1. Kirken forbereder seg på å gå over terskelen til det tredje årtusen med blikket festet på Guds Sønns inkarnasjon. I dette øyeblikket kjenner vi mer enn noen gang behovet for å gjøre Apostelens lov- og takksigelselssang til vår: "Velsignet er han, vår herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus [...]Han har gitt oss sin skjulte vilje til kjenne - den frie beslutning han forut hadde fattet, for å virkeliggjøre den i tidenes fylde : Å sammenfatte alle ting i enheten i Kristus - dem i himmelen som dem på jorden." (Ef 1, 3-5. 9-10)
Det går klart fram av disse ordene at frelseshistorien finner sitt høydepunkt og sin ytterste mening i Jesus Kristus. I ham har vi alle mottatt "nåde over nåde" (Joh 1, 16) i det vi har oppnådd å bli forsonet med Faderen (kfr. Rom 5, 10; 2. Kor 5, 18).
Jesu fødsel i Betlehem er ikke en hendelse som kan forvises til fortiden. For foran ham står hele den menneskelige historie: Vår nåtid og vår fremtid blir opplyst av hans nærvær. Han er "den Levende" (Åp 1, 18), han "som er og som kommer" (Åp 1, 4). For ham skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og i dypet, og hver en tunge skal forkynne at han er Herren (kfr. Fil 2, 10). I møtet med Kristus oppdager hvert menneske sitt eget livs mysterium.1
Jesus er den virkelige nyheten som overgår alle menneskehetens forventninger, og slik forblir han for alltid gjennom historiens ulike epoker. Guds Sønns inkarnasjon og frelsen som han har virket med sin død og oppstandelse, er altså det virkelige kriteriet for å dømme den timelige virkelighet og ethvert prosjekt som har til hensikt å gjøre menneskelivet stadig mer menneskelig.
2. Det store Jubileet i år 2000 står for døren. Helt fra min første encyklika, Menneskenes Frelser, har jeg hatt denne begivenheten for øye med én eneste hensikt, nemlig å forberede alle til å gjøre seg lydhøre for Åndens virke.2 Begivenheten vil bli feiret samtidig i Roma og i alle delkirkene over hele verden, og vil, for å si det slik, ha to sentre: Byen hvor Forsynet har villet at Peters etterfølger skulle ha sete, og Det hellige land hvor Guds Sønn er født som menneske og har tatt på seg vår legemlige skikkelse fra en "jomfru ved navn Maria" (kfr. Luk 1, 27). Derfor skal Jubileet i tillegg til i Roma bli feiret med like stor verdighet og viktighet i det land som med rette kalles "hellig" fordi det har vært vitne til Jesu fødsel og død. Landet hvor det første kristne fellesskap spirte frem, er stedet hvor Guds åpenbaringer til menneskeheten har funnet sted. Det er det lovede land som har preget det jødiske folks historie og er holdt i ære også av tilhengerne av islam. Måtte Jubileet føre til ennå et skritt i den gjensidige dialogen helt til den dagen vi alle - jøder, kristne og muslimer - kan utveksle fredshilsenen i Jerusalem.3
Jubelåret fører oss inn i den kraftfulle språkbruken som den guddommelige frelsespedagogikken benytter for å bevege mennesket til omvendelse og bot. Dette er begynnelsen på og veien til menneskets helbredelse og betingelsen for å vinne tilbake det som mennesket ikke ville kunne oppnå bare av egen kraft: Guds vennskap, hans nåde og det overnaturlige liv, det eneste hvor menneskehjertets dypeste lengsler kan bli oppfylt. Inngangen til det nye årtusen oppmuntrer de kristne til å utvide sitt trosblikk mot nye horisonter i forkynnelsen av Guds rike. Vi skylder under disse særskilte omstendighetene å vende tilbake til Det annet Vatikankonsils lære med fornyet troskap. Konsilet kastet nytt lys på Kirkens misjonsinnsats med henblikk på nåtidens krav til evangeliseringen. Under Konsilet ble Kirken seg mer levende bevisst sitt eget mysterium og den apostoliske oppgave dens herre har betrodd den. Denne bevisstheten forplikter fellesskapet av de troende til å leve i verden med vissheten om at det må være "som en surdeig [og] som sjelen i det menneskelige samfunn, som selv skal fornyes i Kristus og forvandles til Guds familie."4 For effektivt å oppfylle denne forpliktelsen må de troende forbli i enheten og vokse i fellesskapet.5 Det forestående Jubileet er en sterk inspirasjon i denne retning.
