V: De som nyter godt av evangeliseringen

Den vender seg til alle

49. Jesu siste ord i Markus' evangelium gjør forkynnelsen av evangeliet, som han pålegger apostlene, universell: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!» 73

De tolv, og det første slektledd av kristne, forstod meget godt hva denne tekst og andre, tilsvarende, ville lære dem, og de omsatte læren i handling. Til og med forfølgelsen, og det at apostlene ble spredt, tjente utbredelsen av Ordet og førte til at Kirken slo rot i stadig fjernere strøk. At Paulus ble opptatt blant apostlene, og fikk en særlig nådegave til å forkynne for hedningene (ikke-jødene) om Jesu gjenkomst, understreker denne universalitet.

På tross av alle hindringer

50. I løpet av tyve århundrer har kristne med mellomrom møtt hindringer i utførelsen av dette universelle oppdrag. På den ene side har forkynnerne selv stått overfor fristelsen til, av forskjellige grunner, å innsnevre misjonsområdet. På den annen side har her ofte vært en, menneskelig sett, uovervinnelig motstand hos de folk som forkynnelsen har vært rettet til. Videre må vi med sorg konstatere at Kirkens forkynnelse av evangeliet møter sterk motstand fra visse statsmakter, selv om den ikke direkte blir forhindret. Også i vår tid hender det at de som forkynner Guds ord blir fratatt sine rettigheter, forfulgt, truet eller ryddet av veien utelukkende fordi de forkynner Jesus Kristus og hans evangelium. Men vi er fortrøstningsfullt overbevist om at disse apostlers innsats aldri vil stå overfor et endelig nederlag i noen del av verden, på tross av alle prøvelser.

Tross motgang søker Kirken stadig tilbake til kilden for sin inspirasjon, Herrens ord: «forkynne evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! «Dette gjorde den igjen under Synoden, ved en appell om ikke å begrense evangeliets forkynnelse til en enkelt del av menneskeheten eller til én klasse mennesker eller til én form for sivilisasjon. Noen eksempler gjør dette klart.

Den første forkynnelse for dem som er langt borte

51. Å forkynne Jesus Kristus og hans evangelium for den som ikke kjenner ham har, helt siden den første pinse, vært den oppgave Kirken har påtatt seg på sin stifters befaling. Hele Det Nye Testamentet, og særlig Apostlenes Gjerninger, bærer vitne om en særlig gunstig periode for misjonsvirksomheten, en periode som er blitt forbilledlig og følgelig preger hele Kirkens historie.

Kirken utfører Jesu misjonsbefaling ved en komplisert og flersidig innsats som av og til har vært kalt «pre-evangelisering», men som i virkeligheten er evangelisering i egentlig forstand, om enn på et begynnende og ufullstendig stadium. En rekke forskjellige virkemidler egner seg for dette formålet: Selvsagt Ordets forkynnelse, men også kunst, vitenskap brukt som innfallsport, filosofisk skolering og en berettiget appell til menneskers følelser.

Fornyet forkynnelse i en avkristnet verden

52. Denne forkynnelse rettes særlig til dem som allerede har hørt det glade budskap om Jesus, eller til barn. Men på grunn av den avkristning som er så utbredt i vår tid, er forkynnelse også nødvendig for utallige mennesker som har vært døpt, men som ikke lever etter sin kristentro, og for enkle mennesker som har en viss tro, men ufullstendig kjennskap til troens grunnsetninger, for intellektuelle som har behov for å lære Jesus Kristus å kjenne i et annet lys enn det de mottok ved den undervisning de fikk som barn, og for mange andre.

Ikke-kristne religioner

53. Forkynnelsen vender seg også til den store del av menneskeheten som tilhører ikke-kristne religioner. Kirken respekterer og verdsetter disse ikke-kristne religioner fordi de er et levende uttrykk for store folkegruppers sjelsliv. De bærer i seg gjenklangen av årtuseners søken etter Gud, en søken som er ufullstendig, men som ofte er uttrykk for oppriktighet og hjertets rettferd. De eier en rik arv av dypt religiøse skrifter. De har lært slektledd etter slektledd å be. De har i seg utallige «Ordets sædekorn» 74 og kan være et sant «tilløp for evangeliet» 75, for å sitere en velvalgt uttrykksmåte som Det Annet Vatikankonsil gjorde bruk av og hadde lånt fra Eusebius av Cæsarea.

