IV: Hele det glade budskap hentet fra kilden
Budskapets innhold
26. Da katekesen er et avsnitt av eller et aspekt ved forkynnelsen av evangeliet, kan derfor heller ikke katekesens innhold være noe annet enn det innhold forkynnelsen av evangeliet selv har i sin samlede fylde. Det gjelder dermed det samme budskap: det gode budskap om frelsen, hørt på ny og på ny og grepet med hjertet, blir fordypet i katekesen gjennom refleksjon og systematisk studium: fordypet ved at man blir seg stadig mer engasjert bevisst hvilke følger det har for hver enkelts personlige liv. fordypet ved at dette gode budskap gjennom katekesen blir føyet inn i den organiske og harmoniske sammenheng, som den kristnes liv i samfunn og i verden er vitnesbyrd om.
Kilden
27. Katekesen vil alltid øse sitt innhold fra Guds Ords levende kilde som er gitt oss i Overleveringen og i Den Hellige Skrift; for «Den Hellige Overlevering og Den Hellige Skrift danner Guds Ords ene hellige skatt overlatt til Kirkens ansvar», slik det 2. Vatikankonsil minnet oss om det, idet det samtidig ønsket at «Ordets tjeneste, nemlig den sjelesørgeriske forkynnelse, katekesen og all kristen undervisning . . . (måtte få hente) sunn næring og hellig kraft ut fra Skriften» 57.
Å tale om Overleveringen og den Hellige Skrift som katekesens kilde, betyr å understreke at den må la seg prege og gjennomtrenge av Bibelens og evangelienes Ånd og holdninger gjennom stadig kontakt med tekstene selv; men det betyr også å peke på at katekesen vil bli rikere og virksommere jo mer den leser tekstene med Kirkens forstand og hjerte, og lar seg anspore av Kirkens refleksjon og dens to tusenårige liv.
Kirkens undervisning, liturgi og liv oppstår av denne kilde og fører tilbake hit under hyrdenes ledelse og fremfor alt under ledelse av det læreembetet som Herren har betrodd dem.
Credoet er et usedvanlig viktig uttrykk for læren
28. Et usedvanlig viktig uttrykk for den levende arv som er overgitt til hyrdenes varetekt, finnes i Credoet, eller, mer konkret, i de trosbekjennelser som har sammenfattet Kirkens tro i en vellykket syntese til avgjørende tider av historien. I løpet av århundrene var et av katekesens viktigste elementer nettopp «traditio symboli» (eller overrekkelsen av troslærens sammenfatning i de viktigste momenter), som ble etterfulgt av overrekkelsen av Fadervår. I våre dager er denne uttrykksfulle ritus igjen blitt innført i sammenheng med katekumenatet 58. Og vi reiser nå spørsmålet: kan man finne en enda mer utvidet, om enn tilpasset bruk av denne ritus, for å understreke de overmåte viktige øyeblikk hvor en ny Jesu Kristi disippel med full klarhet overtar den trosskatt han fra nå av med dypt alvor ønsker å trenge inn i?
Min forgjenger Paul VI ville med sitt «Gudsfolkets Credo», som han proklamerte i anledning av 1900-årsfeiringen av apostlene Peter og Paulus' martyrium, sammenfatte de vesentligste elementer i den katolske tro, fremfor alt de som forårsaket større vanskeligheter for mange, eller stod i fare for å bli glemt 59. Dette Credo er et sikkert orienteringspunkt for katekesens innhold.
Noen ubetinget nødvendige elementer
29. Den samme pave minner i 3. kapittel av sitt apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» om «det vesentlige innhold av den levende substans» i forkynnelsen av evangeliet 60. For katekesen selv er det nødvendig å være seg begge disse elementer bevisst, og likeens den levende syntese de er sammenfattet i 61.
