| Melrose Abbey |
Den hellige Waldef (Waltheof, Walthen, Walden, Wallevus, Wallène; lat: Walthevus) ble født rundt 1100 i England. Han var andre sønn av jarl Simon av Huntingdon og hans hustru Matilda (Maud). Hun var datter av den hellige Waldef av Croyland, greve av Northampton og Huntingdon og angelsaksisk patriot, som var blitt halshogd av normannerne i 1076 og lokalt æret som martyr, og hans hustru Judith, som var niese av den normanniske kong Vilhelm Erobreren (1066-87). Waldef var dermed oppkalt etter sin morfar.
Waldefs eldre bror het Simon etter faren. I barndommen pleide Simon å bygge slott og leke med soldater, mens Waldef bygde kirker og klostre av steiner og tre. Da de vokste opp, arvet Simon farens krigerske legning sammen med hans tittel, mens Waldef hadde en sterk dragning mot det religiøse liv og var mild og fredselskende.
Etter at jarl Simon døde, ble Matilda i 1113 giftet bort av kong Henrik I (1100-35) til den hellige David av Skottland, den sjette og yngste sønnen av kong Malcolm III Canmore av Skottland og den hellige dronning Margareta av Skottland. Da Davids eldre bror Alexander ble konge av Skottland i 1107, ble David selv prins av Cumbria, som inkluderte regionen Lothian. Gjennom ekteskapet med Matilda ble David også engelsk jarl av Huntingdon, med sterke krav på jarledømmet Northumberland (en del av kongeriket Northumbria). I 1124 ble David konge av Skottland (1124-53).
Den 13-årige Waldef fulgte sin mor til Skottland og vokste opp ved det skotske hoffet, og der kom han under innflytelse av den hellige Ailred av Rievaulx, som var ti år yngre enn ham. Ailred var fra 1130 sénéchal (overhoffmester) ved hoffet, fordi kong David likte ham så godt for hans fromhet, vennlighet, ydmykhet og spiritualitet. Ailred ble en nær venn av Davids sønn Henrik, Waldefs halvbror. Etter en kraftig indre kamp trådte Ailred som 24-åring i 1134 inn i cistercienserklosteret Rievaulx i Yorkshire.
Waldef hadde selv blitt trukket mot et religiøst liv, men i stedet for å leve som hoffgeistlig, bestemte han seg for å gå i kloster. Rundt 1130 forlot han Skottland og sluttet seg til augustinerkorherrene i Nostell nær Pontefract i Yorkshire. Der hadde han embetet som sakristan. Etter en visjon av Jesusbarnet ble han i 1134 valgt til prior for Kirkham, som lå i samme grevskap og i likhet med Rievaulx nylig var grunnlagt av Walter Espec (de l'Espeque). Han forsto at han nå hadde ansvaret for andres helliggjørelse i tillegg til sin egen, så han fordoblet sin askese og observans.
Da erkebiskop Thurstan av York døde i 1140, valgte kannikene i York Waldef til hans etterfølger. Men valget hadde politiske overtoner og komplikasjoner. Dette var en tid hvor nepotisme ikke bare var akseptabelt, men tatt for gitt, og de mektige sørget for sine. Kong Henrik I av England (1100-35) hadde testamentert sin trone til datteren Matilda, som han hadde med sin hustru Matilda, Good Queen Maud, datter av dronning Margareta av Skottland og søster av kong David av Skottland. Henrik tvang baronene til ved tre anledninger å love at de skulle støtte datteren som hersker. Men ved kongens død i 1135 brukte biskop Henrik Blois av Winchester sin betydelige innflytelse til å ta det kongelige skattkammer i besittelse og få sin bror Stefan (1135-54) kronet til ny konge i hennes sted.
Da Matilda gikk i land i England for å kreve sin arv, begynte det en borgerkrig som splittet baronene og presteskapet. Samvittighetsfulle mennesker var i knipe – hvem var den rettmessige arvingen til tronen, og hvem skulle de støtte? Matilda etablerte sitt hovedkvarter i Gloucester, og hennes styrker vant støtte i den vestlige delen av landet. I 1140 kunne ikke kong Stefan stole på støtte fra den hellige erkebiskop Theobald av Canterbury (1139-61), som vendte seg i retning Matildas leir og ga henne åpen støtte året etter. Stefan trengte en kirkelig alliert, fremfor alt en erkebiskop av York han kunne stole på.
Waldef var kjent for sine skotske sympatier, ettersom hans mor var gift med Matildas onkel og han selv var oppvokst ved det skotske hoffet, så kong Stefan annullerte valget av ham. Deretter valgte kannikene i York med kongelig støtte den hellige Vilhelm av York til ny erkebiskop. Han var kong Stefans nevø – sønn av hans halvsøster. Erkebiskop Theobald av Canterbury motsatte seg valget, men kongen var så fast bestemt på å sikre det at han sendte Vilhelm av Aumâle, jarl av York, med en beskjed som ga dekanen ordre om å sikre hans valg. Jarlen satt faktisk i kapittelhuset i York mens kannikene rådslo, og erkediakon Walter, som stemte mot Vilhelm, ble grepet på vei hjem og fengslet i jarlens slott i Bytham i Lincolnshire.