En slik situasjon reiser spørsmål som både er kompliserte og må møtes med stor taktfullhet, og som må vurderes ut fra den kristne tradisjon og Kirkens læreembede, om det skal bli mulig å gi dagens og morgendagens misjonærer et nytt syn angående møtet med ikke-kristne religioner. Ganske særlig i vår tid ønsker vi å påpeke at hverken aktelsen for disse religioner eller det at saken medfører problemer må sees som en oppfordring til Kirken om å unndra disse ikke-kristne fra forkynnelsen av Jesus Kristus. Tvert imot mener Kirken at disse skarer av mennesker har rett til å lære å kjenne den store rikdom som er Kristi mysterium 76 - en rikdom som vi tror er tilgjengelig for hele menneskeheten i uant fylde, og som er svaret på all dens famlende søken etter dypere forståelse av Gud, mennesket og dets skjebne, livet og Døden, og sannheten. Selv om Kirken stilles overfor naturlige religiøse uttrykksformer som fortjener stor aktelse, finner den støtte i det faktum at Jesu religion, som den forkynner ved evangeliet, fører mennesket inn i et virkelig forhold til Guds forsyn, hans levende nærvær og hans handlinger; slik stiller den mennesket overfor det mysterium at den guddommelige Fader selv kommer menneskeheten i møte. Dette vil si at vår religion i sannhet skaper et virkelig og levende forhold til Gud, noe som de andre religioner ikke makter, selv om de, på sin måte, løfter armene mot himmelen.

Derfor holder Kirken sin misjonsånd levende, og ønsker til og med å styrke den på dette tidspunkt i historien. Den føler sitt ansvar overfor alle folkeslag. Den kan ikke hvile så lenge den ikke har gjort sitt ytterste for å forkynne det glade budskap om frelseren Jesus. Den forbereder alltid nye slektledd av apostler.

Med glede fremholder vi dette i en tid da det ikke er mangel på dem som tenker og sier at det er slutt på begeistringen og den apostoliske ånd. Synoden har gitt det svar at misjonsbefalingen aldri mister sin gyldighet, og at Kirken alltid kommer til å gjøre sitt beste for å adlyde den.

Støtte for de troende

54. Men Kirken føler seg på ingen måte fritatt for forpliktelsen til å gi sin aldri sviktende oppmerksomhet også til dem som har mottatt evangeliet, og som har hatt kontakt med det ofte gjennom flere generasjoner. Derfor søker den å utdype, styrke, nære og stadig utvikle troen hos dem som kalles de troende, for at deres trofasthet skal bli enda større.

I våre dager er denne tro nesten alltid utsatt for sekulariserende påvirkning, til og med for militant ateisme. Det er en tro utsatt for prøvelser og trusler, ja, enda mer, en tro som er beleiret og blir angrepet. Den står i fare for å bli kvalt eller forgå av sult hvis den ikke blir næret og støttet daglig. Det å evangelisere vil derfor ofte si å gi nødvendig næring til de kristnes tro, særlig ved en undervisning som er levendegjort ved evangeliet og bruker et språk som menneskene forstår og som tilpasser seg de forskjellige forhold.

Kirken føler også en levende omsorg for de kristne som ikke tilhører dens fellesskap. Mens den sammen med dem forbereder den enhet som er Kristi vilje, og nettopp for å virkeliggjøre denne enhet i sannheten, føler Kirken også at den ville forsømme sin plikt om den ikke gav dem vitnesbyrd om den åpenbaringens fylde som er blitt dem betrodd.

Ikke-troende

55. Det er også viktig at Synoden beskjeftiget seg med to felt som står hverandre fjernt, men samtidig meget nær på grunn av den utfordring de hver på sin måte er til forkynnelsen av evangeliet.

Det første er den stadig økende vantro i vår «moderne» verden. Synoden uttrykte det slik: Hvor mange tankestrømninger, motstridende verdinormer, skjulte forhåpninger eller spirer til ødeleggelse dekkes ikke av begrepet moderne; hvor mange gamle overbevisninger går ikke under ved det, mens nye vokser frem!

Med rette virker det som om den moderne verden er prisgitt «den ateistiske humanismes drama», som en moderne forfatter har uttrykt det. 77

På den ene side kan man ikke unngå å se at det fenomen som nærmest karakteriserer vår samtid, nemlig sekulariseringen, står helt sentralt. Vi taler ikke her om den sekularisering som er et forsøk, i seg selv riktig og berettiget, og slett ikke uforenlig med tro eller religion, på å finne i skaperverket, i alt som er og foregår i universet, de lover som der hersker; et forsøk som har i seg en indre overbevisning om at disse lover er Skaperens verk. Hva dette angår har Det Annet Vatikankonsil bekreftet kulturlivets rettmessige uavhengighet, særlig i forbindelse med vitenskapene. 78 Det vi har i tankene er den sekularisering (sekularisme) som bevisst utelukker all religion: en verdensoppfatning hvor universet er sin egen forklaring, og hvor Gud anses som overflødig og en hindring for forståelsen. Denne sekularisme ender nødvendigvis med å holde Gud utenfor eller å fornekte ham, for derved å opphøye mennesket.

