Pacem in Terris

TIL VÅRE ÆRVERDIGE BRØDRE PATRIARKENE, ERKEBISKOPENE, BISKOPENE OG ANDRE OVERHYRDER SOM LEVER I FRED OG FELLESSKAP MED DEN APOSTOLISKE STOL TIL PRESTESKAPET OG DE TROENDE VERDEN OVER TIL ALLE MENNESKER AV GOD VILJE

Ærverdige brødre og kjære sønner, hilsen og apostolisk velsignelse!

Fred på jorden - det mål som til alle tider har vært gjenstand for menneskehetens dypeste lengsler kan hverken skapes eller opprettholdes anderledes enn gjennom en absolutt respekt for Guds skaperorden.

For det fremgår klart, både av vitenskapens fremskritt og av teknikkens oppfinnelser, at der såvel i de levende vesener som i universets krefter hersker en vidunderlig orden. Og samtidig vidner de om menneskets storhet - nemlig om dets evne til å oppdage denne orden og til å skaffe seg de redskaper som setter det i stand til å tøyle disse naturkreftene og ta dem i sin tjeneste.

Men det som vitenskapens fremskritt og de tekniske oppfinnelser fremfor alt viser, er Guds uendelige storhet, han som har skapt både universet og mennesket selv. ja, han har skapt universet av intet, og han har utfoldet i det all sin visdom og godhet. Som det heter i salmen: «Herre, vår Herre, hvor stort er ditt navn over den vide jord!»1 og et annet sted: «Hvor store dine gjerninger er, Herre! Alt har du skapt med visdom.»2

Og han har skapt mennesket «likt ham selv, i sitt eget bilde»,3 gitt det intelligens og fri vilje, og satt det til herre over universet, som det også heter i salmen: «Lite ringere enn englene har du gjort ham, med ære og herlighet har du kronet ham. Du har satt ham over dine henders verk, alt har du lagt for hans føtter.»4

Men universet står i sin fullkommenhet i den skarpeste kontrast til den forvirring som hersker såvel de enkelte mennesker imellom som mellom nasjonene, idet de opptrer som om alene makten kunne regulere deres innbyrdes forhold. Og dog har verdens Skaper preget sin orden i menneskenes indre, slik at de gjennom samvittigheten de lærer den å kjenne og blir påbudt å respektere den: «Selv er de et bevis på at Lovens krav er skrevet i deres hjerter. Det samme vidner også deres samvittighet om.»5 Og hvordan skulle det kunne være anderledes, siden alle de ting Gud har skapt, gjenspeiler hans uendelige visdom - og dette desto klarere, jo høyere på skapningens stige de står.6

Men mennesketanken begår hyppig den feil å tro at forholdene mellom individ og samfunn kan reguleres ut fra de samme lover som universets elementer og irrasjonelle krefter styres av. I virkeligheten er de lover som gjelder mennesket av en annen art og må søkes der hvor han som er alle tings Opphav har prentet dem inn, nemlig i den menneskelige natur.

For det er disse lover som klart viser menneskene hvilke normer de skal følge. Det gjelder individenes innbyrdes forhold i samfunnslivet; det gjelder forholdet mellom de enkelte borgere og de offentlige myndigheter innen hver enkelt stat; videre gjelder det forholdet statene imellom; og endelig gjelder det de enkelte individers og staters forhold til det verdensomspennende samfunn av nasjoner som det almene vel nå så innstendig krever å se virkeliggjort.

Første del: Det innbyrdes forhold mellom de enkelte mennesker

Ethvert menneske er en person, med plikter og rettigheter

Grunnlaget for ethvert velordnet og effektivt fungerende samfunn er det prinsipp at hvert menneske er en person; det vil si at det er et vesen utstyrt med intelligens og fri vilje. Derigjennom har det visse rettigheter og visse plikter som alle på en gang og umiddelbart utspringer fra dets natur. Dermed er de også universelle, ukrenkelige og ufortapelige.7

Og dersom vi betrakter den menneskelige persons verdighet i lys av de sannheter som er oss åpenbart av Gud, da kan vi ikke annet enn stille den på et enda langt høyere plan. For menneskene er jo gjenløst ved Kristi Jesu blod; ved Guds nåde er de blitt hans barn, hans venner og arvinger til den evige herlighet.