De troendes skritt på veien mot det tredje årtusen bærer slett ikke preg av den tretthet som byrden av to tusen års historie kunne føre med seg. De kristne kjenner seg snarere styrket fordi de vet at de bringer verden det sanne lys, Kristus Herren. Når Kirken forkynner Jesus fra Nasaret, sann Gud og fullkomment menneske, stiller den hvert menneske i utsikt å bli "guddommeliggjort" og slik bli mer menneske.6 Dette er den eneste måten verden kan oppdage sitt høye kall og virkeliggjøre det i frelsen, som er Guds verk.
3. I disse årene som er en umiddelbar forberedelse til Jubileet, følger delkirkene min oppfordring fra Tertio Millennio Adveniente7 og forbereder seg gjenom bønn, katekese og ulike pastorale tiltak til denne begivenheten som fører hele Kirken inn i en ny periode av nåde og misjon. Det forestående Jubileet vekker også økende interesse hos dem som er på leting etter et tegn som kan hjelpe dem å skjelne sporene av Guds nærvær i vår tid.
Forberedelsesårene før Jubileet står i Treenighetens tegn: ved Kristus - i Den hellige Ånd - til Gud Fader. Treenighetens mysterium er opphavet til trosvandringen og dens ytterste mål når våre øyne endelig skal skue Guds ansikt i all evighet. Når vi feirer inkarnasjonen, holder vi blikket festet på Treenighetens mysterium. Jesus fra Nasaret, han som åpenbarer Faderen, har oppfylt den lengselen etter å kjenne Gud som alle mennesker bærer skjult i sitt hjerte. Det som skapningen bevarte i seg som et segl fra Guds skaperhånd og de gamle profetene hadde forkynt som et løfte, kommer fullstendig til syne i Kristi åpenbaring.8 Jesus åpenbarer Gud Faders ansikt, han som er "rik på miskunn og barmhjertighet" (Jak 5, 11). Ved å sende Den hellige Ånd åpenbarer han Treenighetens kjærlighetsmysterium. Det er Kristi Ånd som virker i Kirken og i historien. Man må lytte til ham for å gjenkjenne de nye tiders tegn og gjøre forventningen om Herrens gjenkomst i herlighet stadig mer levende i de troendes hjerter. Det hellige år skal derfor være en eneste uavbrutt lovsang til Treenigheten, den høyeste Gud. Her får vi hjelp av ordene til den hellige Gregor av Nazianz, kalt Teologen:
"Ære være Gud Fader og Sønnen,
universets konge.
Ære være Ånden, verdig til lovprisning og helt hellig.
Treenigheten er én Gud
som skapte og fylte alt:
himmelen med himmelske skapninger og jorden med jordiske.
Havet, elvene og kildene
fylte han med vanndyr
og ga alt liv med sin Ånd,
slik at alle skapninger
skulle hylle sin vise Skaper,
eneste kilde til liv og til livets opprettholdelse.
Mer enn noen annen
måtte den fornuftige skapning
alltid feire ham
som en stor konge og en god Far." 9
4. Måtte denne hymnen til Treenigheten som takk for Sønnens inkarnasjon bli sunget sammen av alle dem som har mottatt den samme dåp og deler den samme tro på Herren Jesus. Måtte Jubileets økumeniske preg være et konkret tegn på den vei som de troende i de forskjellige kirker og kirkesamfunn, særlig de siste tiårene, har gått og stadig går. Det er ved å lytte til Ånden at vi alle må bli i stand til i fullt fellesskap på en synlig måte å uttrykke den nåden det er å ha barnekår hos Gud, en nåde som begynte med dåpen: Alle er barn av den samme Far. Apostelen Paulus gjentar uopphørlig sin forpliktende oppfordring også for oss i dag: "Ett legeme og én Ånd, slik som dere jo er kalt til ett og samme håp. Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som troner over alle, virker gjennom alle og er i alle" (Ef 4, 4-6). For å låne den hellige Ireneus' ord: Vi kan ikke tillate oss å gi verden et bilde av uttørret jord etter at vi har mottatt Guds ord som himmelsk regn. Heller ikke kan vi noen gang gjøre krav på å bli ett eneste brød om vi hindrer melet i å bli knadd til en deig med hjelp av vannet som er utøst i oss.10
Hvert jubelår er som en innbydelse til en bryllupsfest. Fra de ulike kirker og kirkesamfunn i verden strømmer vi alle til festen som blir forberedt. Vi bærer med oss det som allerede forener oss, og det blikket vi har festet på Kristus alene gjør oss i stand til å vokse i enheten, som er en frukt av Ånden. Som Peters etterfølger er biskopen av Roma her for å gjøre invitasjonen til feiringen av Jubelåret mer inntrengende, for at totusenårsminnet for kristendommens sentralmysterium skal bli levd som en forsoningsvei og som et tegn på et ekte håp for alle som ser hen til Kristus og til hans Kirke, den som er et sakrament "for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet".11
5. Jubileet vekker minnet om mange historiske hendelser. Tankene går til år 1300 da pave Bonifatius VIII høytidelig innledet historiens første jubelår og slik innfridde ønsket til hele Romas befolkning. Han tok opp en gammel tradisjon som skjenket "rik tilgivelse og avlat for synder" til dem som besøkte Peterskirken i Den evige stad, og ville ved denne anledning innvilge "en avlat for alle synder som ikke bare var rikere [enn vanlig], men fullstendig."12 Fra da av har Kirken alltid feiret Jubelåret som en viktig etappe på sin vandring mot fylden i Kristus.