Nye former for ateisme nærmest strømmer fra denne sekularisme: en menneskesentrert ateisme, ikke lenger abstrakt og metafysisk, men pragmatisk, systematisk og militant. Hånd i hånd med denne ateistiske sekularisme møter vi stadig, i de forskjelligste skikkelser, forbrukersamfunnet, den oppfatning at tilfredsstillelse av nytelsesbehovet er tilværelsens hensikt, maktsyke og herskesyke, all slags diskriminering; dvs. de umenneskelige tendenser innen denne form for «humanisme».

På den annen side kan man ikke nekte at der, paradoksalt, i denne samme moderne verden, finnes virkelige muligheter for kristendommens utbredelse, om ikke annet i en dyp følelse av tomhet og nostalgi. Det er ingen overdrivelse å si at dette vitner om en sterk og tragisk lengsel etter evangeliet.

De ikke-praktiserende

56. Det andre felt er de som ikke lever etter sin tro. Det finnes i dag et stort antall døpte som, for de flestes vedkommende, ikke formelt har fornektet sin dåp, men som stiller seg helt likegyldig til den og ikke lever i overensstemmelse med den. De «ikke-praktiserende» er et gammelt problem i kristenhetens historie; det er et utslag av iboende svakhet, en dyp selvmotsigelse som vi bærer i oss. Men i dag gir det seg nye og karakteristiske utslag. Det er ofte et resultat av den rotløshet som kjennetegner vår tid. Det har også sin årsak i at kristne lever i nær kontakt med ikke-troende og stadig stilles overfor vantro. Og våre dagers ikke-praktiserende kristne legger mer vekt enn det har vært vanlig i tidligere tider, på å forklare og rettferdiggjøre sitt standpunkt ved å snakke om en «indre religion», og om personlig uavhengighet og oppriktighet.

Dette vil si at vi bar, på den ene side, ateistene og de vantro og, på den annen side, de passive kristne, og at begge grupper føler adskillig motvilje mot forkynnelsen av evangeliet. Den første gruppe vegrer seg for å ta imot forkynnelsen og er ute av stand til å begripe den nye tingenes tilstand, den nye forståelse av verden, livet og historien som evangeliet innebærer; en slik forståelse er umulig hvis man ikke begynner med erkjennelsen av en guddommelig virkelighet. Den annen gruppe møter forkynnelsen med treghet og den litt fiendtlige innstilling som er typisk for én som føler at han tilhører familien, og som påstår at han kjenner det hele, har prøvd det, og ikke lenger tror på det.

Ateistisk sekularisme og mangel på religiøs praksis finnes blant voksne og unge, blant samfunnets ledere og blant alminnelige mennesker, på alle utdannelsestrinn og innen gamle såvel som nye kirkesamfunn. I sin forkynnelse av evangeliet kan Kirken ikke overse disse to «verdener», den må heller ikke gi tapt overfor dem. Den må stadig søke etter de riktige midler og ord for å kunne nå dem med budskapet om Guds åpenbaring og troen på Jesus Kristus.

Forkynnelsen for de store folkeskarene

57. Som Kristus da han forkynte, og som de tolv den første pinsemorgen, ser Kirken en veldig folkemengde som har behov for evangeliet og har krav på å høre det forkynt. For Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannheten.» 79

Kirken er inderlig klar over sin plikt til å forkynne frelsen for alle. Den vet at evangeliets budskap ikke er rettet til en liten gruppe innviede, til noen privilegerte eller utvalgte, men til alle. Den deler Kristi smerte ved synet av villfarne og utmattede menneskeskarer «som en fåreflokk uten hyrde», og den gjentar ofte hans ord: «Jeg synes hjertelig synd på folket» 80. Men Kirken er seg også bevisst at hvis evangeliets forkynnelse skal ha noen virkning, må den rette denne til kjernen av disse skarer, til de troende, som kan og må nå frem til de andre.

Kirkelige «communautés de base» (små fellesskap)

58. Synoden vendte atskillig av sin oppmerksomhet mot disse «små fellesskap», eller «communautés de base», siden de i dag ofte omtales i Kirken. Hva er de? Og hvorfor skulle de på en særlig måte tilgodesees i forkynnelsen og samtidig selv være forkynnere?

Ifølge forskjellige uttalelser under Synoden, eksisterer slike fellesskap så å si overalt innen Kirken. De er innbyrdes svært ulike, både innen hvert sitt område og fra det ene området til det andre.