Rettigheter

Rett til livet og menneskeverdige livskår

Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne fore et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester. Derav følger at mennesket har rett til å bli tatt hånd om i tilfelle av sykdom, invaliditet, tap av forsørger, alderdom, arbeidsløshet, og i det hele tatt hver gang en uten egen skyld blir berøvet det nødvendige., til livets opphold.8

Rettigheter på det åndelige område

Enn videre har mennesket ut fra sin natur rett til respekt for seg og sitt rykte, til fritt å søke sannheten og - under det skyldige hensyn til almenvellet og den moralske ordens krav - til fritt å hevde sin mening og utbre den; til frihet i sin kunstneriske utfoldelse. Det har likeledes rett til en objektiv informasjon om begivenheter av offentlig karakter.

På samme måte er menneskets adgang til kulturgodene en naturgitt rettighet. Det betyr rett til såvel en elementær utdannelse som til en teknisk og faglig, i samsvar med den grad av utvikling ens eget samfunn har nådd. Her må man da bestrebe seg på å gi hver enkelt adgang til den høyere utdannelse han fortjener, slik at han såvidt mulig kan oppnå de stillinger og embeder i samfunnet som er i samsvar med hans evner og kompetanser

Rett til å ære Gud i samsvar med samvittighetens bud

Til menneskerettighetene hører også retten til å ære Gud i overensstemmelse med ens ærlige overbevisning, og til å bekjenne sin religion offentlig som privat. For, som Lactantius så klart uttrykker det: «Vi får livet for å vise Gud, som gir oss det, den skyldige ære, for å kjenne ham og følge ham alene. Denne plikt knytter oss til Gud og binder oss til ham; det er hva ordet religion betyr.»10

Og på samme måte sier vår forgjenger Leo XIII: «Denne sanne frihet, som virkelig er Guds barn verdig, og som på den edleste måte bevarer menneskets verdighet, hevder seg med glans mot all vold og all urett. Den har alltid vært Kirkens store ønske, og har alltid ganske særlig ligget den på hjerte. Denne frihet var det apostlene stadig hevdet, apologetene forsvarte i sine skrifter, og martyrer i mengder vigslet med sitt blod. »11

Rett til fritt valg av livskall

Enn videre hører det med til menneskerettighetene fritt å kunne velge det livskall en foretrekker: enten man ønsker å stifte familie (med samme rettigheter og plikter for mann og kvinne), eller man vil vie seg til prestegjerningen eller ordenslivet.12

Hva familien angår, grunnet som den er på et frivillig inngått og uoppløselig ekteskap, må den anses for å være det menneskelige samfunns naturlige selle. Derav følger at den har rett til all mulig bistand såvel på det økonomiske og sosiale område som på det moralske og kulturelle, slik at den kan styrkes og befestes og få den nødvendige hjelp til å utføre sin oppgave.

Det er fremfor alt foreldrenes rett som gjelder i forholdet til barnas underhold og oppdragelse.13

Rettigheter på det økonomtiske område

Ethvert menneske har rett til arbeid, men også til initiativ på det økonomiske område.14

Men til disse rettigheter er knyttet kravet om slike arbeidsvilkår som hverken er noen trusel mot ens fysiske eller moralske helse eller stiller ungdommens normale vekst i fare. Hva kvinnene angår, må de få arbeidsvilkår som er i harmoni med deres kjønn, slik at disse ikke betyr som er i noen hindring for deres plikter og oppgaver som hustruer og mødre.15

Menneskets verdighet gir det også rett til å utfolde en økonomisk aktivitet hvor det personlige ansvar får spille sin rolle.16 Enn videre, og det skal understrekes, har arbeideren rett til en lønn som er fastsatt ut fra rettferdighetens krav; og det vil si at - under det nødvendige hensyn til arbeidsgiverens muligheter - arbeideren har rett til en lønn som setter ham i stand til å leve et menneskeverdig liv med sin familie. Om dette sier vår forgjenger Pius XII: «Til den arbeidets lov som naturen selv foreskriver, svarer den like så naturlige rett for mennesket til av sitt arbeid å høste det han trenger til livets opphold for seg og sine barn. For menneskets herredømme over naturen har menneskenes trivsel og vekst som sitt formål.»17 Av menneskets natur utledes videre retten til å erverve privat eiendom, produksjonsmidler iberegnet. Som Vi har sagt et annet sted, er denne rett «et effektivt middel til å hevde den menneskelige persons verdighet og en hjelp til at det får utøve sitt ansvar på alle områder; den styrker tryggheten i hjemmet og er i det hele tatt til gagn for samfunnets fred og velferd.»18