Historien viser hvor entusiastisk Guds folk alltid har levd jubelårene. Det har i dem sett en gjentatt anledning hvor Jesu invitasjon til omvendelse lyder sterkere. I løpet av denne vandringen har det ikke manglet misbruk og misforståelser, men de blir langt overgått av vitnesbyrdene om autentisk tro og oppriktig nestekjærlighet. Den hellige Fillip Neri ga et fremragende eksempel på dette da han i forbindelse med jubelåret i 1550 begynte "Den romerske nestekjærlighet" som et håndgripelig tegn på gjestfrihet overfor pilegrimene. Man kunne skrive en lang historie om hellighet med utgangspunkt nettopp i jubelårspraksisen og i fruktene av omvendelse som tilgivelsens nåde har frembragt i så mange troende.
6. I løpet av mitt pontifikat hadde jeg i 1983 gleden av å erklære det ekstraordinære Jubelåret i anledning 1950 års - jubileet for menneskeslektens forløsning. Dette mysteriet, som ble fullbragt i Jesu død og oppstandelse, er høydepunktet i en begivenhet som har sin begynnelse i Guds Sønns inkarnasjon. Derfor kan dette Jubileet med rette bli betraktet som "stort", og Kirken ytrer et levende ønske om å favne alle de troende for å tilby dem forsoningens glede. Fra hele Kirken vil lovprisning og takksigelse stige opp til Faderen, som i sin uforlignelige kjærlighet i Kristus har gitt oss å være "medborgere med de hellige og [høre] Guds eget husfolk til" (Ef 2, 19). I anledning denne store festen er også tilhengere av andre religioner hjertelig invitert til å ta del i vår glede, og det gjelder også dem som står fjernt fra troen på Gud. Som søsken i den samme menneskelige familie går vi sammen over terskelen til et nytt årtusen, et årtusen som vil kreve innsats og ansvar av alle.
For oss troende vil Jubelåret på en tydelig måte understreke frelsen som Kristus har fullbragt ved sin død og oppstandelse. Etter hans død kan ingen bli skilt fra Guds kjærlighet (kfr. Rom 8, 21-39) uten ved egen skyld. Barmhjertighetens nåde kommer alle i møte for at de som er forsonet, også skal kunne være "frelst ved hans liv" (Rom 5, 10).
Jeg fastsetter derfor at det store Jubileet i år 2000 skal begynne julenatt 1999. Det innledes ved åpningen av den hellige porten i Peterskirken som vil bli fulgt få timer senere av den innledende feiringen i Jerusalem og Betlehem og av åpningen av de hellige portene i de andre hovedbasilikaene i Roma. De store basilikaene i Roma er, foruten Peterskirken i Vatikanet, San Giovanni in Laterano (Laterankirken), Santa Maria maggiore og San Paolo fuori le mura (Sankt Paul utenfor murene). O.a.] Åpningen av den hellige porten i Sankt Paul utenfor murene blir utsatt til tirsdag 18. januar, begynnelsen på bønneuken for kristen enhet. Dette er for å understreke det særskilte økumeniske preg som kjennetegner dette Jubileet.
