3. «Der står din mor»
20. Lukasevangeliet beretter om den gang det var «en kvinne i mengden som ropte» til Jesus: «Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!» (Luk. 11,27) Disse ord lovpriser Maria som Jesu menneskelige mor; for da Jesus begynte sin messianske virksomhet, fulgte ikke Maria med ham, men ble værende i Nasaret. Man kunne si at disse ordene som denne ukjente kvinnen kom med, på en viss måte har latt Maria tre frem fra sin skjulte tilværelse.
Gjennom disse ord lyste, i det minste for et øyeblikk, evangeliet om Jesu barndom frem for folkemengden som var der. Det er evangeliet der Maria er til stede som den mor som unnfanger Jesus, bærer ham frem og føder ham, og dier ham slik en mor gjør det: moren som gir bryst, og som kvinnen i folkemengden viser hen til. Gjennom dette moderskap er Jesus - den Allerhøyestes Sønn (kfr. Luk. 1,32) - en sann menneskesønn. Han er som ethvert menneske: «Og Ordet ble menneske» (kfr. Joh. 1,14) Han er Marias kjøtt og blod! 43
Jesus besvarer imidlertid denne saligprisningen som kvinnen kom med overfor hans menneskelige mor på en betegnende måte: «La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds ord og retter seg etter det!» (Luk. 11,28) Han vil ta oppmerksomheten bort fra et moderskap bare forstått som en kjødelig forbindelse, for så å lede den henimot de hemmelighetsfulle åndelige bånd som dannes når man hører Guds ord og tar vare på det.
Den samme henvisning til de åndelige verdiers område viser seg enda tydeligere i et annet svar av Jesus som alle synoptikerne (=Mt., Mk., Luk.) tar med. Da det ble meldt til Jesus at «din mor og dine brødre står utenfor og spør etter deg», svarte han: «Min mor og mine brødre, det er de som lytter til Guds ord og handler deretter» (Luk. 8,20-21). Det sa han, «med et blikk rundt på dem som sitter der», slik vi leser det hos Markus (3,34), og ifølge Matteus (12,49), idet»han viste med hånden hen på sine disipler».
Disse uttalelsene ser ut til å ligge på linje med det som den tolvårige Jesus sa til Maria og Josef, da de etter tre dagers leting fant ham i templet i Jerusalem.
Nå, da Jesus forlot Nasaret og begynte sitt offentlige liv i hele Palestina, var han allerede fullkomment og utelukkende opptatt av «at jeg hører til der hvor min far er» (kfr. Luk. 2,49; annen overs.: det som hører min Far til; No 1978: «at jeg må være i min Fars hus»). Han forkynte Guds rike: «Guds rike» og «der hvor min far er» er også en ny dimensjon og et nytt meningsinnhold for alt som er menneskelig, og dermed også for enhver menneskelig binding angående de mål og oppgaver som ethvert menneske blir stilt overfor. Innenfor denne nye dimensjon betyr også en binding som f.eks. «brorskap» noe annet enn «brorskap ut fra felles kjøtt og blod», hva jo er bestemt av den felles avstamning fra de samme foreldre. Og i Guds rikes dimensjon får jo da også «moderskapet» en annen mening i lys av Guds eget Faderskap. Med de ord som Lukas gjengir, lærer Jesus nettopp denne nye mening med moderskapet.
Fjerner han seg dermed fra henne som er hans Mor, hans kjødelige Mor? Vil han kanskje la henne leve i skyggen, i den ubemerkethet hun selv har valgt? Selv om det også kunne synes slik, etter ordenes klang å dømme, må man likevel slå fast at det nye og annerledesartede moderskapet som Jesus taler til sine disipler om, på en særskilt måte nettopp holder stikk overfor Maria. Er ikke nettopp Maria den første blant dem «som hører Guds ord og retter seg etter det»? Og er det ikke nettopp henne den saligprisning gjelder som Jesus uttaler som svar på det som «kvinnen i folkemengden» ropte? Uten tvil er Maria denne saligprisning verdig allerede på grunn av den kjensgjerning, at hun er blitt Jesu kjødelige mor («Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!»), men også, og fremfor alt fordi hun allerede i bebudelsens øyeblikk tok Guds ord til seg, og fordi hun trodde på ham, og fordi hun var lydig mot Gud, og fordi hun «gjemte på alt sammen» og «grunnet på det i sitt hjerte» (kfr. Luk. l,38.45; 2,19.51), og virkeliggjorde det med hele sitt liv. Derfor kan vi si at den saligprisning som Jesus uttaler, ikke står i motsetning til den saligprisningen som ble ropt av «kvinnen i folkemengden», selv om det synes å være så, men tvert imot forholder det seg slik at disse to saligprisningene møter hverandre i denne person som er Mor og Jomfru, hun som bare kalte seg «Herrens tjenerinne» (Luk. l,38). Er det sant, dette: «og fra nå av skal alle slekter prise meg salig»(Luk. 138), da kan man si at denne ukjente «kvinne i mengden» var den første som uten å vite det, stadfester dette profetiske vers fra Marias Magnifikat (=«Min sjel forkynner Herrens storhet», Luk. l,46) og selv åpner århundrenes Magnifikat.
