med kjøtt, og hun ga dem mat ved å putte den i munnen deres. Deretter lettet hun situasjonen noe for fangene ved å fjerne deres avføring.

Men da kongen spurte hvorfor karteuserne holdt seg i live så forbausende lenge, nektet den livredde vokteren Margaret adgang til fengselet. Hun fikk imidlertid lov til å gå opp på taket, og der fjernet hun noen takstein og heiste ned kjøtt i en kurv så nær fangenes munner hun klarte. Imidlertid klarte de å få tak i lite eller ingenting av maten i kurven, og da vokteren fryktet at arrangementet skulle oppdages, ble det snart slutt på også dette forsøket.

Deretter døde karteuserne en etter en mellom juni og september: William Greenwood (6. juni), John Davy (8. juni), Robert Salt (9. juni), Thomas Green og Walter Pierson (10. juni), Thomas Scryven (15. juni), Thomas Reding (16. juni), Richard Bere (9. august) og Thomas Johnson (20. september). Grunnen til at Richard Bere og Thomas Johnson levde så lenge, er trolig at Cromwell grep inn og ga ordre til at de som ennå ikke var døde, skulle gis mat slik at de kunne overleve for å henrettes. Men Richard og Thomas døde før henrettelsen kunne skje.

Legbroren William Horn var den eneste som overlevde utsultingen, og han ble satt i Tower. Tre år etter sine ordensbrødres død nektet han fortsatt å anerkjenne kongens overhøyhet. Han ble da trukket til Tyburn den 4. august 1540 og henrettet ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered».

Resten av karteuserne i London så skriften på veggen og trakk seg tilbake fra det monastiske liv, og de overga det som var igjen av klosteret til kongen. Deres overgivelse og utvisning skjedde den 14. november 1538. Alle de utflyttede eksmunkene fikk en årlig pensjon på £ 5. Venner av Henrik VIII fikk eiendommene, og «Den øverste leder for kirken i England» brukte klosterkirken til å lagre sine jakttelt i.

Disse salige karteuserne tilhører gruppen De atten engelske Karteusermartyrene, som alle ble saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.

De atten karteuserne hadde tidligere en felles minnedag den 11. mai, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».