Jeg fastsetter dessuten for delkirkene at åpningen av Jubileet skal feires 1. juledag, vår Herre Jesu fødselsdag. Dette skal skje med en høytidelig messe i katedralen ledet av bispedømmets biskop og også i sidekatedralen. I sidekatedralen kan biskopen betro ledelsen av feiringen til en delegat. Siden seremonien med åpningen av den hellige porten er egen for Peterskirken og de andre patriarkalbasilikaene, vil det ved åpningen av Jubelåret i bispedømmene passe å vektlegge følgende elementer: En stasjon (statio) i en annen kirke som startpunkt for valfarten til katedralen, liturgisk fremheving av Evangelieboken og lesning av noen avsnitt fra denne bullen etter indikasjonene i "Ritual for feiringen av det store Jubelåret i delkirkene". Måtte julen 1999 være en lysende høytid for alle, opptakten til en særlig dyp opplevelse av nåde og guddommelig barmhjertighet, som vil vare helt til avslutningen av Jubelåret på festen for Herrens Åpenbaring, den 6. januar 2001. Måtte alle troende ta imot innbydelsen fra englene som ikke opphører å forkynne: "Ære være Gud i det høye! Og fred på jorden - blant alle dem hans nåde hviler over" (Luk 2, 14). Slik blir juletiden Det hellige års hjerteslag som inngir en overflod av Åndens gaver i Kirkens liv for en ny evangelisering.
7. Jubelårsinstitusjonen har i historiens løp blitt beriket med tegn som er vitner om det kristne folks tro og en hjelp i dets fromhetsliv. Blant disse tegnene må man først og fremst nevne valfarten som henspiller på menneskets kår. Mennesket liker å beskrive sin eksistens som en vandring. Fra fødsel til død, er ethvert menneske en homo viator. "reisende menneske" O.a.] Den hellige skrift bevitner på sin side flere ganger verdien av å begi seg av sted for å nå de hellige steder. For israelittene var det tradisjon å valfarte til byen hvor paktens ark ble oppbevart, eller å besøke helligdommen i Betel (Kfr. Dom 20, 18) eller den i Silo hvor Anna, Samuels mor, fikk sin bønn oppfylt (Kfr. 1 Sam 1, 3). Jesus underkastet seg frivillig Loven og dro også han sammen med Maria og Josef som pilegrim til den hellige by Jerusalem (kfr. Luk 2, 41). Kirkens historie er en levende dagbok fra en vedvarende pilegrimsferd. Å reise til byen til de hellige Peter og Paulus, mot Det hellige land eller mot gamle eller nye helligdommer viet til Jomfru Maria eller de hellige - dette er målet til mange troende som slik gir sin fromhet næring.
Med sine ulike kulturelle former til forskjellige tider har valfarten alltid vært et viktig øyeblikk i de troendes liv. Den minner om den troendes egen vandring i Frelserens fotspor. Den innebærer aktiv askese, anger over menneskelige svakheter, konstant årvåkenhet hva egen skrøpelighet angår og en indre forberedelse til hjertets fornyelse. Gjennom å våke, be og faste gjør pilegrimen fremskritt på veien mot kristen fullkommenhet og anstrenger seg for med Guds nådes hjelp å nå "frem til det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og i seg virkeliggjør Kristi hele fylde" (Ef 4, 13).
8. Ved siden av valfarten er et annet tegn den hellige port, som for første gang ble åpnet i Lateranbasilikaen under Jubelåret i 1423. Den minner om overgangen fra synden til nåden som alle kristne er kalt til å foreta. Jesus har sagt "Jeg er porten" (Joh 10, 7), for å vise at ingen kan ha tilgang til Faderen uten gjennom ham. Denne betegnelsen som Jesus gir seg selv, vitner om at han alene er Frelseren som Faderen har sendt. Det er én eneste vei som river døren til et liv i fellesskap med Gud opp på vidt gap: Det er Jesus, den eneste og absolutte vei til frelse. Bare på ham kan man fullt ut anvende salmistens ord: "Her er Herrens port, gjennom den går de rettskafne inn" (Sal 118 [117], 20).
Henvisningen til porten minner om at det er enhver troendes ansvar å gå over dørterskelen. Å gå gjennom denne porten vil si å bekjenne at Jesus Kristus er Herren, å styrkes i troen på ham for å leve det nye livet han har gitt oss i gave. Det er en avgjørelse som forutsetter friheten til å velge og samtidig det mot som skal til for å forlate noe i vissheten om å vinne det guddommelige liv (kfr. Matt 13, 44-46). Det er i denne ånd at Paven som førstemann vil gå gjennom den hellige port natten mellom den 24. og 25. desember 1999. Ved å krysse dørterskelen vil han vise Kirken og verden Evangeliet, kilde til liv og håp for det kommende tredje årtusen. Gjennom den hellige port, som er symbolsk bredere ved enden av et årtusen, vil Kristus føre oss dypere inn i Kirken, som er hans legeme og hans brud. På denne måten forstår vi hvor rike på mening apostelen Peters ord er når han sier at også vi, forenet med Kristus, blir brukt "som levende stener i et åndelig byggverk; [.] et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta" (1 Pet 2, 5).