Var det ved troen Maria ble den legemlige Mor til Guds evige Sønn, til ham som ble gitt henne av Faderen ved Den Hellige Ånds kraft, og idet hun bevarte sin jomfruelighet ukrenket, da har hun i den samme tro oppdaget og tatt imot den andre dimensjon ved det å være mor, den dimensjon som ble åpenbart av Jesus under hans messianske sendelse. Man kan si at denne dimensjon ved moderskapet allerede fra begynnelsen av tilhørte Maria, altså fra det øyeblikk av da hennes Sønn ble unnfanget og født. Fra da av var hun denne «som trodde». Men etterhvert som hennes Sønns messianske gjerning avdekket seg for hennes øyne og for hennes ånd, åpnet hun seg selv som Mor stadig mer for dette «nye» ved moderskapet, det som skulle være hennes «arvelodd» ved Sønnens side (Ef. 1,11). Hadde hun ikke like fra første stund av sagt: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38)? I troen fortsatte hun å høre dette ordet og å tenke på det, idet den levende Guds selvåpenbaring ble alltid mer og mer tydeliggjort for henne, og det på en måte «som går ut over all erkjennelse» (Ef. 3,19). Maria, Moderen, ble dermed i en viss forstand sin Sønns første «disippel», den første han synes å si «Følg meg!» til, ennå før han rettet dette ord til apostlene eller til noen annen (kfr. Joh. 1,43).
21. Særlig veltalende ut fra dette synspunkt er Johannesevangeliets tekst, der hvor den viser oss Maria ved bryllupet i Kana. Maria trer her frem i lyset som Jesu Mor ved begynnelsen av hans offentlige liv: Det «stod et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der; og også Jesus ble innbudt til bryllupet sammen med sine disipler» (Joh. 2,1-2). Man kunne av denne teksten slutte at Jesus og hans disipler var innbudt sammen med Maria, liksom på grunn av at det var hun som var til stede ved denne festen: sønnen ser ut til å være invitert på grunn av moren. Det som så hendte som følge av denne innbydelsen, er kjent: «Dette første jærtegn gjorde Jesus ?», - vannet som var blitt til vin -, det som får evangelisten til å si: Jesus «åpenbarte sin herlighet; og hans disipler kom til tro på ham» (Joh. 2,11).
Maria er i Kana i Galilea til stede som Jesu Mor og hun medvirker på en betegnende måte til dette «første jærtegn» som åpenbarer hennes Sønns messianske kraft: «Da de nå slapp opp for vin, sier Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin». Jesus svarer henne da: «Kvinne, hva ber du meg om? Min time er ennå ikke kommet» (Joh. 2,3-4). I Johannesevangeliet betegner denne «time» det av Faderen bestemte øyeblikk hvor Sønnen fullfører sin gjerning og skal vises frem i sin herlighet (kfr. Joh. 7,30; 8,20; 12,23.27; 13,1; 17,1; 19,27). Selv om Jesu ord til sin Mor tilsynelatende lyder som en avvisning (særlig såfremt man gir mindre akt på hans spørsmål enn på den avgjorte konstatering: «Min time er ennå ikke kommet»), vender likevel Maria seg til tjenerne og sier til dem: «Gjør bare alt han sier til dere» (Joh. 2,5). Derpå befaler Jesus tjenerne å fylle krukkene med vann, og vannet blir til vin, bedre enn den som var blitt servert bryllupsgjestene til å begynne med.