Det er imidlertid også viktig å minne om at den private eiendom i seg selv betinger en sosial oppgave.19

Møte- og foreningsrett

Menneskets egenskap av samfunnsvesen medfører dets rett til å holde moter og til å slutte seg sammen med andre i foreninger; til å gi sine sammenslutninger den form som de finner best egnet for sitt formål, og til der å kunne handle fritt og på eget ansvar for å søke å oppnå dette mål.20

I denne forbindelse minner Vi om hva Vi selv med god grunn fremholdt i vår rundskrivelse Mater et Magistra: at det måtte bli dannet et større antall foreninger eller sammenslutninger, med det formål å gjennomføre slike saker som enkeltmennesker ikke alene kan greie - idet dette forekommer uomgjengelig nødvendig for å garantere den menneskelige person en tilstrekkelig grad av frihet og ansvar.21

Rett til emigrasjon og immigrasjon

Ethvert menneske har rett til fritt å leve og ferdes hvor det vil innenfor sitt lands grenser; likeledes, dersom gode grunner tilsier det, har det rett til å flytte til andre land og slå seg ned der.22 Og det faktum at man er borger av et bestemt samfunn, kan ikke hindre noen i samtidig å være medlem av den menneskelige familie, og borger av dette verdensomspennende samfunn som det menneskelige fellesskap betinger.

Borgerlige rettigheter

Den menneskelige persons verdighet betinger også retten til å ta aktivt del i det offentlige liv og til selv å bidra til samfunnets almenvel. For, som Vår forgjenger Pius XII har uttrykt det: «Mennesket som sådant er langt fra å være en gjenstand eller et passivt element i samfunnslivet; tvert imot, det er og må være samfunnslivets bærende faktor, dets grunnlag og endemål.»23

Så er den menneskelige person endelig også berettiget til lovens beskyttelse av egne rettigheter, en beskyttelse som er effektiv, lik for alle og i samsvar med rettferdighetens objektive normer. Det er dette Pius XII minner om i disse linjer: «Særegent for mennesket er dets evigvarende rett til lovfestet trygghet, til et eget og klart opptrukket område hvor det er beskyttet mot alle vilkårlige inngrep. Denne rett er en følge av den rettferdighetens ordning som Gud selv har fastsatt.»24

Plikter

Rettigheter og plikter knyttet sammen i den ene person

Hittil har vi minnet om en rekke av menneskets naturgitte rettigheter. Hos hver enkelt er de imidlertid uløselig knyttet til en serie tilsvarende plikter. Både rettigheter og plikter har sitt grunnlag og opphav i naturens lov, som også opprettholder dem og gjør dem urokkelige.

Dette gjelder for eksempel: Menneskets rett til livet, som svarer til plikten til å bevare det; retten til å føre et menneskeverdig liv, som medfører plikten til å leve på en verdig måte; og retten til å søke sannheten, som motsvarer plikten til å gi sin erkjennelse en stadig større dybde, et stadig videre omfang.

Gjensidig et i rettigheter og plikter blant menneskene i innbyrdes

Av dette følger: I samfunnslivet menneskene imellom forutsetter den enkeltes naturgitte rettighet en plikt hos alle andre til å anerkjenne og respektere denne rett. For enhver grunnleggende menneskerett henter sin autoritet fra den naturlige lov som både har gitt den og samtidig pålegger en tilsvarende plikt. Den som derfor hevder sine rettigheter, alt mens han enten fullstendig glemmer eller bare halvt oppfyller sine plikter, er ås sammenligne med en mann som river ned med sin ene hånd det han bygger opp med den andre.