I noen områder oppstår de og utvikler seg omtrent utelukkende innen rammen av Kirken, i enhet med dens fellesskap, næret av dens lære og i samarbeide med dens biskoper og prester. Når dette er tilfelle, har de utgangspunkt i et behov for å leve Kirkens liv mer inderlig, eller i et ønske og behov for en nær menneskelig kontakt, som store menigheter eller grupper vanskelig kan gi, særlig i store moderne byer hvor mennesker lever tett sammenpakket og samtidig uten å kjenne hverandre. Slike fellesskap kan, i all enkelthet, på sin måte og på det åndelige plan - gudstjeneste, fordypelse i troen, nestekjærlighet, bønn, kontakt med prestene - være en form for småsamfunn, slik som man ser det i en landsby eller andre steder. Eller det kan tenkes at de kommer sammen, i den hensikt å lytte til og meditere over Ordet, og for å motta sakramentene og ta del i det fellesskap i kjærlighet (agape) som de bringer med seg, mennesker som har et eller annet felles: alder, kulturbakgrunn, yrke eller samfunnsmessig bakgrunn - gifte mennesker, unge mennesker, akademikere osv., eller kanskje mennesker som allerede er forenet i en felles kamp for rettferdighet, nestekjærlighet, menneskehetens fremskritt. Det hender også at slike fellesskap samler kristne på steder hvor prestemangelen vanskeliggjør et normalt menighetsliv. Forutsetningen for alt dette er at det foregår innen samfunn som Kirken har stiftet, særlig de enkelte Kirker og menigheter.

Men i andre områder samles, på den annen side, disse «communautés de base» i en ånd som kommer til uttrykk i skarp kritikk av Kirken, som de er snare til å brennemerke som «institusjonell» og autoritær; de ser seg selv, i motsetning til den, som karismatiske fellesskap, fri fra alle strukturelle bånd og inspirert av evangeliet. De er derfor innstilt på å lete etter feil og på å ta avstand fra alle Kirkens ytre uttrykksformer: dens hierarki, dens symbolske tegn. De stiller seg radikalt i opposisjon til Kirken. En slik vei fører meget snart til at deres hovedinspirasjon blir teorier, og de blir nesten alltid raskt offer for en eller annen politisk ideologi eller tankestrømning, derfra er veien kort til et politisk system, kanskje til et parti, med alt dette innebærer av fare for å bli dets redskap.

Forskjellen er tydelig: De fellesskap som ved sin opposisjonsånd avskjærer seg fra Kirken og skader den enhet, kan nok kalles «communautés de base», men i denne sammenheng er det en rent sosiologisk betegnelse. De kan ikke med rette kalle seg kirkelige «communautés de base» selv om de påstår at de tilhører Kirken, når de samtidig er fiendtlig innstillet overfor hierarkiet. Denne betegnelse tilkommer andre fellesskap, de som samles innen rammen av Kirken for å slutte seg nærmere til den og fremme dens vekst.

Disse sistnevnte fellesskap er sentra for evangeliets forkynnelse til beste for de større fellesskap, særlig de enkelte Kirker. Og, som vi sa ved Synodens avslutning, de er et håp for den universelle Kirke i den utstrekning de:

• søker næring i Guds ord og ikke lar seg fange inn av de politiske retninger eller motepregede ideologier som står klar til å utnytte dem.
• unngår den alltid truende fristelse til å være i stadig opposisjon og vise en overkritisk innstilling under dekke av oppriktighet og samarbeidsvilje.
• forblir fast knyttet til den lokale Kirke som de tilhører, og til den universelle Kirke; derved unngår de den meget konkrete fare for å isolere seg og tro at de utgjør Kristi ene og sanne Kirke, og har rett til å fordømme andre kirkesamfunn.
• står i et oppriktig fellesskap med de hyrder som Herren gir sin Kirke, og med det læreembedet som Den Hellige Ånd ved Kristus har betrodd disse hyrder.
• aldri oppfatter seg som de eneste som har hatt fullt utbytte av forkynnelsen og derfor de eneste som med rette kan bringe den videre - eller, enn mer, som de eneste forvaltere av evangeliet - men er klar over at Kirken er meget større og mer mangfoldig, og innser at denne Kirke levendegjøres også på andre måter enn gjennom dem.
• stadig vokser i misjonsbevissthet, nidkjærhet, engasjement og iver.
• godtar på alle måter Kirkens universelle lære og ikke danner en egen sekt.

På disse betingelser, som vel er krevende, men også i beste forstand utfordrende, vil de kirkelige «communautés de base» oppfylle sitt egentlige kall: Som mottagere av det evangelium som forkynnes for dem, og på en særlig måte tilgodesett ved denne forkynnelse, vil de selv snart bli evangeliets forkynnere.