9. Et annet velkjent tegn for de troende, er avlaten, et av de vesentlige elementer i Jubelåret. I den kommer fylden i Faderens miskunn til syne. Han kommer alle i møte med sin kjærlighet, den som først og fremst kommer til uttrykk i syndenes forlatelse. Normalt gir Faderen sin tilgivelse gjennom botens og forsoningens sakrament.13 Ved bevisst og fritt å gi etter for alvorlig synd, blir den troende skilt fra nådens liv med Gud og derfor fra helligheten som han er kalt til. Kirken har mottatt fra Kristus fullmakten til å tilgi i hans navn (kfr. Matt 16, 19; Joh 20, 23). Den er Guds kjærlighets levende nærvær i verden, den Gud som bøyer seg ned mot alle menneskelige svakheter for å ta imot og omfavne dem i sin miskunn. Det er nettopp gjennom sin kirkes tjeneste at Gud utbrer sin miskunn i verden gjennom den dyrebare gaven som med et eldgammelt navn blir kalt "avlat."
Botens sakrament gir synderen "en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den rettferdiggjørende nåde"14 som er vunnet ved Kristi offer. Slik blir han på nytt ført inn i Guds liv og i den fulle deltagelse i Kirkens liv. Når den troende bekjenner sine synder, blir han virkelig tilgitt og kan igjen ta del i Eukaristien som tegn på at han har funnet tilbake til fellesskapet med Faderen og med hans kirke. Likevel har Kirken helt fra de eldste tider alltid vært fast overbevist om at tilgivelsen, som Gud gir vederlagsfritt, som en konsekvens medfører en virkelig forandring i livet, en gradvis eliminering av ondskap i vårt indre, en fornyelse av vår eksistens. Den sakramentale handling skulle være forbundet med en eksistensiell handling, med en virkelig renselse fra synden, som nettopp kalles bot. Tilgivelse betyr ikke at denne prosessen blir overflødig, men snarere at den får en mening, at den blir akseptert, tatt imot.
Forsoningen med Gud utelukker nemlig ikke at enkelte følger av synden består, følger som det er nødvendig å rense seg fra. Det er nettopp på dette området at avlaten blir viktig, siden den er et utrykk for "Guds miskunns totale gave".15 Med avlaten blir den angrende synderen ettergitt den timelige straff for de synder som allerede er tilgitt hva skyld angår.
10. Synden har nemlig en dobbelt konsekvens fordi den krenker Guds hellighet og rettferd og er en hån mot Guds personlige vennskap med mennesket. Først og fremst medfører den, om den er alvorlig, tap av fellesskapet med Gud og dermed utelukkelse fra deltagelsen i det evige liv. I sin miskunn skjenker imidlertid Gud tilgivelse for den alvorlige synden og forlater "den evige straff" som ville vært konsekvensen av den.
Dernest "fører enhver synd, også svakhetssynder, til en usunn binding til skapninger, noe som har behov for å lutres, enten her nede eller etter døden, i den tilstand som kalles skjærsilden. Denne lutringen fritar for det man kaller 'den timelige straff' for synd."16 Når den er sonet, fjernes det som står i veien for fullt samfunn med Gud og med vår neste.
På den annen side lærer åpenbaringen at den kristne ikke er alene på sin omvendelsesvei. I Kristus og gjennom Kristus blir hans liv med et hemmelighetsfullt bånd forbundet med livet til alle kristne i den overnaturlige enheten i [Kristi] mystiske legeme. Slik oppstår en vidunderlig utveksling av åndelige goder mellom de troende. Takket være den gavner den enes hellighet de andre langt mer enn hva den enes synd har kunnet skade dem. Det finnes personer som etterlater seg liksom et overskudd av kjærlighet, av båret lidelse, av renhet og sannhet, et overskudd som involverer og støtter de andre. Det er den realiteten vi kaller "stedfortredelse" og som hele Kristi mysterium hviler på. Hans overveldende rike kjærlighet frelser oss alle. Ikke desto mindre er det en del av storheten i Kristi kjærlighet at den ikke etterlater oss som passive mottagere, men trekker oss inn i sitt frelsesverk og, på en særlig måte, i sin lidelse. Det er hva de kjente ordene fra Kolosserbrevet sier: "[D]et som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken" (Kol 1, 24).
Denne dype realiteten blir uttrykt på en vidunderlig måte også i Johannes Åpenbaring. Der blir Kirken beskrevet som en brud, kledd i en enkel kledning av rent snehvit lin. Og Johannes sier: "Linet - det betyr de helliges gode gjerninger" (Åp 19, 8). For i de helliges liv blir det strålende tøyet vevd som er evighetens kledebon.