Gjensidighet og samarbeid

Eftersom menneskene av naturen er samfunnsvesener, er de henvist til å leve i fellesskap og søke hverandres beste. Det vil si at for at en gruppe mennesker skal leve i den rette harmoni, må de anerkjenne hverandres rettigheter og plikter og sørge for at de får komme til utfoldelse. Men det betyr også at hver enkelt av fullt hjerte må bidra til å skape en samfunnsorden hvor rettigheter og plikter får gi seg et stadig mer fullkomment uttrykk.

Det vil da si, for å ta et eksempel, at det ikke er tilstrekkelig å anerkjenne menneskets rett til de nødvendige eksistensmidler; man må også bestrebe seg, hver efter evne, på å skaffe enhver det tilstrekkelige mål av dem.

Videre er det å bemerke at det menneskelige samfunn ikke bare skal opprettholde orden; det skal også skaffe sine medlemmer alle slags goder. Det forutsetter at man anerkjenner hverandres plikter og rettigheter; men det krever også at man samarbeider på alle de områder der våre dagers sivilisasjon gjør det mulig, ønskelig eller nødvendig.

I bevissthet om sitt ansvar

Den menneskelige persons verdighet krever også at hver enkelt får handle fritt og på eget ansvar. Så er det da først og fremst ut fra sitt personlige initiativ, på grunnlag av sin personlige avgjørelse at hver enkelt må utøve sine samfunnsmessige rettigheter, oppfylle sine samfunnsplikter og i det hele tatt delta i samfunnets mangfoldige virksomheter. Det vil altså si at hver enkelt må handle bevisst om sitt eget ansvar, ut fra sitt eget initiativ og sin egen overbevisning, og ikke drevet av tvang utenfra eller ytre press. For et samfunn som bare bygger på et innbyrdes styrkeforhold er umenneskelig, for så vidt som det jo innskrenker eller undertrykker menneskenes frihet i stedet for å hjelpe dem og oppmuntre dem til å utvikle seg og fullkommengjøre seg.

Et samliv i sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet

Og derfor er et samfunn velordnet, effektivt og i samsvar med menneskets verdighet bare i den grad det er grunnlagt på sannheten, slik som apostelen Paulus sier: «Bort med all falskhet, og si sannheten til hverandre; vi hører jo alle det samme legeme til!»25 Men det forutsetter at man oppriktig erkjenner sine gjensidige plikter og rettigheter. - Videre må et slikt samfunn lyde rettferdighetens krav; det vil si at man virkelig oppfyller sine plikter og respekterer andres rettigheter. - Så må kjærligheten få gi det liv, slik at hver enkelt føler andres behov som sine egne, lar andre få del i hva han selv har og streber efter å gjøre de åndelige verdier til felles gods for alle. - Og endelig må dette samfunn virkeliggjøres i frihet; det vil si på en måte som svarer til borgernes verdighet; med andre ord, slik at man respekterer dem som fornuftsbegavede vesener, som kan ta ansvar for sine handlinger.

Det menneskelige samfunnsliv må da først og fremst anskues som en realitet av åndelig karakter. For det utgjør jo en utveksling av kunnskaper i sannhetens lys; det gir menneskene anledning til å hevde sine rettigheter og utfore sine plikter; det oppmuntrer dem til å søke det moralske gode; det gir dem mulighet for glede seg i fellesskap over skjønnhetens mangfoldige uttrykk; det betyr en konstant oppfordring til å meddele andre det beste av ens eget, samtidig som det skaper et sterkt ønske om å få del i de åndelige rikdommer de andre besidder. Alt dette skal da gi liv og retning til de forskjellige uttrykk for samfunnslivet: den kulturelle, økonomiske og sosiale virksomhet, de politiske bevegelser og samfunnsformer, lovgivningen, og i det hele tatt til alle de former samfunnslivet antar under sin stadige utvikling og utfoldelse.

Gud og den moralske orden

Den orden som kjennetegner det menneskelige samfunn er moralsk i sitt vesen. Det er jo nemlig en orden som har sannheten som sitt grunnlag, som må fungere i samsvar med rettferdigheten, som bare i den gjensidige kjærlighet finner sin fulle utfoldelse, og som i full frihet stadig på ny må gjenskapes i en alltid mer menneskelig harmoni.