Jeg vil derfor her innskrenke meg til å gi noen få henvisninger 62. Enhver kan f.eks. innse hvor viktig det er å gjøre barnet eller den unge, eller en som vokser i troen, i stand til å forstå «det som kan erkjennes om Gud» 63, i en viss betydning å kunne si dem: «Han som dere dyrker uten å kjenne, ham er det jeg forkynner for dere» 64, i få ord å kunne fremstille for dem 65 hva det er som er hemmeligheten ved Guds Ord som blir menneske og som fullfører menneskets frelse gjennom sitt Påskemysterium, med andre ord ved sin død og sin oppstandelse, men også ved sin preken, ved de tegn han gjorde, og ved sakramentene som er hans stadige nærvær i vår midte. Synodens fedre rettet seg etter godt råd da de krevde man skulle vokte seg for å redusere Kristus til å være et blott og bart menneske og hans budskap til å være av ren og skjær jordisk dimensjon: man må tvert om anerkjenne ham som Guds Sønn, som mellommannen som i Den Hellige Ånd gir oss fri adgang til Faderen 66.
Det er videre viktig å folde ut for åndens og hjertets øyne og i troens klare lys det som er hans nærværs ursakrament, nemlig Kirkens hemmelighet, Kirken som er et fellesskap av syndige mennesker, men som samtidig er helliget og danner Guds familie og er ført sammen av Herren under ledelse av dem som Den Hellige Ånd satte som tilsynsmenn, for at de skulle være hyrder for Guds Kirke 67.
Viktig er det også å legge frem at menneskenes historie med sine vitnesbyrd om nåde og synd, om storhet og elendighet, har Gud tatt til seg i sin Sønn Jesus Kristus, slik at den allerede gir «en antydningsvis forestilling om den verden som skal komme» 68.
Endelig er det viktig å påpeke de krav uavkortet som innebærer forsakelse som glede, og som gir seg ut fra den tilstand apostelen Paulus gjerne kalte «en ny tilværelse» 69 «en ny skapning» 70, å være i eller leve i Kristus 71, eller «evig liv i Kristus Jesus» 72, som ikke er annet enn livet i denne verden, vel å merke et liv ifølge saligprisningene, et liv som skal fortsettes i ny skikkelse i det hinsidige.
Derfor er det så viktig for katekesen å tale om personlige moralske krav slik de stemmer overens med evangeliet, om kristne holdninger overfor livet i verden, være det seg at de er heroiske eller høre med til det daglige liv: vi kaller dem de kristne eller evangeliske dyder. Ut fra dette springer også ønsket om at katekesen i sitt alvorlige arbeid med trosoppdragelsen ikke må glemme, men derimot legge klart frem realiteter som f.eks. menneskets innsats for sin fullstendige frigjøring 73, innsatsen for å bygge opp et mer solidarisk og broderlig samfunn, kampen for rettferdighet og for å skape fred.
For øvrig må man ikke tro at denne dimensjon ved katekesen er helt og holdent ny. Allerede i de tidlige kirkefedres tid har den hl. Ambrosius og den hl. Johannes Krysostomos, for bare å nevne disse, betont de sosiale konsekvenser av de krav evangeliet stiller; og i vår egen tid regner den hl. Pius X's katekisme uttrykkelig med blant de himmelropende synder også undertrykkelsen av de fattige og å nekte arbeiderne deres rettmessige lønn 74. Særlig i tiden fra og med rundskrivet «Rerum Novarum» har sosialt ansvar vært et hovedtema i den kateketiske undervisning som pavene og biskopene har gitt. Med rette forlangte mange av synodens fedre, og de gjorde det med ettertrykk, at Kirkens rike arv innenfor sosiallæren skulle finne sin rette struktur og plass innenfor den normale kateketiske undervisning av de troende.
Innholdet må være fullstendig
30. Hva angår katekesens innhold, fortjener tre viktige punkter spesiell oppmerksomhet i våre dager.
Det første punkt er dette: katekesens innhold skal gjengis i sin helhet.