Alt kommer fra Kristus, men fordi vi tilhører ham, blir også det som er vårt, hans og vinner en helbredende kraft. Det er det som menes når man snakker om "Kirkens skattkammer", som er de helliges gode gjerninger. Å be for å oppnå avlat betyr å gå inn i dette åndelige fellesskapet og dermed å åpne seg fullt ut for de andre. For ingen lever for seg selv alene, heller ikke på det åndelige område. Den sunne opptattheten av ens egen sjels frelse blir befridd fra frykt og egoisme bare når den blir til omsorg også for den andres frelse. Dette er de helliges samfunns virkelighet, stedfortredelsens mysterium og bønnens mysterium som vei til forening med Kristus og hans hellige. Han tar oss med seg for at vi sammen med ham skal veve den nye menneskehetens klær, Kristi bruds kledning av snehvit lin.
Denne læren om avlat tydeliggjør altså først og fremst "hvor ondt og bittert det er å gå bort fra Herren Gud (kfr. Jer 2, 19). For når de troende vinner avlat, forstår de at de ikke ved egen kraft ville vært i stand til å gjøre godt alt det onde som de har bragt over seg selv og hele fellesskapet, og derfor blir de ansporet til frelsende ydmyke handlinger."17 Sannheten om de helliges samfunn som forener de troende med Kristus og med hverandre, sier oss dessuten hvor mye hver og en kan hjelpe de andre - levende eller døde - til å være stadig mer inderlig forenet med vår himmelske Far. I det jeg bygger på dette læregrunnlaget og tolker Kirkens moderlige sans, fastsetter jeg at alle troende, passende forberedt, i rikt monn skal kunne nyte godt av den gave avlat er, under hele Jubelåret, etter de bestemmelser som følger med denne bullen (kfr. vedlagt dekret).
11. Disse tegnene har lenge vært en del av jubelårsfeiringen. Guds folk vil heller ikke unnlate å skjelne andre mulige tegn på at Guds miskunn er virksom i Jubelåret. I mitt apostoliske brev Tertio Millennio Adveniente har jeg pekt på noen av dem som kan være en passende hjelp til å leve Jubelårets ekstraordinære nåde på en mer intens måte.18 Jeg vil her kort nevne dem.
Det dreier seg først og fremst renselsen av hukommelsen. Det er et tegn som krever en modig og ydmyk handling av alle, nemlig å erkjenne de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet. Det ligger i det hellige års natur å være en tid som kaller til omvendelse. Dette er det første ordet i Jesu forkynnelse, et ord som betydningsfullt nok kobles med beredskapen til å tro: "Vend om, og tro på evangeliet" (Mark 1, 15). Kristi befaling er en følge av bevisstheten om at "Tiden er inne" (Mark 1, 15). At Guds tid er inne, blir til et kall om omvendelse. Den er først og fremst er en frukt av nåden. Det er Ånden som driver hver enkelt til å "gå i seg selv" og se behovet for å vende tilbake til faderhuset (kfr. Luk 15, 17-20). Samvittighetsransakelsen er altså et av de mest avgjørende øyeblikk i et menneskes eksistens. For den plasserer hvert menneske foran sannheten om dets eget liv. Slik oppdager det avstanden som skiller dets handlinger fra det idealet det han har satt seg.
Kirkens historie er en historie om hellighet. Det nye testamente hevder med kraft dette kjennetegnet på de døpte: De er "hellige" i det mål de, skilt fra "verden", i den grad den er underlagt den Onde, vier seg til å dyrke den ene og sanne Gud. Ja, denne helligheten kommer til syne ikke bare i livene til de mange hellige og salige som Kirken han anerkjent, men også i livene til den uhyre mengden av ukjente menn og kvinner som er så stor at den umulig kan telles (kfr. Joh Åp 7, 9). Deres liv vitner om Evangeliets sannhet og gitt verden et synlig tegn på at fullkommenhet er mulig. Vi er likevel skyldige å vedkjenne oss at historien også registrerer ikke få hendelser som utgjør et motvitnesbyrd for kristendommen. På grunn av det båndet som forener oss med hverandre i [Kristi] mystiske legeme, bærer vi alle byrden av våre forgjengeres feil og synder. Dette er tilfelle selv om vi ikke har noe personlig ansvar for dem og selv om vi ikke kan dømme i Guds sted, han som alene kjenner menneskenes hjerter. Men også vi, Kirkens barn, har syndet og slik forhindret Kristi brud i å stråle frem i hele sin skjønnhet. Vår synd har vært til hinder for Åndens virke i mange menneskers hjerter. Vår svake tro har gjort at mange har henfalt til likegyldighet og fjernet seg fra et sant møte med Kristus.