Hvilken dyp forståelse var der mellom Jesus og hans Mor? Hvordan skal man utforske hemmeligheten ved deres indre, åndelige enhet? Begivenheten selv er imidlertid tydelig. Det står fast at den nye dimensjon, den nye betydning av Marias moderskap tydelig nok avtegner seg i denne hendelsen. Hennes moderskap har en betydning som ikke uttømmende bare er til stede i de ord av Jesus og i de forskjellige hendelser som synoptikerne forteller om (Luk. 11,27-28; 8,19-21; Mt. 12,46-50; Mk. 3,31-35). I disse tekstene vil Jesus fremfor alt stille opp mot hverandre det moderskap som gir seg av selve fødselen og så det, som dette «moderskap» (liksom «brorskapet») skal være innenfor Gudsrikets dimensjon, i frelsesriket hvor Gud er Far. I den johanneiske tekst avtegner det seg derimot i fremstillingen av hendelsen i Kana dette som konkret viser seg som det nye moderskap i kraft av Ånden, og ikke bare i kraft av den menneskelige natur, nemlig Marias omsorg for menneskene, at hun vender seg hjelpende til dem innenfor hele omfanget av deres savn og bekymringer. I Kana i Galilea blir bare et konkret område av det menneskelige livs behov presentert, tilsynelatende bare som noe smått og av mindre betydning («De har ikke mer vin»). Men det har symbolsk betydning: Denne hjelpende holdning overfor menneskenes savn og nød betyr samtidig det, at hun fører dem inn i lyskretsen av Kristi messianske sendelse og frelsende makt. Det foreligger dermed en formidling: Maria stiller seg mellom sin Sønn og menneskene når deres situasjon er kjennetegnet av savn, livsbehov og lidelse. Hun stiller seg «imellom», og det betyr: hun er formidlersken, ikke som en fremmed, men i sin egenskap som Mor; hun er seg bevisst at hun som Mor kan fremføre for sin Sønn menneskenes nød og bekymringer, ja, til og med har «retten» til det. Hennes formidling har altså karakteren av en forbønn: Maria «går i forbønn for» menneskene. Ikke bare det: som Mor ønsker hun også at hennes Sønns messianske makt åpenbarer seg, nemlig hans frelsende kraft, som er siktet inn mot å ile det nødstedte mennesket i møte for å hjelpe det, for å befri det fra det ondet som i forskjellige former og av ulikt omfang tynger dets liv. Aldeles slik som profeten Jesaja hadde forutsagt det om Messias i den berømte teksten som Jesus påberopte seg overfor sine landsmenn i Nasaret: «Han har sendt meg med gledesbud til de fattige, for å forkynne frihet for de fangne og for de blinde, at de igjen skal få se ...» (kfr. Luk. 4,18).
Et annet vesentlig element i denne moderlige oppgaven Maria har, kommer til uttrykk i hennes ord til tjenerne: «Gjør bare alt hva han sier til dere». Kristi Mor viser seg for menneskene som den som taler til beste for Sønnens vilje; hun viser vei til de forutsetninger som må være oppfylt for at Messias' forløsende makt kan åpenbare seg. På grunn av Marias forbønn og tjenernes lydighet, lar Jesus i Kana «sin time» begynne. I Kana viser Maria sin tro på Jesus: hennes tro fremkaller det første «tegn» og bidrar til å vekke disiplenes tro.
22. Vi kan følgelig si at vi i dette avsnitt av Johannesevangeliet liksom finner et første glimt av sannheten om Marias moderlige omsorg. Denne sannhet fant også uttrykk i det seneste Konsils lære. Det er viktig å fastslå hvorledes Marias moderlige oppgave der blir satt i forbindelse med Kristi stilling som formidler. Vi leser nemlig der: «Men det oppdrag som Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene formidler: Det manifesterer tvert om dens kraft»; for «der er én Gud, og én midler mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Kristus Jesus» (1. Tim. 2,5). Denne moderlige oppgave utgår ifølge Guds velbehag «fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av, i det den her henter hele sin kraft». 44 Nøyaktig i denne mening viser hendelsen i Kana i Galilea liksom et første glimt av Marias stilling som formidler, som helt og holdent viser hen til og er innsiktet mot åpenbaringen av Jesu frelsesmakt.
Det fremgår av den johanneiske tekst at det dreier seg om en moderlig formidling. Overensstemmende med dette forkynner Konsilet: Maria er «vår mor i nådens verden». Dette moderskap i nådens orden er fremgått av hennes guddommelige moderskap. Fordi hun etter det guddommelige forsyns vilje var Frelserens Mor og den som gav ham ernæring, ble hun også «mer enn noen annen Herrens villige medarbeider og ydmyke tjenerinne», og «tok ? en enestående del i Frelserens verk. Hun gjorde det ved sin lydighet, sin tro, sitt håp og sin brennende kjærlighet, for at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene» 45 «I dette nådens perspektiv forblir Maria uopphørlig vår mor, ... inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål». 46
23. Mens Johannesevangeliets avsnitt om hendelsen i Kana fremstiller Marias moderlige omsorg ved begynnelsen av Kristi messianske virke, bekrefter et annet sted i det samme evangelium dette moderskap i nådens frelsesorden på dets høydepunkt, nemlig der hvor Kristi korsoffer, hans Påskehemmelighet, fullbyrdes. Johannes' fremstilling er kort og knapp: «Men ved Jesu kors stod også hans mor og hennes søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria fra Magdala. Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: «Kvinne, der står din sønn». Og så, henvendt til disippelen: «Der står din mor». Og fra den stund av tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,25-27).