For at den offergave hans tro innebærer skal være fullkommen 75, har enhver Kristi disippel rett til å motta «troens ord» 76; fullt og helt, i all dets makt og kraft, og ikke lemlestet, forfalsket eller forkortet. Den som slutter med å gjengi det fullstendige budskap, på ett eller annet punkt, tømmer på uaktsom måte katekesen selv for innhold, og setter på spill de frukter som Kristus og Kirkens fellesskap med rette venter av den. Det er fullstendig på det rene at det ikke skyldes noen tilfeldighet når Jesu siste oppdrag i Matteusevangeliet inneholder et visst preg av å ta sikte på å være ment altomfattende: «Meg er gitt all makt . . . Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ved å . . . lære dem å overholde alt . . . Og selv er jeg med dere alle dager». Når derfor noen allerede aner at «det å kjenne Kristus Jesus . . . er en overveldende vinning» 77, Ham han møtte i troen, og har den kan hende ennå ubevisste lengsler i seg etter å lære Kristus enda bedre å kjenne i en preken og i en lære som er etter den sannhet som er i Jesus 78, da har man ikke under noen som helst omstendighet rett til å nekte ham noen del av denne kunnskap. Hva slags katekese ville det være som ikke mere ga full plass for temaer som menneskets skapelse og dets ursynd, vår Guds forløsningsplan og dens langvarige, kjærlighetsfulle og forberedelse og virkeliggjørelse, Guds Sønns menneskevordelse, Maria - den Ubesmittede, Guds Mor, alltid Jomfru, med legeme og sjel tatt opp til den himmelske herlighet - og hennes stilling innenfor frelsens hemmelighet, og hemmeligheten om det onde som er virksomt i vårt liv 79, og Guds kraft som frelser oss fra det, nødvendigheten av bot og askese, de sakramentale og liturgiske riter, realpresensen i den hellige eukaristi, d kateket rett til å dele opp troens skatt etter eget forgodtbefinnende og å skjelne mellom det han regner som viktig og annet som forekommer ham uviktig, for så å undervise i det ene og å underslå det andre.
Gode pedagogiske hjelpemidler
31. Dette fører oss fram til det annet punkt:
Det kan være at det ut fra katekesens situasjon i dag, på metodisk og pedagogisk grunnlag, kan se tilrådelig ut å formidle katekesens rike innhold på denne og ikke på annen måte. For øvrig fritar ikke kravet om fullstendighet fra den oppgave å sørge for likevekt, for en organisk og trinnvis oppbygging der man tilkjenner de sannheter man skal legge frem, de normer man skal formidle, eller de muligheter for kristne livsformer man skal peke på, den vekt som ifølge sammenhengen tilkommer dem. Det kan også vise seg å være slik at et bestemt språk ser ut til å være bedre egnet til å formidle et bestemt innhold til en bestemt person eller gruppe av personer. Det valg man har truffet vil være gyldig i den utstrekning det ikke grunner seg på mer eller mindre subjektive teorier og fordommer eller er preget av en bestemt ideologi, men er foretatt på grunnlag av den ydmyke målsetting å komme enda bedre til rette med et innhold som helt og holdent må forbli fullt ut. Den metode og den språkform man benytter seg av, må virkelig forbli verktøy som brukes for å meddele hele fylden av «det evige livs ord» 80 eller av «livets veier» 81, og ikke bare en del.
Katekesens økumeniske dimensjon
32. Den store økumeniske bevegelse som uten tvil er inspirert av Jesu Ånd og som i noen år har tilskyndet den katolske Kirke og andre kirker eller kristne konfesjoner til å arbeide henimot gjenopprettelsen av den fullkomne enhet, slik Herren har villet den, foranlediger meg til å tale om katekesens økumeniske karakter. Denne bevegelse har vunnet sin fulle betydning på det 2. Vatikankonsil 82, og har øket i omgang og har konkretisert seg i en rekke gripende hendelser og initiativ som i mellomtiden er kjent av alle.
Katekesen har ikke lov til å se bort fra denne økumeniske dimensjon; for alle troende er etter evne og sted i Kirken kalt til å finne sin plass henimot enhet 83.
Katekesen har økumenisk perspektiv når den uten å gi avkall på at fylden av de åpenbarte sannheter og de frelsesmidler Kristus har innstiftet, foreligger i den katolske Kirke 84, likevel foredrar denne lære med en oppriktig respekt i ord og gjerning overfor de kirkelige fellesskap som ikke lever i fullt fellesskap med denne vår Kirke.