En bitter strid fulgte etter valget. Det kom protester mot det, spesielt fra cistercienserabbedene i provinsen, men også erkediakon Walter av York og augustinerpriorer. De beskyldte Vilhelm for simoni og ukyskhet, og beskyldte også kong Stefan for å ha utøvd utilbørlig press for å få gjennom utnevnelsen av sin slektning. Den hellige Bernhard av Clairvaux støttet energisk sine medbrødre. Kong Stefan innsatte Vilhelm i erkebispesetets verdslige rettigheter, men erkebiskop Theobald av Canterbury nølte i denne situasjonen med å konsekrere ham. Begge parter appellerte saken inn for paven. Pave Innocent II (1130-43), Bernhards nære venn, hadde anerkjent Stefan som de facto konge av England, men forbeholdt seg retten til å bedømme gyldigheten av hans krav. Den pavelige legaten, biskop Henrik Blois av Winchester, konsekrerte Vilhelm den 26. september 1143. Biskop Henrik var kong Stefans bror og dermed også Vilhelms onkel.
Waldef følte seg tiltrukket av cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist), og han forsøkte å slutte sin kommunitet i Kirkham en bloc til Rievaulx, men han møtte sterk motstand. Hans plan ble ikke akseptert, så i 1145 ble han selv cistercienser i Wardon i Bedfordshire, et datterhus av Rievaulx. Kannikene la alle hindre de kunne i veien for ham, og han fant også livet som cistercienser svært strengt. Men han holdt ut i ordenen og flyttet til Rievaulx, hvor hans gamle venn Ailred var blitt valgt til abbed i 1148.
I 1149, bare fire år etter sin løfteavleggelse, ble Waldef valgt til abbed i Melrose, som nylig var gjenoppbygd ved bredden av elva Tweed av hans stefar, kong David. Han etterfulgte en abbed med et ustyrlig temperament. Han vant kommuniteten med sin ydmykhet, enkelhet og vennlighet, og i likhet med den hellige Majolus av Cluny foretrakk han å heller fordømmes for overdrevet barmhjertighet enn for overdrevet justis. Med hjelp av kong David grunnla han klostre i Cultram og Kinross.
Waldef var berømt for sin enorme nestekjærlighet til de fattige, sin personlige hellighet og dype askese. Hver gang han gjorde den minste feil ved en forglemmelse, skriftet han, en perfeksjonistisk praksis som hans skriftefedre følte som en prøvelse, noe en av dem innrømmet til Jordan, som skrev Waldefs biografi.
I 1159 ble Waldef valgt til biskop av St. Andrews i Skottland, men han avslo embetet fordi han forsto at hans liv nærmet seg slutten. Han fikk Ailred til å motsette seg valget og ikke tvinge ham til å akseptere det. Han døde en 3. august rundt 1160, rundt 60 år gammel, og han ble etter eget ønske gravlagt ved inngangen til kapittelhuset i Melrose.
Den 2. mai 1171 ble hans grav åpnet i nærvær av biskop Ingelram av Glasgow, kommuniteten i Melrose og en rekke munker og abbeder fra naboklostre. Hans legeme ble da funnet å være like friskt, og klærne som han var gravlagt i, hadde heller ikke råtnet. I 1206 ble en grav ved siden av Waldefs gjort klar for Vilhelm, den niende abbeden av Melrose. En murer ved navn Robert benyttet da anledningen til å undersøke innholdet av Waldefs grav, og han fant at den helliges legeme fortsatt var like friskt. I 1240 fulgte en ny translasjon, men denne gangen var legemet gått i forråtnelse.
Waldef ble aldri formelt kanonisert, men en folkelig kult fortsatte frem til reformasjonen. Hans minnedag er dødsdagen 3. august. Mens Waldef levde ble det fortalt om mange mirakler knyttet til ham, som eukaristiske visjoner av Kristus i former som passet til festene i julen, pasjonstiden og oppstandelsen, visjoner av himmel og helvete og mirakler med mangedobling av mat. I likhet med andre cisterciensere som Ailred og den hellige Robert av Newminster var Waldef av en mer tiltrekkende karakter enn mange monastiske reformatorer. I kunsten fremstilles han som en cistercienser som kneler ved en steinblokk i soloppgangen. På noen bilder gir han en blind mann synet tilbake. Hans biografi ble skrevet rundt 1210 av Jocelin av Furness etter oppdrag fra abbed Patrick av Melrose (1206-07).