Innledning

PAVE PAUL VI

Ærverdige Brødre og kjære Sønner og Døtre: Hilsen og den Apostoliske Velsignelse

Særskilt forpliktelse til å forkynne evangeliet

1. Den innsats som gjøres for å forkynne evangeliet for vår tids mennesker, som nærer håp midt i sin frykt og fortvilelse, er utvilsomt til gavn for det kristne fellesskap og for hele menneskeheten.

Derfor mener vi at den oppgave å styrke brødrene, en oppgave som i og med embedet som Peters Etterfølger 1 er blitt oss betrodd av Herren, og som for oss er «omsorgen for alle menighetene» 2, en rettesnor for vårt liv og vår gjerning og en fundamental forpliktelse i vårt Pontifikat, får særlig stor viktighet. For det dreier seg om å oppmuntre våre brødre til å forkynne evangeliet slik at de, i denne tid da der er så mye usikkerhet og forvirring, skal kunne utføre dette oppdrag med stadig økende kjærlighet, iver og glede.

I anledning av tre begivenheter

2. Dette er nøyaktig hva vi ønsker å gjøre her, ved utgangen av dette Hellige År, da Kirken «som streber etter å forkynne evangeliet for alle mennesker» 3 har hatt som sitt eneste mål å oppfylle sin plikt til å bringe det glade budskap om Jesus Kristus, det glade budskap som kommer til uttrykk i to grunnleggende bud: «ifør dere et nytt menneske» 4 og «La dere forlike med Gud» 5.

Vi ønsker å gjøre dette på 10-årsdagen for avslutningen av Det Annet Vatikankonsil, det konsil hvis målsetning kan uttrykkes slik: Å gjøre det 20. århundrets Kirke stadig bedre skikket til å forkynne evangeliet for vår tids mennesker.

Vi ønsker også å gjøre dette ett år etter Bispesynodenes tredje generalforsamling som, som bekjent, var viet til forkynnelsen av evangeliet. Og vi gjør det med særlig stor villighet fordi synodefedrene selv har bedt oss om det. Ja, ved avslutningen av denne minneverdige sammenkomst besluttet de selv med stor tillit å overlate frukten av sitt arbeid til Kirkens hyrde. De gav uttrykk for at de ventet fra ham et initiativ som ville skape en ny forkynnelsens tidsalder innen en Kirke stadig mer rotfestet i pinsens levende kraft. 6

Et tema ofte fremhevet i løpet av vårt Pontifikat

3. Vi har ved mange anledninger understreket viktigheten av å forkynne evangeliet, også før Synoden. Den 22. juni sa vi dette til Det Hellige Kollegium av Kardinaler: «Forholdene i vårt samfunn forplikter oss alle til å ta våre metoder opp til gjennomtenkning, til å prøve på enhver måte å undersøke hvordan vi best kan bringe kristendommens budskap til vår tids mennesker. For bare i det kristne budskap kan nåtidsmennesket finne svar på sine spørsmål, og kraft til å arbeide for samhold mennesker imellom» 7. Og vi føyet til at for å kunne gi et fullverdig svar på Konsilets utfordring, er det helt nødvendig at vi både holder fast ved den troens arv som Kirken er forpliktet til å bevare i ubesmittet renhet, og bringer den videre til vår tids mennesker på en måte som er mest mulig forståelig og overbevisende.

I forståelse med Synoden av 1974

4. Denne troskap både mot det budskap som vi tjener, og mot de mennesker som vi skal overbringe det til, levende og ubeskåret, er hovedsaken ved forkynnelsen av evangeliet. I denne sammenheng melder det seg tre særlig viktige spørsmål, som synoden av 1974 stadig hadde i tankene:

Hva er i våre dager skjedd med det glade budskaps skjulte kraft, den som i så sterk grad har makt til å påvirke menneskene?
I hvilken grad og på hvilken måte er evangeliets kraft i stand til virkelig å omskape vårt århundres mennesker?
Hvilke metoder bør man bruke for at evangeliet skal få sin virkning?

Egentlig uttrykker disse spørsmålene ett fundamentalt spørsmål som Kirken står overfor i dag, og som kan uttrykkes slik: Er Kirken, takket være Konsilet, som var en Guds tid gitt den ved dette vendepunkt i historien, blitt bedre i stand til å forkynne evangeliet slik at det overbeviser menneskene, gir dem åndens frihet og styrker dem?

Oppfordring til gjennomtenkning

5. Vi kan alle se betydningen av å besvare dette spørsmål i troskap såvel som med ydmykhet og mot, og av å handle i overensstemmelse med svaret.

I «omsorgen for alle menighetene» 8 ønsker vi å hjelpe våre brødre og sønner og døtre å finne svar på disse spørsmål. Våre ord er hentet fra den rikdom som Synoden har gitt oss, og de er ment som en gjennomtenkning vedrørende forkynnelsen av evangeliet. Måtte de oppmuntre hele Guds folk, samlet i Kirken, til en slik gjennomtenkning, og måtte de inspirere alle, særlig «slike som arbeider med forkynnelse og undervisning» 9, og hjelpe hver enkelt av dem til å forkynne «sannheten klart og rett frem» 10, til å predike evangeliet og gjøre denne sin gjerning på beste måte.

En slik oppfordring synes for oss å være av største viktighet, siden forkynnelsen av evangeliet ikke er en oppgave Kirken kan unndra seg. Den er en plikt som Kirken har fått seg pålagt av Vår Herre Jesus, for at alle mennesker skal tro og bli frelst. Dette budskap er nødvendig. Det er enestående. Det er uerstattelig. Det tillater hverken likegyldighet, religionsblanding eller en eller annen form for tilpasning for å være noen til behag. Det dreier seg om menneskers frelse. Det representerer selve åpenbaringens herlighet. Det har i seg en visdom som ikke er av denne verden. Det er i stand til å skape tro - en tro som bygger på Guds kraft. 11 Det fortjener at enhver apostel vier hele sin tid og alle sine krefter til det, og at han ofrer sitt liv for det om dette er nødvendig.