Herren skal gjøre et gjestebud for alle folk (kfr Jes 25, 6)
Kjære brødre og søstre!
Fastetiden som vi nå går inn i, er en gave fra Gud. Han ønsker å hjelpe oss til å gjenoppdage at vi er hans sønner og døtre, skapt og gjort nye av Faderens kjærlighet gjennom Kristus i den Hellige Ånd.
- Herren skal gjøre et gjestebud for alle folk. Disse ordene inspirerer dette fastebudskapet og leder oss først til å tenke over den himmelske Fars nådige forsyn for alle mennesker. Vi ser det i selve skaperhandlingen, da Gud "så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt (1. Mos 1, 31)." Det blir bekreftet i det privilegerte forholdet til Israels folk som Gud velger som sitt eget folk for å begynne frelsesverket. Til sist når dette nådige forsynet sin fullendelse i Kristus. I ham får alle folkeslag del i den velsignelse som var lovet Abraham, og vi mottar løftet om Ånden gjennom troen (kfr. Gal 3, 14).
Nettopp fastetiden er en gunstig tid for å gi Gud oppriktig takk for de underfulle verk han har gjort for menneskene til alle tider og særlig i forløsningen hvor han ikke sparte sin egen Sønn (kfr. Rom 8, 32).
Oppdagelsen av Guds frelsende nærvær i menneskene omskiftelige tilværelse, blir en spore til omvendelse for oss. Den gir oss følelsen av å være elsket av Gud og får oss til å prise og love ham. Vi gjentar med Paulus: "Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn (Ef 1, 3-4). Gud selv inviterer oss til bot og indre renselse for å fornye vår tro. Han kaller oss uopphørlig til seg selv. Hver gang vi opplever det nederlaget synden er, viser han oss veien tilbake til sitt hus. Der finner vi igjen den enestående omsorgen han har vist oss i Kristus. Ut fra vår opplevelse av Faderens kjærlighet vokser takknemligheten frem i oss.
- Fastevandringen forbereder oss til feiringen av Kristi påske, vår frelses mysterium. Dette mysteriet blir foregrepet i måltidet som Herren feirer med sine disipler på Skjærtorsdag i det han ofrer seg selv under brødets og vinens skikkelser. I feiringen av eukaristien "blir den oppstandne Herre virkelig, substansielt og varig nærværende [...] og livets brød bli ofret som pant på den kommende herlighet," som jeg uttrykte det i mitt apostoliske brev Dies Domini (nr 39).
Måltidet er et tegn på glede fordi vi der ser det intense fellesskapet mellom alle som deltar. Derfor er eukaristien virkeliggjørelsen av det gjestebudet for alle folk som profeten Jesaja forutså (kfr. Jes 25, 6). Dens eskatologisk mening er åpenbar. Gjennom troen vet vi at påskemysteriet allerede er blitt fullbyrdet i Kristus, men det må ennå fullbyrdes i hver og en av oss. I sin død og oppstandelse har Guds Sønn skjenket oss det evige liv som har sin begynnelse her på jorden, men vil få sin endelige fullbyrdelse i den evige påske i himmelen. Mange av våre brødre og søstre er i stand til å bære en situasjon preget av nød, bekymringer og sykdom utelukkende fordi de er sikre på en dag å bli kalt til det evige gjestebud i himmelen. Slik leder fastetiden vårt blikk bortenfor nuet, bortenfor historien og denne verdens horisont, mot det fullkomne og evige samfunn med den hellige Treenighet.
Velsignelsen som vi mottar i Kristus, bryter ned muren av tidsbegrensethet for oss og åpner porten til vår definitive deltagelse i Guds liv. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid (Åp 19, 9)." Vi kan ikke glemme at vårt liv har sitt endelige mål i dette gjestebudet, som foregripes i eukaristien. Kristus har ikke bare vunnet en ny verdighet for oss i vårt jordiske liv, men fremfor alt den nye verdigheten som Guds barn, kalt til å delta i det evige liv med ham. Fastetiden er en invitasjon til å overvinne fristelsen til å regne denne verdens virkelighet for å være den definitive, og å erkjenne at "vi har vårt fedreland i himlene" (Fil 3, 20).
- Når vi betrakter dette fantastiske kallet som Faderen retter til oss i Kristus, kan vi ikke unngå å se Faderens kjærlighet til oss. Dette forberedelsesåret til det store Jubileet i år 2000 vil hjelpe oss til å fornye vår bevissthet om at Gud er en Far som i sin elskede Sønn skjenker oss sitt eget liv. Av frelseshistorien, som han virker med oss og for oss, lærer vi å leve kjærligheten med fornyet styrke (kfr. 1. Joh 4, 10ff). Kjærligheten er den teologale dyd som jeg i mitt apostoliske brev Tertio Millennio Adveniente anbefalte å fordype i 1999.
Erfaringen av Faderens kjærlighet driver de kristne til å gjøre seg til en levende gave, til å følge en tjenestens og solidaritetens logikk som gjør dem åpne for å ta imot sine brødre og søstre. Kirken har i århundrenes løp vitnet om Guds kjærlighet i ord og gjerning på utallige felter. Også i dag åpner det seg for oss enorme områder hvor Guds kjærlighet må vise sitt nærvær gjennom de kristnes innsats. Nye former for fattigdom og de store spørsmålene som rir mange mennesker som en mare, venter på konkrete og passende svar. De ensomme, de som lever i utkanten av samfunnet, de sultende, de som er ofre for vold, de som er uten håp - alle må de gjennom Kirkens omsorg kunne oppleve vår himmelske Fars kjærlighet, han som helt fra verdens begynnelse har tenkt på hvert menneske for å fylle det med sin velsignelse.
- Når fastetiden leves med blikket rettet mot Faderen, blir den en enestående tid for nestekjærlighet som kommer konkret til utrykk gjennom legemlige og åndelige barmhjertighetsgjerninger. Tankene går særlig til dem som er utestengt fra den daglige forbruksfesten. Det finnes mange "Lasarus'er" som banker på døren til samfunnet. Det er alle dem som ikke har noen del i de materielle fordelene som fremskrittet har ført med seg. Det finnes vedvarende situasjoner av elendighet som må ryste de kristnes samvittighet og minne dem om deres plikt til å gjøre noe med dem, enten på en personlig basis eller i fellesskap.
Det er ikke bare enkeltmennesker som får anledning til å vise at de er beredt til å invitere de fattige til å ta del i deres velstand. Også internasjonale institusjoner, folkenes regjeringer og sentrene som dirigerer verdensøkonomien må påta seg å utarbeide modige planer for en mer rettferdig fordeling av jordens goder, både innad i de enkelte land og i forholdene folkene i mellom.
- Brødre og søstre, jeg retter dette budskapet til dere ved starten av fastevandringen for å oppmuntre dere på omvendelsesveien som fører til en stadig dypere kjennskap til det godhetens mysterium som Gud har rede for oss. Måtte Maria, barmhjertighetens mor, lede våre skritt. Hun var den første som kjente og tok imot Faderens kjærlige plan, hun trodde og er den "velsignede blant kvinner" (kfr. Luk 1, 42). Hun var lydig i lidelsen og ble slik den første som fikk del i Guds barns herlighet.
Måtte Maria styrke oss med sitt nærvær; måtte hun være "et tegn på sikkert håp" (Lumen Gentium, 68). Måtte hun gå i forbønn for oss hos Gud for at hans barmhjertighet skal bli utøst over oss på ny.
Vatikanet, 15. oktober 1998
Johannes Paul II