Kapittel 3: Legmannsapostolatets arbeidsfelter

9. Legfolket utøver sitt mangfoldige apostolat både i Kirken og i verden. På begge plan finnes der flere arbeidsfelt for apostolatet, og her vil vi nevne de viktigste, nemlig: de forskjellige former for kirkelig fellesskap, familien, ungdommen, det sosiale miljø og det nasjonale og internasjonale samfunn. Og fordi kvinnene i våre dager deltar mer og mer aktivt i hele samfunnslivet, er også deres voksende andel i Kirkens apostolat på disse forskjellige områder av stor betydning.

Det kirkelige fellesskap

10. Også legfolket har del i Kristi prestelige, profetiske og kongelige embede, og deltar derfor aktivt i Kirkens liv og gjerning. Innenfor det kirkelige fellesskap er denne aktive deltagelse så nødvendig at geistlighetens apostolat i de aller fleste tilfelle ikke ville få sin fulle virkning uten den. Legmenn med et ekte apostolisk sinnelag utfyller, som de menn og kvinner som hjalp Paulus i Evangeliets tjeneste (kfr. Ap.gj. 18, 18. 26; Rom. 16, 3), det som deres brødre mangler. De bringer nye åndelige krefter både til hyrdene og det troende folk forøvrig (kfr. 1. Kor. 16, 17-18). Alle som hører lekfolket til, finner sin åndelige næring i en aktiv deltagelse i menighetens liturgiske liv og bidrar våkent til dens apostoliske virke. De fører mennesker til Kirken som kanskje lever fjernt fra den. De gjør generøst sitt til å bringe Guds ord videre, særlig i form av katekese. De stiller sin kompetanse til disposisjon for å gi sjelesorgen og administreringen av Kirkens midler større effektivitet.

Sognet gir det typiske eksempel på et apostolat med fellesskapet som den bærende idé. Det samler til ett alt som finnes av menneskelig mangfold i den enkelte menighet, og innlemmer det hele i Kirkens universalitet 1. Legfolket bør ta del i menighetsarbeidet i nær kontakt med prestene 2. De bør gjøre det kirkelige fellesskap fullt fortrolig med sine egne og verdens problemer og med de spørsmål som angår menneskenes frelse, drøfte og løse dem i samråd med menigheten, og etter evne tre støttende til i alle den kirkelige families apostoliske og misjonerende tiltak.

Sognene er bispedømmets grunnelementer. Legfolket skal stadig ha det i sine tanker og på biskopens oppfordring stille seg til tjeneste og vie noen av sine krefter til arbeidet lier. Ja, mer enn det: For å dekke behovene i by og bygd 3, må legfolket ikke begrense sitt medarbeiderskap til sitt eget sogn eller bispedømme, men ta del i samarbeidet mellom flere sogn eller bispedømmer, i et nasjonalt eller internasjonalt fellesskap. Dette er blitt særlig påkrevet fordi den stadig økende befolkningsbevegelse, større avhengighet menneskene imellom og lettere kommunikasjoner gjør det umulig for en del av samfunnet å isolere seg fra heiheten. Legfolket skal derfor dra omsorg for hele Guds folk, spredt som det er over hele jordkloden. Misjonsarbeidet skal de gjøre til sitt anliggende først og fremst ved å skaffe midler og eventuelt også ved personlig innsats. For det er både en plikt og en ære for de kristne å gi Gud tilbake en del av de gaver de har mottatt av Ham.

Familien

11. Universets Skaper har gjort ekteskapet til menneskesamfunnets opphav og grunnvoll, og opphøyet det ved sin nåde til et stort og hellig tegn i Kristus og i Kirken (kfr. Ef. 5, 32). Derfor har ektefellenes og familiens apostolat en enestående betydning både for Kirken og det borgerlige samfunn.

Kristne ektefeller er nådens medarbeidere og troens vitner overfor hverandre, sine barn og familiens øvrige medlemmer. For sine barn er de troens første forkynnere og oppdragere. Ved sitt ord og eksempel skal de lede dem til en kristen og apostolisk livsførsel, hjelpe dem med omtanke i valg av livskall og helhjertet støtte opp om et gudviet kall, dersom de konstaterer at det er til stede.