Som Peters etterfølger ber jeg om at Kirken i dette barmhjertighetens år, styrket av den hellighet den mottar fra sin Herre, faller på kne foran Gud og bønnfaller om tilgivelse for sine barns fortidige og nåtidige synder. Alle har syndet, og ingen kan kalle seg rettferdig for Gud (kfr. 1. Kong 8, 46). La det stadig bli gjentatt "vi har syndet" (Jer 3, 25), men la oss holde vissheten levende om at "om synden økte, økte nåden så overveldende meget mer" (Rom 5, 20).
Faderens forbeholder sin omfavnelse for den som går ham angrende i møte, og den vil være den rettferdige lønnen for ydmykt å vedgå sine egne og andres feil i bevisstheten om at alle medlemmer av [Kristi] mystiske legeme er inderlig forbundet med hverandre. De kristne er innbudt til, foran Gud og foran de mennesker deres oppførsel er gått ut over, å påta seg feilene de har begått. La dem gjøre det uten å be om noe i gjengjeld, bare styrket av "Guds kjærlighet [som]er blitt utgydt i våre hjerter" (Rom 5, 5). Det vil ikke mangle rettsindige mennesker som vil være i stand til å se at fortidens og ofte nåtidens historie også vitner om marginalisering, urettferdig behandling og forfølgelse av Kirkens barn.
Måtte ingen dette Jubelåret ønske å unndra seg Faderens omfavnelse. Måtte ingen oppføre seg som den eldre broren i Evangeliets lignelse, han som nekter å gå inn i huset for å delta i festen (kfr. Luk 15, 25-30). La gleden over tilgivelsen være sterkere enn noe nag. Da vil Bruden stråle for verdens øyne med den skjønnhet og hellighet som kommer fra Herrens nåde. I to tusen år har Kirken vært vuggen hvor Maria legger Jesus og betror ham til alle folks tilbedelse og betraktning. Måtte eukaristiens ære og kraft skinne ennå mer gjennom Brudens ydmykhet, hun som feirer og bevarer den i sitt skjød. Under det innviede brødets og den innviede vinens skikkelser åpenbarer den oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus, lys for folkeslagene (kfr Luk 2, 32), at hans inkarnasjon er en vedvarende realitet. Han forblir levende og sann i blant oss for å nære de troende med sitt legeme og blod.
La oss derfor rette blikket fremover. Vår miskunnsrike Far regner ikke med de syndene vi virkelig har angret (kfr Jes 38, 17). Nå gjør han noe nytt, og i tilgivende kjærlighet foregriper han den nye himmel og den nye jord. Så la troen bli styrket, håpet vokse og kjærligheten bli stadig mer virksom for at de kristne skal kunne gi et fornyet vitnesbyrd i det kommende årtusens verden.
12. Et tegn på Guds miskunn som er særlig nødvendig i dag, er nestekjærligheten. Den åpner våre øyne for behovene til dem som lever i fattigdom og på randen av samfunnet. Dette er situasjoner som i dag rammer store sosiale sektorer og kaster en dødsskygge over hele folk. Menneskeslekten står overfor nye former for slaveri, som er mer subtile enn fortidens. For altfor mange mennesker fortsetter "frihet" å være et tomt ord. Ikke få land, særlig de fattigste, er tynget av gjeld som er blitt så stor at den vil være praktisk talt umulig å betale tilbake. Det er klart at man ikke kan oppnå en virkelig utvikling uten effektivt samarbeid mellom folk av alle språk, raser, nasjonaliteter og religioner. Det må bli slutt på de syndige og urettferdige overgrepene som fører til at noen dominerer over andre. Den som bare er opptatt å samle skatter på jorden (kfr. Matt 6, 19) "har ikke noen rikdom hos Gud" (kfr. Luk 12, 21). Likedan må det skapes en ny kultur av internasjonal solidaritet og samarbeid hvor alle, særlig de rike landene og den private sektor, tar sitt ansvar for en økonomisk modell som tjener hvert menneske. Vi må ikke mer utsette den tiden hvor den fattige Lasarus kan sette seg ved siden av den rike mannen for å delta i det samme måltidet og ikke lenger være tvunget til å livnære seg av smulene som faller fra bordet (kfr. Luk 16, 19-31). Den ekstreme fattigdommen er en kilde til vold, bitterhet og skandaler. Å bøte på den er et rettferdig verk og derfor et verk som bringer fred. Jubelåret er ennå et kall til hjertets omvendelse gjennom en forandring i livsførsel. Det minner alle om at man ikke skal absoluttgjøre hverken jordens goder, fordi de ikke er Gud, eller menneskets herredømme eller krav på herredømme, fordi jorden tilhører Gud og bare ham: "For landet er mitt, og dere er fremmede og gjester hos meg" (3. Mos 25, 23). Måtte dette nådens år røre hjertene til dem som har folkenes skjebner i sine hender!
