Kapittel 2: Målsettingen

5. Kristi forløsningsverk angår først og fremst menneskenes frelse, men også fornyelsen av hele vår dennesidige verdensorden. Kirkens misjon består følgelig ikke bare i å bringe Kristi budskap og hans nåde til menneskene, men også i å gjennomsyre denne jordiske verden med Evangeliets ånd og dermed føre verden til dens fullendelse. Legfolket som utfører denne Kirkens misjon, utøver sitt apostolat både i Kirken og i verden, både på det åndelige og det verdslige plan. Selv om der bør skjelnes mellom disse to plan, er de allikevel forenet i Guds samlende tanke. For det er Guds hensikt i Kristus å gjenopprette hele universet i en ny skapning - her på jorden som en begynnelse, men fullkomment på den ytterste dag. På begge disse plan bør legmannen, som tilhører både de troendes og det borgerlige samfunn, stadig la seg lede av den samme kristne samvittighet.

Om å bringe Evangeliet til menneskene og helliggjøre dem

6. Kirkens misjon er menneskenes frelse, ved troen på Kristus og ved hans nåde. Kirkens apostolat, som er felles for alle dens medlemmer, tar derfor først og fremst sikte på å la Kristi budskap tre klart frem for verden i ord og handling og meddele hans nåde. Dette skjer hovedsakelig ved ordets og sakramentenes tjeneste, som på en spesiell måte er betrodd geistligheten, men som legfolket for en meget viktig del skal utfylle, for å bli «sannhetens medarbeidere» (3. Joh. 8). Særlig på dette området supplerer legmannsapostolatet og hyrdeembedet hverandre.

Legfolket har utallige anledninger til å utøve den form for apostolat som består i å bringe Evangeliet til menneskene og helliggjøre dem. Det vitnesbyrd som kommer til syne i et kristent liv med gode gjerninger, utført i en overnaturlig ånd, har kraft til å føre menneskene til troen og til Gud. For Herren har sagt: «La deres lys skinne for menneskene, slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres Fader som er i himlene» (Mt. 5, 16).

Dette apostolat begrenser seg imidlertid ikke til kristenlivets vitnesbyrd. Den sanne apostel søker også anledninger til å tale om Kristus og forkynne ham både for ikke-troende som skal føres til troen, og for troende som skal undervises, styrkes og oppmuntres til større iver. «For Kristi kjærlighet driver oss» (2. Kor. 5, 14), og i alles hjerter bør Apostelens ord gi gjenklang: «Ve meg om jeg ikke forkynner Evangeliet» (1. Kor. 9, 16) 1.

Nye problemer dukker imidlertid opp i vår tid, hvor farlige vranglærer bringer religionen og den etiske orden i fare og truer med å undergrave selve det menneskelige samfunns struktur. Derfor oppfordrer konsilet legfolket innstendig til å være med på å klargjøre vår tids problemer og forsvare og anvende de kristne prinsipper i pakt med Kirkens grunnsyn, hver etter sine evner og kunnskaper.

Kristen innflytelse på det verdslige plan

7. Det er Guds plan at menneskene på det verdslige plan skal forme samfunnsstrukturen og stadig gjøre den bedre, i fred og positivt samarbeide.

Alt det som utgjør den jordiske verden - livets og familiens trivsel, kultur, økonomi, kunst, de forskjellige yrker, politiske institusjoner, internasjonalt samkvem m.m., og disse tings utvikling og fremgang - er ikke bare en hjelp for menneskene på vei mot sitt endelige mål. Det har også sin egenverdi, inngitt av Gud, enten man betrakter elementene isolert, eller ser dem som deler av hele den verdslige orden: «Og Gud så alt det Han hadde gjort, og det var såre godt» (1. Mos. 1, 31). Deres naturgitte verdi får en spesiell vekt fordi de er knyttet til mennesket som de er skapt til å tjene. Og endelig har det behaget Gud å samle alt, både det naturlige og det overnaturlige, til ett i Kristus Jesus «for at han skal være den som i alt er den første» (Kol. 1, 18). Men denne bestemmelse forhindrer ikke at den verdslige orden har sin selvstendige egenverdi. Den har sine egne mål, lover og virkemidler og sin egen betydning for menneskenes trivsel. Tvert om: alt dette blir snarere stadfestet i sin egen vekt og verdi og brakt på høyde med menneskets totale kallelse på jorden.

I historiens løp er bruken av jordiske ting blitt vanhelliget fordi menneskene på grunn av arvesynden ofte har forvillet seg inn i en rekke feiltagelser om den sanne Gud, om menneskets natur og prinsippene i den moralske lov. Menneskelige seder og institusjoner er blitt fordervet, og mennesket selv ikke sjelden undertrykket. Endog i våre dager finnes der ikke få som i overdreven tillit til naturvitenskapenes og teknikkens fremskritt henfaller til en slags avgudsdyrkelse av det jordiske, og tjener det mer enn Herren

Det er hele Kirkens oppgave å strebe etter å sette menneskene i stand til å ordne alt jordisk på rette måte og orientere det ved Kristus mot Gud. Det tilkommer hyrdene å formulere prinsippene om skaperverkets mål og menneskets bruk av denne verden tydelig, og skaffe den hjelp som trengs på det moralske og åndelige plan, så alt verdslig kan fornyes i Kristus.