Uten tvil ser man i denne hendelsen et uttrykk for Sønnens særlige omsorg for sin Mor, som han etterlater i en så dyp smerte. Men utover dette sier likevel Kristi «korstestament» enda mer. Jesus tilkjennegir et nytt bånd mellom Mor og Sønn, hvis fulle og hele sannhet og virkelighet han høytidelig bekrefter. Når Marias moderskap overfor menneskene allerede tidligere er blitt antydet, blir det nå - slik kan man si det - klart presisert og fastlagt: det har sitt utspring fra den endegyldige fullendelse av Frelserens Påskehemmelighet. Kristi Mor som står i den umiddelbare rekkevidde av denne hemmelighet som omfatter mennesket - hver enkelt og alle -, blir gitt til mennesket - hver enkelt og alle - som Mor. Dette mennesket ved korsets fot er Johannes, «den disippel som Jesus holdt så meget av» (Joh. 21,7). 47 Men ikke han alene. I tilslutning til tradisjonen nøler ikke Konsilet med å kalle Maria «Kristi mor» og «menneskenes mor». Faktisk «er hun i Adams slekt knyttet sammen med alle mennesker ...» ja, hun er «likefrem en mor for (Kristi) lemmer ... for hun har bidradd med sin kjærlighet til at de troende, som hører til ham som lemmer til sitt hode, ble født i Kirken». 48
Dette «Marias nye moderskap», som er født av troen, er altså en frukt av den «nye» kjærlighet, som nådde frem til full modenhet i henne under korset, ved hennes delaktighet i Sønnens frelsende kjærlighet.
24. Slik befinner vi oss dermed midt i oppfyllelsen av det løftet som er inneholdt i Protoevangeliet (=1. Mos. 3,15): Han (kvinnens ætt) «skal knuse slangens hode». Jesus Kristus seirer jo faktisk ved sin frelsende død over synden og døden, og det i selve ondets rot. Det er betegnende at han, idet han fra korset vender seg ned til sin Mor, kaller henne «kvinne» og sier til henne: «Kvinne, der står din sønn». I Kana hadde han jo også talt til henne med det samme ord (kfr. Joh. 2,4). Kan man stille seg tvilende til at nettopp nå, På Golgata, trenger denne setningen frem til dypet av hemmeligheten om Maria og berører den enestående stilling som hun innehar i hele frelsesordningen? Konsilet lærer om dette: «Og endelig, med denne opphøyede Sions datter, følger tidens fylde etter den lange ventetid, og en ny frelsesordning innføres ved at Guds Sønn hos henne tilegner seg den menneskelige natur, for å frelse mennesket fra synden ved det han virket i sitt kjød» 49
De ord som Jesus taler fra korset, betyr at det moderskap hun som fødte ham har, «på ny» fortsetter i Kirken og ved den Kirke som blir symbolisert ved og fremstilt av Johannes. Hun som i egenskap av å være den «nådefylte» ble ført inn i Kristi hemmelighet for å bli hans Mor og for på den måte å være hellig Gudeføderske, vedblir på denne måte ved Kirken å være nærværende i denne hemmelighet som «kvinnen», hun som blir omtalt i Første Mosebok (3,15) ved begynnelsen av, og i Johannes' åpenbaring (12,1) ved avslutningen av frelseshistorien.
Ifølge Forsynets evige plan skal Marias guddommelige Moderskap utstrekke seg til å gjelde Kirken, slik det antydes i utsagn fra Tradisjonen, hvoretter Marias Moderskap over Kirken er avglansen og fortsettelsen av hennes Moderskap overfor Guds Sønn. 50
Allerede selve den stund da Kirken blir født og trer frem for verden helt åpent, lar - ifølge Konsilet - dette Marias Moderskap tre tydelig frem: «Fordi Gud ikke ville gi høytidelige tegn på innfrielsen av menneskehetens frelse før Han hadde utgytt den ånd som Kristus hadde lovet, ser vi apostlene før Pinse «holde ved, alle som én, i bønn, med kvinnene, Maria, Jesu mor, og hans brødre» (Ap.gj. 1,14) og Maria ved sine bønner nedkalle ånden som allerede ved bebudelsen hadde senket seg over henne». 51.
Det gis altså i nådesordningen som fullbyrdes under Den Hellige ånds virke et egenartet samsvar mellom det øyeblikk da Ordet ble menneske og det øyeblikk da Kirken ble født. Den person som forener de to momenter, er Maria: Maria i Nasaret og Maria i nattverdssalen i Jerusalem. I begge tilfellene er hennes tilbakeholdende, men vesentlige nærvær en henvisning til den vei å bli «født av ånden» (Joh. 3,8). Hun som i hemmeligheten om Kristus er nærværende som Mor, blir på samme måte - ved Sønnens vilje og ved Den Hellige ånds virksomhet - også nærværende i hemmeligheten om Kirken. Også i Kirken forblir hun moderlig til stede, slik ordene fra korset sier det: «Kvinne, der står din sønn» - «Der står din mor».