13. Et tegn på sannheten i den kristne kjærligheten som er tidløst, men som taler særlig sterkt i dag, er minnet om martyrene. Deres vitnesbyrd må ikke bli glemt. Det er de som har forkynt Evangeliet ved å gi livet av kjærlighet. Martyren er, særlig i våre dager, et tegn på den større kjærligheten som innbefatter alle andre verdier. Martyrens liv reflekterer Kristi ekstraordinære ord på korset: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23, 34). Martyriet er en mulighet som forkynnes allerede i Johannes Åpenbaring, og den troende som har reflektert seriøst over sitt kristne kall, kan ikke utelukke dette perspektivet fra sin livshorisont. De to tusen årene som er gått siden Kristi fødsel, er preget av martyrenes vedvarende vitnesbyrd.
Vårt århundret som nå går mot slutten, har kjent tallrike martyrer, særlig på grunn av nazismen, kommunismen, rase- og stammekonflikter. Mennesker fra alle samfunnslag har lidd for sin tro og betalt med sitt blod for sin troskap mot Kristus og hans kirke eller modig tålt uendelige år med fengsel og alle slags savn for ikke å gi etter for en ideologi som var forvandlet til et nådeløst diktaturregime. Fra et psykologisk synspunkt er martyriet det mest talende vitnesbyrd om troens sannhet. Troen kan gi et menneskelig ansikt selv til den mest voldelige død og viser sin skjønnhet også under de mest grusomme forfølgelser.
Fylt av nåde vil vi under det kommende Jubelåret kunne la takkesangen stige opp til Faderen og synge: Te martyrum candidatus laudat exercitus. "Deg ærer martyrenes hvite hær." Fra Te Deum. O.a.] Ja, dette er skaren av dem som "har vasket sine kjortler og tvettet dem hvite i Lammets blod" (Joh. Åp. 7, 14). Derfor må Kirken i alle deler av verden forbli forankret i deres vitnesbyrd og omhyggelig vokte minnet om dem. Måtte Guds folk, styrket av eksempelet til disse sanne heltene fra alle tider, tungemål og nasjoner, tillitsfullt gå over terskelen til det tredje årtusen. Måtte beundringen for deres martyrium i de troendes hjerter gå hånd i hånd med ønsket om å kunne følge deres eksempel hvis omstendighetene skulle kreve det.
14. Jubelårets glede ville ikke være fullkommen om vi ikke vendte blikket mot henne som i full lydighet mot Faderen fødte Guds sønn inn i verden. I Betlehem kom tiden da Maria skulle føde (jfr. Luk 2, 6), og fylt av Ånden satte hun den nye skapningens Førstefødte til verden. Hun var kalt til å være Guds mor. Fra den dagen hun unnfanget i jomfruelighet, levde hun fullt ut sitt moderskap og kronet det ved foten av korset på Golgata. Her ble hun ved Kristi vidunderlige gave også Kirkens mor, og viser alle den veien som fører til Sønnen.
Jomfru Maria er stillhetens og lydhørhetens kvinne, lydig i Faderens hender. Alle generasjoner påkaller henne som "salig" fordi hun visste å gjenkjenne de underfulle ting Den hellige Ånd fullbyrdet i henne. Folkeslagene vil aldri gå trett av å påkalle barmhjertighetens mor, og de vil alltid finne tilflukt under hennes vern. Måtte hun, som sammen med sin sønn Jesus og sin husbond Josef var en pilegrim på vei mot Guds tempel, beskytte skrittene til dem som gjør seg til pilegrimer i dette Jubelåret. Måtte hun med særlig styrke gå i forbønn for det kristne folk i de kommende måneder, for at det skal oppnå en overflod av nåde og miskunn mens det gleder seg over de to tusen årene som er gått siden dets Frelser ble født.
La Kirkens pris gå til Gud Fader i den Hellige Ånd, for frelsens gave i vår Herre Jesus, nå og i all evighet.
Gitt i Roma, ved St. Peter den 29. november, første søndag i advent 1998, det enogtyvende år i mitt pontifikat.
Johannes Paul II