Denne moralske orden, hvis prinsipper er universelle, absolutte og uforanderlige, har sitt egentlige grunnlag i den sanne, personlige og transcendente Gud. Han, som er den første sannhet og det høyeste gode, er dermed også det menneskelige fellesskaps dypeste livskilde, og den som alene kan skape et velordnet og effektivt samfunn, i samsvar med menneskets verdighet.26 Som St. Thomas Aquinas sier: «Når menneskets fornuft er viljens rettesnor og målestokk for verdien av en viljesakt, skyldes dette at den selv har sin autoritet fra den evige lov, den guddommelige fornuft ... Derav følger at verdien av en menneskelig viljesakt avhenger langt mer av den evige lov enn av den menneskelige fornuft.»27

Tegn i tiden

En kan peke på tre trekk som karakteristiske for vår epoke.

Først og fremst ser vi hvordan arbeiderklassen gradvis har vunnet frem på det økonomiske og sosiale område. Arbeiderne begynte med særlig å hevde sine økonomiske og sosiale krav; derpå utvidet de sine fordringer til a gjelde også det politiske område; og endelig har de ønsket i få sin tilmålte del av den høyere kulturelle dannelse. Det vil da si at arbeiderne verden over idag nekter å bli betraktet som vesener uten fornuft og vilje, som en kan disponere over efter forgodtbefinnende; de har et levende krav på å få være mennesker, med adgang til alle samfunnslivets områder: det økonomske og sosiale, det politiske og det kulturelle.

Et annet faktum som ligger tydelig i dagen for enhver, er kvinnenes økende deltagelse i det offentlige liv. Denne utviklingen har vel gått hurtigst for seg i de folk som bekjenner seg til den kristne religion; den har gått noe saktere, men griper stadig videre om seg også blant folk av andre tradisjoner og sivilisasjonsformer. Efterhvert som kvinnene nå blir seg mer og mer sin menneskeverdighet bevisst, aksepterer de ikke lenger å bli behandlet som en livløs ting eller et blott og bart redskap. Både innen hjemmets vegger og i det offentlige liv krever de nå å få sine menneskelige rettigheter og plikter respektert.

Endelig konstaterer vi at den moderne verden, sammenlignet med en nær fortid, har undersått dyptgående endringer både sosialt og politisk. Alle folkeslag har nå enten oppnådd sin frihet eller er i ferd med å vinne den; det vil si at vi snart vil kjenne hverken herskende eller undertrykte nasjoner.

For alle mennesker, hvilket folk de enn tilhører, er idag enten allerede borgere av en fri og uavhengig stat eller kommer snart til å være det. Således er et mindreverdskompleks, som hos mange har eksistert i århundrer og årtusener, idag i ferd med forsvinne. Og på tilsvarende måte er der andre som ikke lenger slik som før hevder sin overlegenhet - en overlegenhet de baserte på sine økonomiske og sosiale privilegier, sitt kjønn eller sin stilling i samfunnet.

Tvert imot er det nå slik, at tanken om menneskenes likeverdighet av naturen er blitt vidt utbredt og alminnelig akseptert. Det vil også si at en rasemessig diskriminering iallfall ikke lenger søkes rettferdiggjort av doktrinale årsaker eller på teoretisk grunnlag. Dette er av største betydning og utgjør en vesentlig etappe på veien til et menneskelig samfunn basert på de prinsipper som Vi alt har pekt på. For efter hvert som menneskene blir seg sine rettigheter bevisst, må også nødvendigvis en bevissthet om deres plikter spire i dem. Hva ens rettigheter angår, må en fremfor alt hevde dem som uttrykk for ens menneskelige verdighet; så har alle andre plikt til å anerkjenne og respektere disse rettigheter.

Og i den monn samfunnets normer blir uttrykt i form av rettigheter og plikter, åpner også menneskene seg for de åndelige verdier. De lærer seg å først hva sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet betyr, og blir seg bevisst at dette er den verden de hører hjemme i. Ja, ikke det alene; for på denne måten blir de også bragt til bedre å kjenne den sanne, transcendente og personlige Gud. Og det vil igjen si at de lærer å betrakte forholdet til Gud som grunnleggende og avgjørende for deres liv - det liv de lever i sjelens innerste såvel som det de lever i samfunn med andre mennesker.