Det har alltid vært ektefellenes plikt, men i dag er det en vesentlig del av deres apostolat å manifestere og bevitne ved sitt liv at det ekteskapelige bånd er uoppløselig og hellig. Frimodig skal de hevde den rett og plikt foreldre og verger har til å gi barna en kristen oppdragelse, og forsvare familiens verdighet og selvbestemmelsesrett. De selv, og de andre kristne med dem, skal arbeide sammen med positivt innstilte mennesker for at disse rettigheter blir bevart intakt i lovgivningen. Alle som har myndighet, skal ta hensyn til familienes behov når det gjelder boliger, barneoppdragelse, forholdene i arbeidslivet, trygdeordninger og skatter. Myndigheter som har med emigrasjonsspørsmål å gjøre, skal verne familielivets integritet 4.

Selve familien har fått i oppgave av Gud å være samfunnets primære, livsviktige celle. Den vil oppfylle denne misjon ved å la hjemmet være en Kirkens helligdom; ved familiemedlemmenes innbyrdes hengivenhet og felles bønn til Gud; ved at hele familien finner sin plass i Kirkens liturgiske liv, utøver gjestfrihet, fremmer rettferdighet og gjør andre gode gjerninger i alle trengende menneskers tjeneste.

Vi vil nevne følgende muligheter for et familieapostolat: Adopsjon av foreldreløse barn, gjestfrihet overfor fremmede, positiv interesse for skoler, råd og hjelp til ungdommen, hjelp til forlovede som forbereder seg til ekteskapet, katekese, støtte til ektefeller eller familier som er rammet av materielle eller moralske kriser, og hjelp til eldre, så de ikke bare får det nødvendige, men også sin rettmessige del av velstandsøkningen.

Alltid og overalt, men især i de land hvor den evangeliske sæd først nå blir sådd, hvor Kirken ennå er i sin begynnelse eller blir utsatt for alvorlige prøvelser, vil de kristne familier som retter seg etter Evangeliet i hele sitt liv og gir et eksempel på det kristne ekteskap, avlegge et meget verdifullt vitnesbyrd om Kristus for verden 5.

For at de lettere skal kunne virkeliggjøre de forskjellige formål for sitt apostolat, kan det være ønskelig at familiene danner grupper 6.

Ungdommen

12. De unge øver en meget stor innflytelse i vårt moderne samfunn 7. Deres livsforhold, mentalitet og tilknytning til sin egen familie er blitt meget sterkt forandret. De får ofte meget hurtig adgang til nye sosiale og økonomiske goder. Men mens deres sosiale og politiske innflytelse stadig vokser, ser det ut til at de slett ikke alltid er på høyde med sitt økede ansvar.

Den økende betydning de har i samfunnet, krever en tilsvarende apostolisk innsats av dem, noe deres naturlige innstilling også disponerer dem for. Siden de mer enn før blir seg sin egen personlighet bevisst og er fylt av livsmot og virkelyst, påtar de seg ansvar og ønsker å spille sin egen rolle i det sosiale og kulturelle liv. Dersom dette pågangsmot er preget av Kristi ånd og besjelet av lydighet og kjærlighet til Kirken og dens ledere, kan man vente seg de aller beste resultater. De unge bør selv bli ungdommens første og nærmeste apostler, utøve apostolatet seg imellom og gjennom hverandre innenfor det sosiale miljø de lever i 8.

De voksne skal sørge for å komme på vennskapelig talefot med de unge, slik at begge parter, tross aldersforskjellen, lærer hverandre å kjenne og deler erfaringer med hverandre. De voksne skal tilskynde ungdommen til apostolatet, først og fremst ved sitt eksempel, men også når leiligheten byr seg, ved gode råd og effektiv bistand. Ungdommen på sin side skylder de voksne ærbødighet og tillit. Selv om alt nytt øver en naturlig tiltrekning på de unge, skal de allikevel vite å respektere de tradisjoner som har verdi.

Selv barn har sin egen form for apostolisk innsats. De er etter evne Kristi sanne og levende vitner hos sine jevnaldrende.