Men det er legfolket som skal påta seg denne fornyelse som sin spesielle oppgave, og handle bestemt og målbevisst i denne verden, opplyst av Evangeliet, ledet av Kirkens grunnsyn og drevet av den kristne kjærlighet. Som borger skal enhver legmann samarbeide med sine medborgere ut fra sin spesielle kompetanse og under eget ansvar og søke Guds rikes rettferdighet overalt og i alle ting. Det verdslige skal ordnes slik at dets egne lover fullt ut blir respektert, men i pakt med kristenlivets prinsipper og i samsvar med de forhold som bestemmes av tid, sted og folk. Blant uttrykkene for dette apostolat finner vi i første rekke de kristnes sosiale innsats, som det er kirkemøtets ønske å se utvidet til hele det verdslige samfunns virkefelt, også den kulturelle sektor 2.

Den karitative virksomhet som pant på det kristne apostolat

8. Enhver apostolisk virksomhet har sine røtter i kjærligheten og får sin kraft av den, men det finnes allikevel enkelte oppgaver som er særlig egnet til å være et talende uttrykk for selve kjærligheten. Det er disse Herren Kristus har gjort til tegn på sin messianske sendelse (kfr. Mt. 11, 4-5).

Lovens største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv (kfr. Mt. 22, 37-40). Og dette bud om kjærlighet til nesten har Kristus gjort til sitt eget og gitt en ny betydning ved å gjøre seg selv og menneskene til ett og samme objekt for kjærligheten, idet han sa: «Hva dere enn gjør for en av disse mine minste brødre, gjør dere for meg» (Mt. 25, 40). Ved å påta seg den menneskelige natur, har han selv knyttet hele menneskeslekten sammen og knyttet den til seg som én familie, preget av åndelig samhold. Som kjennetegn for sine disipler valgte han kjærligheten, idet han sa: «På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13, 35).

I sin første tid manifesterte Kirken at den i sin helhet var samlet og forenet omkring Kristus ved kjærlighetens bånd ved å knytte den såkalte «agape» («agape» betyr her kjærlighetsmåltid) til den eukaristiske nadverd. Senere har Kirken alltid gitt seg til kjenne ved dette kjærlighetens tegn: Den gleder seg over alle gode gjerninger i verden, men fastholder at å utføre kjærlighetens gjerninger er en plikt og rett som særlig Kirken har, og som den ikke kan gi fra seg. Barmhjertighet overfor trengende og svake, karitativt arbeide og hjelpetiltak som setter seg som mål å lindre all menneskelig nød, setter Kirken derfor særlig høyt 3.

Slike tiltak og hjelpeaksjoner er blitt enda mer maktpåliggende og omfattende i vår egen tid enn de var tidligere, fordi forbindelsene går hurtigere og avstanden mellom menneskene så å si er eliminert. Hele verdens befolkning er blitt som medlemmer av en eneste stor familie. Det karitative arbeide kan og bør i dag omfatte absolutt alle mennesker og ethvert behov. Overalt hvor det finnes noen som mangler mat eller drikke, klær, hus, legemidler, arbeide, utdannelse og midler til å leve et menneskeverdig liv, hvor mennesker plages av prøvelser eller dårlig helbred, lever i landflyktighet eller i fengsel, der skal den kristne kjærlighet lete etter dem og finne dem, trøste med utrettelig selvoppofrelse og skaffe den hjelp som trengs. Denne moralske forpliktelse påhviler først og fremst de enkeltmennesker og de nasjoner som selv lever i velstand 4.

Denne kjærlighet bør være så altomfattende at den ikke utelukker noen, hverken i teori eller i praksis. Den skal i medmennesket se Guds bilde som det er skapt i, - se Herren Kristus, som visselig betrakter alt det som gis den trengende som en offergave til seg selv. Med all mulig menneskekjærlighet skal mottagerens frihet og verdighet respekteres. Hensikten skal forbli ren og ikke skjemmes av noen form for selviskhet eller hersketrang 5. Rettmessige krav skal først oppfylles, så det man plikter i rettferdighetens navn, ikke skal utgis som kjærlighetens gave. Roten til det onde skal fjernes, og ikke bare virkningene, og hjelpen må planlegges slik at de som mottar den, etter hvert kan frigjøres fra denne ytre avhengighet og klare seg selv.

Legfolket skal altså legge stor vekt på, og selv etter evne støtte, de karitative tiltak og alle former for sosiale hjelpeorganisasjoner, private og offentlige, - også internasjonale, - som skaffer effektiv hjelp til enkeltmennesker og nasjoner som trenger det. Og dette skal skje i samarbeide med alle mennesker av god vilje 6.