I denne sammenheng er det av helt avgjørende betydning å fremstille de andre kirker og kirkelige fellesskap korrekt og lojalt; for Kristi Ånd vegrer seg ikke for å bruke dem som midler til frelsen, og «noen, ja, til og med mange og viktige elementer og goder som Kirken i det hele blir bygget opp av, og får liv fra, kan også eksistere utenfor den katolske Kirkes synlige grenser» 85. En slik fremstilling vil blant annet på den ene side hjelpe katolikkene til å fordype sin egen tro, og på den annen side lærer de da de andre kristne brødre bedre å kjenne og å få en dypere respekt for dem, og dermed blir den felles leting etter veien til full enhet i den hele sannhet lettet. Den skulle også kunne hjelpe dem som ikke er katolikker til å lære den katolske Kirke, med dens overbevisning om å være «den universelle hjelp til frelse», bedre å kjenne og til en dypere respekt for den.
Katekesen har et økumenisk siktemål når den dessuten vekker og nærer en ekte lengsel etter enhet; enda mer så fremt den ansporer til alvorlige anstrengelser, ikke for å tilfredsstille en billig irenisme som kommer i stand ved utelatelser og ved ettergivenhet i læren, men for å oppnå den fullkomne enhet, når og slik Herren vil den; det innbefatter det strev å rense seg i ydmykhet og i Åndens ild for å rydde veier.
Endelig er katekesen økumenisk når den gjør alvor av å forberede katolske barn, katolsk ungdom og voksne katolikker til å leve i kontakt med dem som ikke er katolikker, og det på en slik måte at de bevarer sin katolske identitet med respekt for andres tro.
Økumenisk samarbeide på katekesens område
33. Der hvor flere konfesjoner lever sammen, kan biskopene se det som nyttig og til og med nødvendig å gjøre visse forsøk på samarbeid mellom katolikker og andre kristne på katekesens område, som utfylling av den normale katekese som katolikken under enhver omstendighet må få. Slike forsøk finner sitt teologiske grunnlag i elementer som alle kristne er felles om 86. Imidlertid er fellesskapet i troen mellom katolikkene og de andre kristne ikke fullstendig og fullkomment; i visse tilfelle eksisterer det faktisk dype forskjeller. Derfor er det økumeniske samarbeid ifølge sin natur begrenset; det må aldri bety en «reduksjon» ned til et felles minimum. Dessuten består katekesen ikke bare i å formidle læren, men også i å føre inn i hele det kristne liv og å lede frem til full deltagelse i Kirkens sakramenter. Der hvor man samarbeider økumenisk på katekesens område, er det derfor nødvendig å legge vekt på at utdannelsen av katolikkene i den katolske Kirke hva lære og kristent liv angår, må være tilstrekkelig sikret.
Et antall av biskoper har i løpet av synoden vist til at det etter deres mening stadig oftere forekommer at den sivile myndighet eller andre omstendigheter i noen land foreskriver skolene en religionsundervisning som er felles for katolikker og ikke-katolikker, med tilsvarende håndbøker, timeplaner, osv. Det skulle ikke være nødvendig her å peke på at det i slike tilfelle ikke dreier seg om en ekte katekese. Men også en slik undervisning har sin økumeniske betydning om den fremstiller den kristne lære lojalt. Hvor forholdene pålegger en slik undervisning, må man på annen måte med desto større omhu sikre en virkelig katolsk katekese.
Problemet med skolebøker for forskjellige religioner
34. Her er det nødvendig med nok en henvisning ut fra et annet synspunkt, men som likefullt peker i samme retning. Det hender at statlige myndigheter stiller bøker til rådighet for elevene der de forskjellige religioner presenteres, innbefattet den katolske, ut fra et kulturelt, historisk, moralsk eller litterært synspunkt. En objektiv fremstilling av de historiske fakta vedrørende religionene og de ulike kristne bekjennelser kan også her bidra til en bedre gjensidig forståelse. Man må derfor se til å gjøre det som mulig er for at fremstillingen virkelig skal være objektiv, sikret mot ideologiske og politiske systemer eller fordommer som utgir seg for å være vitenskapelige, men som i virkeligheten bare fordreier den sanne mening med fremstillingen. Det er klart at slike håndbøker på ingen måte kan betraktes som kateketiske verker; til det savner de vitnesbyrdet fra troende mennesker som legger frem sin tro for andre troende. De har heller ikke forståelsen for de kristne mysterier og det spesifikt katolske, slik det gir seg ut fra troens kjerne.