Det sosiale miljø

13. Å utøve apostolatet i ens eget sosiale miljø vil si å forsøke å gjøre Kristi ånd gjeldende i det samfunn man lever i, ved å la den prege dets mentalitet og levesett, lover og oppbygning. Dette er i den grad legfolkets oppgave og ansvar at andre aldri vil kunne utføre det tilfredsstillende. På dette område får legfolket anledning til å utøve sitt apostolat slik at hver enkelt hjelper den som lever under samme livsvilkår. Der utfyller livets og ordets vitnesbyrd hverandre 9. På arbeidsstedet, i sitt yrke, studentmiljø, boligstrøk, under ferieopphold og i foreninger er nettopp legfolket best i stand til å hjelpe medmennesker.

Legfolket oppfyller denne Kirkens misjon i verden ved å leve i overensstemmelse med sin tro, så de fremstår som verdens lys, og ved å vise redelighet i alle forhold, så alle stimuleres til å glede seg ved det som er sant og riktig, og dermed ledes mot Kristus og Kirken. Gjennom en broderlig kjærlighet som også betyr innlevelse i medmenneskers livsvilkår, i deres daglige strev, prøvelser og lengsler, blir alle hjerter gradvis og umerkelig forberedt så frelsens nåde kan gjøre sin virkning.

Hertil kommer så den bevissthet legfolket har om sitt ansvar for samfunnets oppbygning, og deres bestrebelser for å utøve sin gjerning i hjem, samfunn og yrke med et slikt kristent storsinn at deres holdning etterhvert kan gjennomtrenge både livs- og arbeidsmiljøene.

Denne form for apostolat skal omfatte alle som danner et bestemt miljø, og ikke utelukke noen åndelig eller materiell hjelp som det er mulig å yte. Men de sanne apostler nøyer seg ikke med denne innsats alene. Deres hjertes ønske er å forkynne Kristus og tale om ham til sin neste. Der finnes jo mange mennesker som ikke kan høre Evangeliet og lære Kristus å kjenne på annen måte enn gjennom de legmenn de er i kontakt med.

De nasjonale og internasjonale samfunn

14. Det apostoliske arbeidsfelt er umåtelig stort i det internasjonale samfunn, hvor det hovedsakelig er legfolkets sak å formidle de kristne sannheter. I sin fedrelandskjærlighet og i trofast oppfyllelse av sine borgerplikter bør katolikkene føle seg forpliktet til å fremme det felles beste og gjøre sin mening så sterkt gjeldende, at myndighetene handler rettferdig og lovgivningen svarer til de moralske grunnprinsipper og fellesskapets beste. Katolikker som har innsikt i samfunnet og er godt orientert i sin kristne tro og lære, skal ikke unndra seg offentlige stillinger som gir dem mulighet - når de fyller dem verdig - til å fremme det felles beste og samtidig jevne veien for Evangeliet.

Katolikkene skal legge vekt på samarbeidet med alle mennesker av god vilje, for å fremme alt som er sant, alt som er rett, alt som er hellig, alt som er kjærligheten verdig (kfr. Fil. 4, 8). De skal komme dem i møte, være et forbilde for dem med hensyn til innsikt og menneskekjærlighet, og de skal undersøke hvordan de sosiale og offentlige tiltak kan utvikles i pakt med Evangeliets ånd.

Blant tidens tegn skal man være særlig oppmerksom på den stadig voksende solidaritetsfølelse nasjonene imellom. Det er legmannsapostolatets oppgave å fremme denne solidaritet helhjertet og forvandle den til sann og oppriktig broderlig hengivenhet. Legfolket skal dessuten ha klar bevissthet om det internasjonale samfunn med dets teoretiske og praktiske problemer og løsninger, især når det gjelder utviklingslandene 10.

Måtte alle som arbeider i fremmede land eller skaffer dem hjelp, huske at mellomfolkelige forbindelser bør være et samkvem preget av sant brorskap, hvor begge parter både gir og mottar. Og måtte enhver som reiser på internasjonale organisasjoners vegne, eller i forretningsøyemed eller som turister, ha for øye at de overalt er Kristi vandrende apostler, og ta de fulle konsekvenser av dette.